Det foregår flere spennende debatter i kunstfeltet om dagen.

Vi fikk nylig lansert Fritt ords rapport om kunstnerisk ytringsfrihet anno 2020, og i forrige uke arrangerte Kulturrådet webinaret «Hets og trakassering i kunstfeltet».

De to retter fokuset mot hvilke krefter som utsetter kunstnere for press, og setter temaet mektig på dagsorden.

Desto viktigere blir det da at fortellingene ikke blir ensporede, og er det én ting som er underkommunisert hos både Fritt ord og Kulturrådet, så er det at mye av dette presset kommer fra kunstmiljøet selv.

Man er opptatt av å belyse eksterne tendenser og årsaksforhold som påvirker kunstnere, men tydeligvis ikke like opptatt av å vende blikket innover.

Rasistisk og det som verre er

Parallelt raser det en debatt i scenekunstfeltet rundt teaterkunstneren Morten Traavik, den skattekritiske Facebook-siden Sløseriombudsmannen og sceneoppsetningen «Sløserikommisjonen».

Traavik beskriver et miljø av høylytte aktivister som aktivt jobber for å hindre oppsetningen av stykket hans, etter at flere av disse har beskyldt ham, hans teaterkompani og dets medvirkende for «grov rasisme» og fascisme på magre begrunnelser.

Lefling med høyreekstremisme og det som verre er. Hvorfor høres dette så kjent ut?

Under høstens Khio-debatter ble jeg og flere av mine medstudenter utsatt for en utstrakt, løgnaktig svertekampanje etter vi skrev en kronikk i Morgenbladet. Den hardeste retorikken, de styggeste løgnene og de mest tendensiøse stråmennene kom dessverre fra samme aktører som Traavik peker ut her.

Vi ble nemlig også anklaget for grov rasisme, fascisme og «the usual» av «the usual suspects». Det går i intellektuelt uredelige hersketeknikker som tar plassen til både argumenter og dialog.

Etter ryktespredning, brunbeising og forsøk på scenenekt skrev jeg en oppfølgingskronikk i Morgenbladet om campusradikalisme og woke-aktivisme i kunstfeltet.

Belyser bare én side av saken

I programmeringen av «Kunstnere vurderer ytringsfrihet» reagerer teaterkritiker og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, Anki Gerhardsen, på hvilke stemmer som får legge premissene for samtalen. Hun etterlyser flere stemmer og flere historier med annet fortegn.

At det finnes flere, ofte motstridende, historier og interesser i kunstfeltet er heller ingen hemmelighet.

Jeg er enig med Gerhardsens vurdering om at denne samtalen ble ensporet, og jeg vil samtidig benytte anledningen til å bekrefte at det som foregår mot Traaviks kunstneriske prosjekt også er del av et fenomen som ramme flere. Spesielt de av oss som fortsatt er uetablerte kunstnere i midten av studier, som ikke har noe annet å falle tilbake på.

Både i paneldebatten om Fritt ords rapport, samt i Kulturrådets dagsseminar om hets og trakassering, er sentrale aktører flere av de samme som har utsatt både meg, Traavik og andre for press, som i stor grad legger premissene for debatten.

Der går det i konspirasjonsteorier om «ultraliberalistiske» nettverk av mangemilliardærer, høyreekstremisme, rasisme og fascisme fra eksterne mørkemenn. Dette er vel og bra, men det er også perspektiver som fortjener å bli imøtegått.

Hva med den utstrakte gatejustisen internt i feltet? Som enkelte i panelet selv står for? Dens virkninger er høyst reell, selv om de ikke nevnes med et ord, og den påfallende dobbeltmoralen blir ikke adressert. Slik er det gjerne når man er så ideologisk forblindet, så «rettroende» at man er helt ute av stand til å se bjelken i sitt eget øye. Og hvis disse funnene skal være interessante for kunstfeltet som helhet, må nødvendigvis alle sider belyses.

Åpenbar problemstilling

Er det for eksempel innenfor at voksne mennesker – etablerte kunstnere med makt, posisjon og nettverk i feltet – forsøker å torpedere ryktet til en gjeng studenter på bakgrunn av skolepolitisk og filosofisk uenighet?

Er det OK at de prøver å torpedere et teaterstykke, i tillegg til flere av stykkets samarbeidspartnere?

Er det greit å spre alvorlige løgner og anklager om rasisme og fascisme for å få det som man vil?

Jeg tror de fleste ville sagt nei.

Desto mer betimelig blir spørsmålet: Hvor er samtalen om dette?

Hvis Fritt ord og Kulturrådets to initiativer handler om hva som gjør det mer utfordrende å være kunstner og hva som innskrenker det kunstneriske ytringsrommet, kommer vi ikke unna disse illiberale og ideologisk ensporede mønstrene.

Sklitakling mot spilleren

At de som klager mest over eksterne nettverk, folkedomstoler i kommentarfeltene, reaksjonære krefter og andre utfordringer selv går sammen som en mobb for å oppføre seg helt identisk, er like skuffende som det er forutsigbart.

Å kritisere Sløseriombudsmannen er selvfølgelig helt innenfor. Han får kritikk for sine lettbeinte innlegg om kunst og kultur.

At enkelte også blir støtt av Morten Traaviks samarbeid med Sløseriombudsmannen, er selvfølgelig også helt naturlig. Traavik er jo en slik kunstner. Prosjektene er spektakulære, og har endt i anklager om at han er en landssviker mot Norge for sitt samarbeid med nordkoreanerne, like før han fikk en drapstrussel fra Nord-Korea for å være et svik mot nettopp dem. Vi andre bør se på dette med et nøkternt blikk, og la kunstprosjekter få være kunstprosjekter. Det handler om toleranse.

Det som imidlertid er problemet, er at enkelte aktivister, som innbiller seg å være voktere av både kunstfeltet og «Det Gode», er villige til å undergrave kunstens mulighetsrom for å skåre billige politiske poenger. Ofte skårer de ironisk nok også selvmål, slik Danby Choi også har påpekt.

Det er her vi er på vei ut av en debattkultur og på vei inn i en drittkultur hvor sklitaklingene rettes mot spilleren og mot kunsten, istedenfor ballen.

Kunstfeltet er uprinsipielt

Under «Ways of Seeing»-debatten ble det å kritisere noe man ikke har sett et vesentlig moment. Her slo kunstfeltet ring rundt aktørenes og kunstens ytringsfrihet fra eksternt press.

Hvorfor kollapser denne prinsippfastheten totalt i møte med «Sløserikommisjonen»?

Fordi man ikke liker Sløseriombudsmannen? Fordi man ikke liker Traavik? Kanskje fordi man ikke liker begge?

Her har det gått sport i å skrive metervis av alt fra aggressivt følelsesladd oppgulp til mer eller mindre legitim og faglig fundert kritikk – om et teaterstykke som ennå ikke er blitt satt opp.

Det er kanskje interessant som en filosofisk øvelse, for hvis et teaterstykke ikke er satt opp, men alle kjefter og bærer seg over det, eksisterer det egentlig da?

Kanskje vi også kan begynne å få musikkjournalister til å skrive anmeldelser av plater som ikke er spilt inn ennå?

I toleransens og inkluderingens navn

Jeg har selv privilegiet av å ha blitt hudflettet i Sløseriombudsmannens kommentarfelt, i tillegg til å ha blitt dratt gjennom sølen av kunstnere på ytterste venstreradikale fløy i månedsvis.

Hvis jeg kunne velge ett av to onder, ville jeg valgt førstnevnte hver eneste gang.

Hetsen og retorikken fra «ultraliberalistiske» kommentarfeltkrigere kan ikke måle seg med å ha «tolerante» og «inkluderende» kunstnere på nakken.

Kunstfeltet vil følgelig aldri få bedre kår for alle dersom ensporede narrativ skal diktere feltets bekymringer. Spesielt når feltet selv er preget av enorme interessekonflikter, ensretting, selvsensur og aktivistiske grupperinger som trakasserer både etablerte og uetablerte aktører.

Dette er noe Kulturrådet bør ta på alvor. For det er prinsippene de bør forsvare, og det ekte mangfoldet. Hvis ikke vil stadig flere stille gode spørsmål ved Kulturrådets eksistensberettigelse.

Og nå har vi brukt mye tid på å kartlegge de eksterne truslene for kunsten, kanskje vi endelig kan begynne å snakke om de interne. Og la nå – i toleransens, inklusivitetens og prinsippfasthetens navn – Traavik sette opp teatertykket sitt.