I forrige uke klarte noen halvgale hillbillyer å bryte seg inn i Den amerikanske kongressen. Der løp de rundt på måfå uten å forstå at de kan ha skåret det mest spektakulære selvmålet i moderne politisk historie. Men kommentariatets hevdinger om kuppforsøk og oppfordring til vold krever forklaring, skriver Pål-Henrik Hagen. (Foto: Getty.)
Var det virkelig det han sa?

Mye skjedde onsdag. Men ikke var det kuppforsøk, og ikke var det oppfordring til vold

Derimot skjedde det faktisk at den sittende presidentens endelige oppfordring til å være fredlige og reise hjem, behørig ble slettet fra flere av verdens største sosiale medier, skriver Pål-Henrik Hagen.
Saken er Helvete er løs etter kaos i kongressen.

Forrige uke klarte noen halvgale hillbillyer å bryte seg inn i den amerikanske kongressen. Der løp de rundt på måfå uten å forstå at de kan ha skåret det mest spektakulære selvmålet i moderne politisk historie.

Parallellen til Trumps presidentperiode er slående. Mens vaktene sov kom en gjeng som har ingen kvalifikasjoner til å nærme seg en lovgivende makt, snek seg inn i det aller helligste og tråkket på alt de kunne se.

Tilsynelatende uten plan eller tanke, annet enn å lage rabalder og vise at fasaden er falsk. Og få seg noen fete selfies.

Men mange med postadresse i Washington, D.C. så noe ganske annet.

Dette var ikke et desperat og mislykket opprør, men et motbydelig angrep på alt som er sant og godt.

Plutselig var den rabiate underklassen ikke bare abstraksjoner fra valgresultatet eller karakterer på en tv-skjerm.

Nå var de på elitenes egen dørstokk, og de banket veldig hardt på døren.

En del politikere fikk vemmelige flashbacks fra dokumentarer på History Channel, og begynte å forestille seg hoder på pinner utenfor Kongressen.

(Foto: Reuters/NTB.)

Hyperbol og floskler

Hoder skal rulle nå ja, spørsmålet er bare hvilke.

Alle som noen gang har vist seg offentlig med en MAGA-caps kan bekymre seg for et uanmeldt kakk på døren, eller i det minste å få sitt politiske tilhold kriminalisert.

Alt som lukter av motstand mot vedtatte sannheter vil med enda større trykk avfeies som farlig tankegods.

«Dere så hva som skjedde. Neste gang kan det bli verre. Mye verre.»

Hva skjedde egentlig?

Ingen vet helt, men enn så lenge er Internett fritt nok til at folk kan undersøke selv og se video av opprøret fra alle vinkler.

Det offisielle budskapet har vært et forutsigbart hysteri.

Politikere og presse i USA, og Norge, har konkurrert i hyperbol og sentimentale floskler.

Essensen er noe sånt som at Donald Trump fyrte opp en mobb til å gjøre et kuppforsøk. At gjentagelsen av den livsfarlige ideen om valgfusk gjorde de hatefulle konspiratorikerne så gale at de løp til Kongressen for å brenne alt ned.

For dette skal Trump stilles for riksrett knappe to uker før han skal gå av, samtidig som Mike Pence trues til å avsette presidenten ved hjelp av det 25. grunnlovstilleggets seksjon 4 om presidentens skikkethet.

Dette er forøvrig et grunnlovstillegg som Joe Biden også kan forvente å bli kurset i om ikke så lenge.

Trump skal liksom skytes og henges i en sleng, foruten å bli slettet fra alle informasjonskanaler. Makten er sinna nå, ikke noe mer Herr Hyggelig Fyr, og rampen skal settes på plass.

Young man, are you listening to me?

Men hva sa egentlig Trump i sin aller siste offentlige tale som president i verdens mektigste land?

Ikke det han blir anklaget for.

De som har lidd seg gjennom hele talen hørte ingen benevnelse av verken vold eller storming.

Historisk sett er det gjerne noen eksplisitte beskjeder som gis i forkant av revolusjonære aksjoner som har til hensikt å kapre et imperium. Men som vanlig med Donald Trump var det ikke hva han sa, men hva han skal ha ymtet som var det avgjørende.

For det var ingen åpenlyse kamprop om å lide martyrdøden, intet rungende «TIL VALHALL!», eller ganske enkelt en oppfordring om å storme kongressen.

Nei, han brekte som han pleier om valgfusk og andre innfall han kom på i øyeblikket.

Noe han faktisk sa, var dette:

«Jeg vet at mange av dere her snart skal marsjere til Capitol-bygningen, for å fredelig og patriotisk gjøre deres stemme hørt».

Jeg har ikke sett det klippet i noen nyhetssending ennå.

Ellers er det masse referanser til hans aller siste lovlige håp for valgseier, nemlig at valgmennenes stemmer ikke skulle godkjennes, via en eller annen merkelig klausul i grunnloven som gir visepresidenten anledning til det.

Foruten forhåpningen om legale smutthull snakket han i over en halvtime om påståtte uregelmessigheter ved stemmegivning i alle vippestatene.

Trump selv måtte tigge publikum om å ikke kjede seg.

Det var lite jubel underveis i den utlegninen, og brorparten må ha falt av etter rundt to minutter.

Til slutt forlater han scenen, for aller siste gang, til tonene av The Village Peoples «YMCA» (!).

Anklagene om oppvigleri bunner i at Trump gjentok påstanden om valgfusk.

Det er det hele.

Kall det uansvarlig, kall det galskap og forfekting av konspirasjoner, men i en rettferdig rettssak vil det være umulig å dømme ham på grunnlag av den talen.

Da den sittende presidenten til slutt publiserte en video hvor han utvetydig oppfordret demonstrantene/oppviglerne til å være fredlige og reise hjem – i tillegg til å understreke at de er veldig, veldig spesielle – så ble denne behørig fjernet fra Twitter, Facebook og Youtube.

Like etter ble Twitter-kontoen til verdens mektigste mann deaktivert. Begrunnelsen var øyensynlig at han ikke klarte å styre seg fra å gjenta at valget ble stjålet.

For teknoguruene som nå skal bestemme hva folkevalgte ledere har lov til å ytre på Internett, så var det igjen den sylskarpe dekodingen av skjulte budskap som ble avgjørende.

Uansett om den eneste mannen på planeten som kunne påvirke mobben til å avslutte galskapen fortalte dem å gjøre nettopp det, så ble det de usynlige overherrenes tolkning av et implisitt motsatt budskap som ble begrunnelsen for sensur.

Velkommen til 2021.

En form for desperasjon

Og hva med det påståtte kuppforsøket og angrepet på demokratiet?

Hvis flokken med trumpianske stormtropper hadde faktiske forhåpninger om å beleire den lovgivende forsamling bak verdenshistoriens største militærmakt, så kom de ufattelig uforberedt.

Forsvinnende få av de velkjente og tungt bevæpnede militsgruppene var til stede, faktisk ble det ikke avfyrt et eneste skudd fra andre enn politiet inne i kaoset.

I hjertet av The Capitol var det ingen av opprørerne som leste opp noen deklarasjon, eller kom med noen krav overhodet.

Tvert imot surret de rundt som en gjeng med byoriginaler på peyote, mange mindblown av at de kom seg inn i det hele tatt.

Flere virket å bare følge strømmen inn de nyåpnede dørene – hvor politi er filmet mens de slipper dem inn – og fremstod som måpende turister.

Med selfiestickene fremme gikk de pyntelig innenfor avsperringer, og enkelte forsynte seg med suvenirer.

Ingen forventet Mensa-medlemmer i mobben, men noen burde forklart dem at voldelig maktovertagelse krever mer enn å posere i stolen til visepresidenten.

Selvfølgelig var det stygt, det var voldelig og utvilsomt kriminelt og heldigvis straffbart.

Men dette var ikke et kuppforsøk, det var en form for desperasjon.

Hva annet kan man kalle en så fundamentalt irrasjonell aksjon, hvor mulighetene for noe som skulle ligne en «seier» var hinsides all virkelighet?

Det var en politisk selvmordsaksjon, hvor den eneste seieren var å være der, å gjøre det, å trenge seg inn i maktens sentrum en stakket stund og posere.

Etter dette ville øyeblikket er livet over for alle opprørerne som er identifiserbare.

De vil bli jaktet på og kastet i et bur, for å oppta enda en plass i det mest overfylte og inhumane fengselsvesenet i den såkalt siviliserte verden.

Aller verst gikk det for den desillusjonerte krigsveteranen Ashli Babbit. Den 35 år gamle ubevæpnede kvinnen overlevde både Irak og Afghanistan, men ble skutt og drept på kloss hold da hun prøvde å brøyte seg inn i en gang hvor kongressmenn gjemte seg.

Tre andre døde på uforklarlig vis av hjerteinfarkt, og én politimann døde av skader dagen etter.

Farlige distinksjoner

Hele maktapparatet i USA er i høygir.

De er i aggressivt sjokk etter ramponeringen av et symbolsk bygg som huser øverste politisk ledelse.

Minoritetsleder i senatet Chuck Schumer dro sammenligninger med Pearl Harbor. Men ingen fikk oppsummert den pompøse indignasjonen bedre enn den nyvalgte presidenten.

Det som er igjen av Joseph Biden sto dagen etter på direktesendt tv og stadfestet med harmdirrende avsky at dette var ikke protester eller protestanter – man kunne ikke våge å kalle dem det – dette var kaos, oppvigleri, og det var terrorisme.

Han fortsatte med å trekke linjene fra hele Trumps presidentskap, og fastslo at alt han representerte forutsigbart kulminerte i et voldelig kuppforsøk og angrep på demokratiet som sådan.

Den nyvalgte presidenten som skulle samle landet og være hele folkets representant har dermed startet prosessen med å ikke bare fremmedgjøre halve nasjonen, men også potensielt gjøre deres frustrasjon mot etablissementet til en forbrytelse som kan straffes via Patriot Act.

Spøkelset som er USAs neste president var også snar med å konkludere i samklang med menigheten, at grunnen til den manglende sikkerheten – som strengt tatt bør ta skylden for hele fadesen – var strukturell rasisme.

Han har dermed spart kongressen for en offisiell høring som kunne etterforsket årsaken til det skandaløst dårlige vaktholdet, noe som ellers ville vært standard prosedyre.

Om et eneste ord som Crazy Joe liret av seg i den macho talen sin kom fra hans egen raskt forfallende hjerne er for så vidt tvilsomt, men strategene på bakrommet vet det er helt avgjørende at den nye presidenten kan fremstå som en venn av dyptgripende strukturell forandring.

Uavhengig av om hele livet hans er et eneste langt eksempel på det motsatte, noe han sannsynligvis ikke engang husker selv.

At karrierepolitiker og hviteste mann i verden, Joe Biden, samt tidligere nådeløs aktor for påtalemyndigheten, Kamala Harris, gjør seg til talspersoner for en revolusjon, er hinsides all ironi.

De to er bokstavlig talt personifiseringen av systemet de liksom skal kritisere.

Når Biden-Harris gjør et tydelig poeng ut av den skarpe distinksjonen mellom protester og kaotisk oppvigleri, er det langt fra tilfeldig.

De vil være på den «rette siden av historien», og flyte videre på bølgen av woke.

Definisjonene betyr alt i denne sammenhengen, og forskjellen på insurrection og protest er himmelvid med tanke på hvilke lovparagrafer som settes i spill – blant annet i muligheten til å bruke militæret på egen befolkning.

I teorien kan Trump låses bort på Guantanamo hvis han blir funnet skyldig i oppfordring til voldelig maktovertagelse. Hvorvidt man er kuppmaker eller demonstrant kan utgjøre forskjellen på 20 år i fengsel, og heltestatus i en frigjøringsbevegelse.

Beruset på bias

Mange som ikke er demokrater aner et dypt hykleri i den voldsomme reaksjonen på forrige ukes hendelser.

De har fortsatt friskt i minnet at det siste året var preget av massive demonstrasjoner og opptøyer i nesten alle store byer, hvor blant annet en bydel i Seattle ble regelrett annektert, og en politistasjon i Minneapolis ble beleiret og satt fyr på.

Under flere av protestene har politiet ofte holdt både en armlengdes og kvartallengdes avstand til all dramatikk, muligens i frykt for de katastrofale optics som kunne oppstå hvis politiet gikk løs på opprørere som demonstrerte mot politivold.

Ikke alle har fått det med seg, fordi de etablerte mediene har vært flinke til å underspille hærverk i de «mostly peaceful protests».

I flere tilfeller har de helt utelatt å dekke vandalismen som preget glemte og ofte afro-amerikanske bydeler.

En gjennomsnittlig republikaner stusset nok også over vantroen som fulgte Trumps påstander om valgfusk.

De husker en samlet masse av politikere og presse på venstresiden som i fire strake år har bært seg om at Trump er en illegitim president, at han kuppet Det hvite hus ved hjelp av konspirerende russiske spioner, og var en trussel mot demokratiet, fascistdiktator og så videre ad infinitum.

Alle midler har blitt brukt for å forsøke å fjerne ham fra makten, inkludert én mislykket riksrett.

Men nå var plutselig anklager om valgfusk likestilt med oppfordringer om vold.

Enhver som i et kort øyeblikk forsøker å se alt dette fra perspektivet til en forsmådd Average Joe, forstår at det fremstår dypt urettferdig og uoppriktig. Når Trump er borte vil veldig mange folk føle at ingen i det politiske maktapparat representerer dem, og det kan utløse en flodbølge av voldelig frustrasjon.

MAGA-klanen hadde hittil ikke tatt til gatene og utført noe stort og destruktivt opprør, men når de først gjorde det så gikk de for gull. Det var ikke noe lurt. En hel del ser dette som en bekreftelse på en dyp frykt om en livsfarlig understrøm av fascistiske tilhengere av hvit overlegenhet.

Blant de som er mindre beruset på bias kan de også fremstå som et kobbel av forlatte, forvirrede og maktesløse mennesker som ser en elite som ønsker dem utryddet.

Den eliten vil nå anse det som en moralsk plikt, eller bare politisk opportunt, å iverksette en heksejakt på politiske motstandere av hittil ukjent omfang, som vil fyre opp konfliktnivået til uante høyder.

De skal spinne dette for alt det er verdt, for å forsikre seg om at ingen noen gang tror på noe dumt og farlig igjen.

Hvis de samtidig gjør en martyr ut av Donald Trump, så vil helvete virkelig være løs.