Subjekt-redaktør Danby Choi kommenterer Fritt ords nye rapport, «Kunstnere vurderer ytringsfrihet – 2020». (Foto: Jan Khür.)
Rotete debatt, informativ rapport

Man blir ikke klokere av dagens debatt om kunstnerisk ytringsfrihet

Men anledningen er viktig, nemlig lanseringen av en imponerende og informativ rapport som vil danne grunnlag for faktabaserte samtaler om kunst og ytringsfrihet fremover, skriver Danby Choi.
Saken er Fritt ords rapport om kunstnerisk ytringsfrihet ble lansert i dag.

I dag ble rapporten om kunstnerisk ytringsfrihet lansert med en debatt ledet av kunstkritiker Jonas Ekeberg.

Det endte i en rotete og merkelig samtale der moderator og en engasjert Pia Maria Roll ofte kranglet om mikrofonen.

Og når de i tillegg tar feil – begge to – er det hårreisende å bevitne.

Nei, det er ikke sensur

På forskjellige tidspunkter i debatten peker begge på tilfeller av «sensur».

Men nei, Ekeberg, det er ikke sensur å bli utestengt fra Facebook.

Og nei, Roll, det ikke sensur når Fremskrittspartiet foreslår å frata kunsten sin statsstøtte.

Sensur kan kort forklares som ytringsforbud. Det har ikke engang Facebook makt nok til å ilegge folk, ei heller «kulturpolitikere» i opposisjon.

Å plutselig miste tilgangen på Facebook kan få en til å føle seg fullstendig ekskludert fra offentligheten, men det er ikke en menneskerettighet å gå viralt. Du kan gå til de redaktørstyrte mediene, til Twitter eller lage din egen blogg for å ytre det du mener – uten å frykte for å få politiet på døren.

Fremskrittspartiet kan selvsagt stå for en svært populistisk, uprinsipiell og umusikalsk politikk når de – like etter at et maktkritisk teaterstykke rettet søkelys mot partiet – foreslo å fjerne støtten til teateret som viste stykket. Sensur er det fremdeles ikke.

I stedet, er det faktisk kulturpolitikk. Dårlig kulturpolitikk, riktignok, og et spørsmål om brudd på kulturpolitikkens innarbeidede prinsipp om armlengdes avstand.

Vi må passe på å ikke vanne ut sensurbegrepet.

Prinsipielt fra Pen

Bra vi hadde leder av Ytringsfrihetskommisjonen, Kjersti Løken Stavrum, til å representere den sindige, kloke og prinsipielle i panelet.

Det er bare synd hun har så mange verv at hun snart ikke kan uttale seg om noe som helst.

Løken Stavrum er leder for Regjeringens ytringsfrihetskommisjon, og er forsiktig med å forskuttere noe på vegne av den.

Hun er også styreleder i Stiftelsen Tinius, som eier flest aksjer i Aftenposten, og skal derfor helst ikke uttale seg om journalistiske vurderinger.

Således er hun proff, men litt kjedeligere enn man enser at hun har potensiale til å være.

Heldigvis er hun også styreleder for Norsk pen, så ytringsfrihetsaktivismen skinner gjennom.

Løken Stavrum tør å motsette seg de fristende argumentene om at man må ty til tiltak mot både kommentarfelt og «ytre høyre» for å få kontroll på det ville internettet.

«Ja vel, men hvordan?»

Venstrepopulistiske forslag om å forby alt vi ikke liker er ikke nødvendigvis løsningen.

For de eneste som tar feil i denne debatten er de som later som om den er enkel.

Politiserer debatten

Både Slaatta og Roll poengterer at «noe må gjøres». Slaatta mener vi må gjøre noe med den rufsete internettdebatten, og Roll mener vi må gjøre noe med ytre høyres «metodiske» deltakelse i den.

Begge deler er resultat av en voldsom demokratisering av det frie ord, noe de virker å glemme å ta med i betraktningen – at det i det store er bra med større demokratisk engasjement, og verktøy som muliggjør at så å si alle kan bli hørt.

Dermed er Rolls kritikk snarere billig, slik kapitalismekritikken ofte er. Nå handler den om at ytre høyre har vokst frem, og at noe bør gjøres for å bli kvitt dem, men det er ikke sikkert vi skal be myndigheter «gjøre noe» med folks meningsdannelse. Det er nemlig da man begynner å snakke om sensur.

God ytringskultur er noe vi bygger fra bånn, på sivilt plan, ikke ovenfra og ned.

Dessuten blander hun x- og y-akse. Det Roll problematiserer som «ytre høyre» er ofte et spørsmål om liberalister. Det handler ikke bare om venstre og høyre i det politiske kompasset, men om opp og ned.

Opprøret som det offentlig finansierte kulturlivet møter på nå, er vertikalt, ikke horisontalt. Og vi kommer til å se mye mer av det fremover.

Det er et opprør mellom folk og elite, og mellom liberalistiske, liberale (moderate) og autoritære. I det vertikale opprøret finner du folk fra både høyre- og venstreside.

Sosiale medier, mangfold i redaktørstyrte medier, og så videre har sørget for at vanlige mennesker nå kan delta i offentligheten, og det er i utgangspunktet bra.

Men herfra handler det om å tolerere hverandre og å kunne leve sammen i et uenighetsfellesskap, som demokratiet jo er, uten å altfor enkelt ty til autoritære og elitistiske grep mot de utrente stemmene, mot stemmene vi ikke liker, eller for å få bukt med den «mektige» høyresiden, som ofte nok bare er en gjeng ressurssvake nettroll. Mennesker uten en teaterscene. Uten særlig gode evner til å kommunisere. Uten et presseapparat rundt seg. Uten statsstøtte.

Ingen er uenige med Slaatta og Roll om at kommentarfeltene tidvis er grusomme, men offentligheten har aldri vært en lekeplass.

Så når Slaatta og Roll mener at «noe bør gjøres» blir det tidvis irriterende. For hva mener de egentlig? Hva bør gjøres?

Skal vi forby flere ytringer?

Nei. Slikt kan fort ende i klassejustis, der kun de mindre retorisk begavede vil bli bøtelagt. Ikke minst vil det legge lokk på den frie meningsbrytningen som ytringsfrihetens begrunnelse står på.

Løsningen er ikke enkel, fordi den handler om å bygge en sunn ytringskultur fra bånn. Og Roll bidrar ikke til denne dugnaden, tvert imot roper hun høyt om «konspirasjonsteorier», «løgn» og «trakassering» når offentlig finansiering av kunst og kultur debatteres. Samme ord man kan bruke om ganske så mye teater, og ganske så mange meningsinnlegg. Men i Norge har vi et sterkt vern om de verdimessige ytringene. Fordi historien har vist oss at sannheter skiftes ut. Tiden sårer alle leger.

Les også: Med disse herlige brillene på nesen vil du forstå kulturkrigen

Offentlig pengebruk bør granskes

Det må for eksempel være greit å gjøre kritiske oppslag på offentlig pengebruk uten å skulle forby dette som «hets mot kunstnere». Disse oppslagene er faktisk prakteksempler på god journalistikk: Å gå offentlig pengebruk i sømmene.

Mennesker i Norge jobber ikke størsteparten av livet sitt for at noen byråkrater skal sløse bort verdiene de skaper. Så når kulturlivet er såpass offentlig finansiert, bør det rett og rimelig forvente offentlig granskning.

Brukes pengene riktig? Hvordan brukes de? Hvor høy lønn tar de offentlig ansatte kulturarbeiderne?

Denne typen kulturjournalistikk finnes nesten ikke, fordi kunstneriske verk aldri har latt seg måle i kroner.

Når noen likevel prøver, så er det ikke så enkelt som Pia Maria Roll vil ha det til.

Roll trekker frem Macbooken sin, og et Nettavisen-oppslag som lyder «Kaster avføring på publikum – får 37 mill. i statsstøtte».

Hun kaller oppslaget renspikket løgn, men begrunner aldri hvorfor. I så fall bør hun delta i debatten, påpeke feilen, eller melde saken inn for Pressens faglige utvalg.

Journalister gjør feil, men det er sjeldent journalistikken lyver, slik hun påstår.

Og de fleste journalister vil nok se at tittelen er ganske god. Journalistfaglig sett.

Kunstnere – særlig de som stikker hodet frem – må regne med å bli både hyllet og refset i all offentlighet.

Enten fordi at kunstneren mener noe offentlig, eller fordi at kunstproduksjonen eksemplifiseres som et case. Av en scenekunstner som selv bruker offentligheten og teaterscenen til å spekulere i skjulte nettverk blant politikere bør en prinsipiell holdning til ytringsfriheten være lite å be om.

Og hvis du tror at du kan få offentlige midler for å stå på en scene og presse maling ut av analåpningen uten at noen vil reagere så er du muligens naiv. Og jeg har enda ikke sagt at jeg er imot statlig finansiering av kulturlivet, heller ei at å «bæsje» maling er dårlig kunst.

Alternativ forståelse av politisering

Tore Slaatta er bekymret for politiseringen av kunsten, og mener dette kan by på store utfordringer for den kunstneriske ytringsfriheten fremover.

Yes, tenkte jeg, inntil jeg skjønte at Slaattas forståelse av «politisering» er en helt annen enn min.

Forskjellen er intendert versus ekstern politisering.

Intendert politisering er selvfølgelig helt uproblematisk, altså når kunsten pakkes inn med politiske budskap som kommer fra kunstneren selv.

Slaatta mener (denne formen for) politisering gjør kunstnerne aktuelle for samfunnsdebatt og dermed netthets.

Ja vel. Men når Gelawesh Waledkhani lager et såpass politisk verk som hun gjorde med «The Women’s Revolution» (2021), må hun faktisk regne med rabalder.

Det samme gjelder Pia Maria Rolls teaterstykke, «Ways of Seeing» (2018), innenfor rimelighetens grenser, så klart (å begå terror mot seg selv, for så å påstå at dette er kunstnerens feil, er ikke innenfor).

At kunstnerne politiserer sin egen kunst er selvfølgelig helt OK. Det er i prinsippet som å skrive et debattinnlegg, og det er rimelig å forvente at noen kunstnere produserer både kontroversiell og samfunnsengasjert kunst.

Men at kunsten politiseres har langt mer katastrofale følger når man forstår det på min måte, altså som en ekstern politisering, fordi ikke all kunst er «samfunnsengasjert» eller politisk.

Dette handler om at mange, særlig de unge og uerfarne debattantene, misforstår og leser kunstverk og kulturprodukter som politisk propaganda, nærmest.

Dette er en «woke» måte å lese og forstå kunst og kultur på. Og basert på dette udugelige utgangspunktet krever de kunstverkene fjernet, slettet, utslettet, utestengt, cancelled. Ofte er argumentet at kunstverket innehar onde verdier, og at å eksponeres for kunstverket er smittsomt.

Kunstneren bak det omstridte kunstverket «Vb 48.721», Vanessa Beecroft, ble oppfattet som rasist av mange på Kunsthøgskolen i Oslo. Nei, det er bare kunst.

Guttene bak «Sigurd fåkke pult» har laget en mannssjåvinistisk serie, mener noen. Nei, det er bare underholdning.

De i Aftenposten er rasister for å belyse høy smitte blant innvandrerbefolkningen. Nei, det er bare journalistikk.

Denne formen for politisering av kunst, journalistikk, biologi og what not er giftig. Altså når andre pakker kunstverk og journalistikk inn i en politisk eller ideologisk akse, hvor den eneste variabelen er: Er dette verket godt eller ondt?

Denne politiseringen av kunsten og journalistikken setter saklighet og faglighet under press, og det er farlig når det gjelder journalistikk og kunst fordi at dette er fag der enkelte krenkelser skal finne sted.

Fjorårets kanskje verste eksempel på politisering av kunsten var da likestillingsorganisasjonen Equality Check langt på vei fikk medhold i det norske kulturlivet på å innføre en skjematisk likestilling i kulturinstitusjonene.

De krevde at alle – både private gallerier og store offentlige kunstinstitusjoner – skulle gå i taktfast mars for likestilling, og heretter kjøpe inn kunst av nøyaktig 50/50 menn og kvinner.

Dette er politisering av kunsten, og som fratar institusjonene kunstnerisk frihet og integritet.

Kunsten er nemlig mye mer enn kjønnsbalanse. Den har verdi i seg selv.

Spennende rapport

Debatten var ikke særlig imponerende, men rapporten virker svært interessant.

Hittil har jeg bare rukket å skumlese innholdet, men det er slående hvor mye relevant data Tore Slaatta og Hanne M. Okstad har samlet.

Faktaene er godt formidlet gjennom både smarte analyser, sosiologiske refleksjoner, tilgjengelig språk og fengende infografikk.

De har også åpenbart stilt gode spørsmål for å innhente disse dataene, som riktignok handler om hvordan kunstnere selv vurderer ytringsfriheten.

Noe objektiv sannhet om kunstnerisk ytringsfrihet kan man derfor ikke forvente at den bidrar med.

Til orientering: Subjekt mottar støtte fra Fritt ord.