***
Pressens faglige utvalg (PFU) har ved et møte 31. august 2022 slått fast at Subjekt med denne publiseringen brutt god presseskikk på punkt 4.14 i «Vær varsom»-plakaten.
***
Debatten om Ytringsfrihetskommisjonen har roet seg litt. Men i kulissene har det ikke manglet på dramatikk og spenning. Noen av oss har vært gjennom en prosess vi gjerne skulle vært foruten. Det har gått ut over både nattesøvn og tilstedeværelse for ens nærmeste.
Så kanskje er det på tide å lette på lokket. Når saken har åpenbar offentlig interesse.
I denne teksten deler jeg upublisert materiale, uten tillatelse. Materialet var ment å detonere som ny «bombe» i debatten, og blant annet ramme meg. Så se dette som et forsøk på en kontrollert sprengning, i undervisnings- eller opplysningsøyemed. Og en mulighet til å stille noen prinsipielle spørsmål om dagens ytringsklima:
Finnes det ingen grenser for hva politiske aktivister kan si for å skade en offentlig kommisjon og fremme sin egen sak? Er løgner om navngitte medlemmer akseptable midler i kampen?
Finnes det ingen grenser for hvilke påstander som kan havne på trykk i kronikker? Eller hvor lang tid en avis kan bruke på å bestemme seg for publisering? Mens de «tiltalte» er informert om anklagene, og ikke vet når – eller om – de havner i gapestokken?
Skjønner organisasjonene i kunstlivet hva slags kampanje de støtter? Ser de ikke at trusselen mot ytringsfriheten ikke bare kommer fra kulturfiendtlige høyrekrefter, men også fra illiberale, irrasjonelle aktører i deres egne rekker?
Les også: Begard Reza kuppet debattforum på Facebook
Hvitvasking av det nye høyre
Begard Reza, generalsekretær i Salam (organisasjonen for LHBTIQ+-personer med muslimsk bakgrunn), bekjente i en VG-kronikk 23. juni at hun trekker seg som medlem i en «politisert» kommisjon som er med på å «hvitvaske den nye, radikale høyresiden».
Hun hevdet at kommisjonen «inviterer inn rasister og hatpredikanter som selvfølgelige «eksperter» på ytringsfrihet». Og at hun «burde ha forstått hvor det bar da jeg allerede første dagen i Ytringsfrihetskommisjonen hørte grove seksualiserte vitser om transpersoner og metoo-aktivister.»
Ingen andre i kommisjonen har meldt å ha sett disse hatpredikantene, eller hørt noen av disse vitsene. Flere medlemmer har tatt offentlig avstand fra framstillingen. Jusprofessor Ragna Aarli sa til Vårt land: «Jeg føler ikke at vi har vært i samme kommisjon.»
Mange har etterlyst en konkretisering av Rezas alvorlige faktapåstander. Samtidig som hun selv har vært fraværende i debatten.
Men nå har utdypingen kommet. Fredag 9. juli fikk vi vite at Begard Reza har levert en ny kronikk til VG. Og jeg har, som en av de anklagede i teksten, fått utdrag til gjennomlesning. Slik lyder den nye versjonen av vitse-episoden:
«Allerede under det første kommisjonsmøtet, på Deichman Bjørvika 9. juni 2020, opplevde jeg at transpersoner ble latterliggjort av Kjetil Rolness og NN [anonymisert av artikkelforfatter]. Det var i en toalettkø under en pause at disse høylytt utbasunerte seksualiserte og objektifiserende [sic] kommentarer om transpersoner og deres underliv.»
15 kunstnerorganisasjoner: – Vi anmoder Ykom om å ta dette på ytterste alvor
Angst, kvalme, vold, hat og selvmord
Dermed var synderne outet. Lett himmelfallen har den andre personen og jeg spurt hverandre: Skjønner du hva hun snakker om? Har vi, i et ledig og lystig øyeblikk, sagt noe som kunne tolkes i denne retning?
Nei, og med hånden på hjertet: Ingen av oss fatter noe av påstanden. Vi kan ikke engang huske å ha stått i dokø sammen.
Hvor Reza befant seg, eller hvordan hun mener å ha overhørt vitsingen, aner vi heller ikke. Men i køen skal vi ha utsatt henne – og personer som henne – for en alvorlig krenkelse. Slik fortsetter hennes historie:
«Jeg kjente angsten og kvalmen slå i magen. Jeg levde selv sju år av mitt liv som transperson, nå identifiserer jeg meg som ikke-binær. 2020 var året jeg mistet tre nære venner i selvmord på grunn av at de var transpersoner som ikke orket mer. Som jeg påpekte i min første VG-kronikk: Vold og hat mot lhbtqi+-personer er ikke en teoretisk øvelse for meg. Jeg ble derfor helt satt ut av at noe slikt kunne skje under arbeidet i en statlig kommisjon som skulle behandle ytringsfrihet. Heldigvis fikk jeg umiddelbar støtte fra et annet kommisjonsmedlem som også var til stede.»
Merk at Reza ikke snakker om noe som tilfeldigvis og uheldigvis skjedde mellom noen medlemmer i en pause. Dette var noe som skjedde – og kanskje pleier å skje? – under arbeidet i kommisjonen.
VG ba oss om kommentar. Avisen ville trykke en artikkel i tillegg til kronikken, der alle omtalte fikk mulighet til å svare. Samtidig imøtegåelse, altså. Jeg skrev dette tilsvaret:
«Jeg stiller meg uforstående til den beskrevne krenkelsen på Deichman. Jeg pleier ikke å heve stemmen i dokøer, mener lite om andres underliv, og har skrevet en bok med hyllest til skeive kunstnere [«Vulgær og vidunderlig»].
Det er ugreit å bruke påstander om «vitser» i en pause til å sverte kommisjonens arbeid. Og direkte grotesk å koble dem til hat, vold og selvmord.
Jeg har skarpt kritisert Rezas anklager mot kommisjonen, men ikke karakterisert henne som person. [Hun hevder i den nye kronikken at jeg på Facebook har kalt henne «feig», «uredelig» og «løgner».] Jeg kan heller ikke erindre noen dårlig stemning mellom henne og meg i forbindelse med møtene. Vi har en gang eller to vært saklig uenige, men i god tone. Diskusjonene i kommisjonen har i det hele tatt vært forbilledlig åpne og siviliserte, og det er synd at Reza ikke lenger vil delta.»
Det siste mener jeg oppriktig. Jeg skulle gjerne hørt mer om hvordan en person som er såpass forskjellig fra meg – kulturelt og politisk – tenker omkring ytringsfrihet. Men nå har vi havnet et helt annet sted.
Liker du Subjekt? Akkurat nå kan du prøve oss i tre uker for tre kroner
Varslet skal ha bli feid vekk
Den andre anklagede skrev dette tilsvaret:
«Dette er en absurd og ulykkelig situasjon.
Det er helt ukjent for meg og ikke til å tro at jeg i en toalettkø skal ha deltatt i en samtale som var nedsettende om andres legning.
Dette skal ha skjedd for 13 måneder siden. Jeg fikk verken den gang eller senere noen reaksjon fra noen på noe jeg skulle sagt i den retning som blir påstått.
For øvrig: Jeg støtter Prides menneskesyn, og gikk selv i parade i fjor.
Jeg viser ellers til Kjersti Løken Stavrum og uttalelser fra henne.»
Rezas nye kronikk inneholder flere harde utfall mot komitélederen. Et av dem går på håndteringen av hendelsen på Deichman. I en e-post Løken Stavrum har delt med kommisjonen, siterer hun VGs gjengivelse av kritikken:
«Hun [Begard Reza] påstår at det var en episode med Kjetil Rolness og NN som snakket nedsettende om transpersoner og deres underliv på det første kommisjonsmøtet. Hun skriver at hun varslet deg raskt om hendelsen, som hun sier påførte henne angst og ubehag. Hun skriver at du mumlet noe og feide det vekk, og at varselet aldri ble loggført. “Slik har hendelsen derfor aldri skjedd, ifølge kommisjonens papirer (…) Uttalelsen sier alt om måten Stavrum og flere av kommisjonsmedlemmene forholder seg til mitt arbeid, min virkelighet og min ytringsfrihet.»
Men Stavrum skriver i sin imøtegåelse til VG at hun aldri har fått noen beskjed om hendelsen. Verken fra Reza eller fra andre medlemmer: «Ingen av dem har tatt kontakt om noe som skal ha blitt sagt i toalettkøen i juni i fjor.»
Det hører med til historien at alle komitemedlemmene i februar/mars hadde et digitalt møte én-til-én med Løken Stavrum, med lederen for sekretariatet til stede. Der lå listen lavt for å dele tanker og opplevelser med arbeidet i kommisjonen. En god anledning for Reza til å ta opp den traumatiske hendelsen. Som hun tydeligvis ikke benyttet.
Les også: Norske dansekunstnere trekker seg fra Kulturytring Drammen
Kjønnsorganer introduseres
Men hva ble egentlig sagt sagt i toalettkøen? Hvem hørte det? Og hva har VG gjort for å finne det ut?
«Vi jobber fremdeles med saken og kartlegging av detaljene rundt det som skal ha blitt sagt», svarte avisen 11. juli. To dager senere hadde den «fått rede på hva som hevdes å ha skjedd i køen». Dermed kunne jeg motta følgende drittpakke på min egen 60-årsdag:
«Rolness begynte å snakke om sitt eget kjønnsorgan. De viste frem sine kjønnsorganer, under klærne, for å «dokumentere» at de var/ikke var transkvinner. Jeg ble helt satt ut av at noe slikt kan skje under arbeidet i en statlig kommisjon.»
Denne omdreiningen så vi ikke komme. Vi ble rett og slett målløse. Jeg skrev til VGs journalist at nå er «galskapen komplett». Jeg påpekte at dette var tredje versjon av hendelsen. At den ville kreve et nytt tilsvar. Og jeg avsluttet slik:
«Ellers håper jeg du forstår at denne saken er en belastning, og at vi som er under anklage, holdes på pinebenken for hver ny dag som går.»
VGs journalist svarte:
«Jeg har full forståelse for at det er belastende å bli utsatt for anklager og at det er frustrerende at det har gått en del tid siden første gang vi tok kontakt. Vi ønsker imidlertid å få svar på en del spørsmål før saken eventuelt kommer på trykk, og dette har vist seg å ta tid.»
Les også: Slik svarer redaktørene på Hanan Benammars anklager
Tror VG på historien?
Dette var 15. juli, altså to uker siden. Siden har hverken Løken Stavrum, NN eller jeg har hørt noe mer fra VG. Ingen forklaring, beklagelse eller forespeiling av hva som videre skal skje.
Til sammen er det nå gått tre uker siden vi først fikk vite om Rezas nye kronikk, og at to av oss ville bli navngitt som «transfobe» vitsefortellere. Lørdag 10. juli fikk vi høre at saken ville komme på «senest mandag». Men i siste e-post sier samme journalist at saken eventuelt kommer på.
Det er ubehagelig nok å bli beskyldt for noe man ikke har gjort, om en ikke også skal leve med en helt uavklart situasjon med hensyn til publisering.
To hovedspørsmål reiser seg om VGs håndtering av saken. For det første: Tror virkelig avisen på det Reza sier? Det er ikke mulig for oss å motbevise anklagene. Vi kan jo være to gamle griser, som blir beskyttet av vår komitéleder. Men hvor sannsynlig er dette:
At to medlemmer av et offentlig utvalg, oppnevnt av Kongen i statsråd, under det første, fysiske møtet, der alle bestreber seg på å være blide, høflige og forsiktige, benyttet anledningen til å vise fram tissetassene til hverandre? For å bevise at de er – eller ikke er! – transkvinner? Hvor skulle dette behovet komme fra?
Og merk: Dette skal ha skjedd i en kort pause, i vanlig arbeidstid, i edru tilstand, og – i andres påsyn. Vel vitende om at oppførselen – om den ble kjent, i disse tider der transfobi er blitt en forbrytelse nesten på linje med pedofili – ville sparke oss hodestups ut av kommisjonen, og påføre oss et solid omdømmetap og en mulig karriereknekk.
Hendelsen skal ha blitt varslet. Men ingen kan bekrefte å ha hørt om den. Og historien har endret seg underveis. I første kronikk ble det også vitset med metoo-aktivister. Hvor ble det av dem? Og hvor kommer transproblematikken inn? Når vi ikke har fått et eneste sitat fra dokøen?
Om vi la godviljen til, kunne vi tatt høyde for at Reza har misforstått noe som ble sagt, som vi ikke lenger husker. Men når hun bringer inn handlinger som involverer kjønnsorganer, forsvinner den muligheten. Dette er fysisk og konkret. Dette har skjedd, eller ikke skjedd. Og VG har vel etter hvert innsett at anklagen er falsk, og lurer nå på hvordan de skal komme ut av smørjen.
Les også: Begard Reza trekker seg fra Ytringsfrihetskommisjonen
Ingen faktasjekk
Det andre hovedspørsmålet gir seg selv: Hvorfor prøvde ikke VG å konkretisere og verifisere påstandene før avisen overhodet vurderte å publisere kronikken? Og før den ba oss kommentere anklagene?
Å finne ut hva som er sant eller ikke, er selvsagt en sentral del av presseetikken. Det holder ikke bare å følge Vær Varsom-plakatens punkt 4.14: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.» Punkt 3.2 lyder slik: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.»
Dette kravet gjelder også for alvorlige opplysninger i meningsartikler, særlig om de inneholder beskyldninger mot andre. VG unnlot å sjekke fakta da de publiserte Rezas første kronikk. De spurte ikke forfatteren: Hvem er det du sikter til, når du skriver at kommisjonen har invitert rasister eller hatpredikanter? Listen over dem kommisjonen har fått innspill av, er tilgjengelig på nett. Det ville tatt noen minutter å finne ut om noen av dem med rimelighet kunne svare til karakteristikken.
Vitse-episoden ble ikke verifisert. Og VG sjekket heller ikke en tredje historie i Rezas første kronikk. Den var, ifølge debattredaktør Hans Petter Sjøli på en Facebook-tråd, umulig å sjekke, og «ingen navn nevnes, ingen outes, ingen rammes således av påstanden». Slik lød den:
«En del av Ytringsfrihetskommisjonen reagerte sterkt på kunstnernes ytringer og protest [da de takket nei til å delta på kommisjonens innspillsmøte i Drammen 23. juni]. Jeg vet at et av kommisjonens medlemmer deretter tok kontakt med journalister i kulturfeltet, delte fortrolig informasjon, og pekte ut en kritisk kunstner ved navn. Mediene ble da oppfordret til at det skulle skrives negativt om hen, til fordel for Ytringsfrihetskommisjonens opplegg.»
Dette er en grovt feilaktig framstilling at et hendelsesforløp som siden er blitt kjent gjennom Subjekt.
Anki Gerhardsen reagerte på det hun oppfattet som en boikott av Ytringsfrihetskommisjonen og Kulturytring Drammen, og tok kontakt med en kritiker som skriver for Scenekunst.no, og spurte om ikke dette var noe nettstedet burde problematisere.
I stedet for å følge oppfordringen, valgte kritikeren å sende et «varsel» til fagforbundet Norske dansekunstnere om meldingen. Som om den var dypt mistenkelig eller problematisk. (Sjekk selv – den er gjengitt i sin helhet i Subjekt-artikkelen). Dette var forbundet så enig i, at de gjengav episoden i sitt lange, kritiske innspillsbrev til Ytringsfrihetskommisjonen. Der er Gerhardsen navngitt, og får passet påskrevet:
«Vi er sjokkert over en slik mangel på rolleforståelse og profesjonalitet hos et medlem i et regjeringsoppnevnt utvalg.»
En bransjeorganisasjon er altså sjokkert over at et Ykom-medlem oppfordrer til kritisk journalistikk om en boikottaksjon mange har reagert på.
Les også: Tipset kunsttidsskrift. Fikk det brukt mot seg
Belastende fordreining
Hvorfor gå inn på denne historien her? Fordi den ligner på hendelsen i toalettkøen: Det varsles om ting som ikke har skjedd.
Både Reza og Norske dansekunstnere gir et fordreid bilde av faktiske forhold, og setter personer som ikke har gjort noe galt, i dårlig lys. Som Anki Gerhardsen sier til Subjekt: «[Det] skapes inntrykk av at jeg opptrer snuskete». Hun skriver i en e-post til kommisjonen:
«Nå fyker dette vrengebilde rundt på Facebook. Også i kronikken Begard skrev. At jeg skal ha delt fortrolig informasjon og også oppfordret til negativ omtale av enkeltmennesker. Dette har vært veldig belastende for meg. Jeg fikk rett og slett panikk.»
Kanskje ikke så rart, siden Gerhardsen, slik Subjekt har rapportert, nylig har opplevd å bli «brennmerket som transfob» på nettet to ganger. Først ved programtillegget «Shinigami eyes» som skal hjelpe Google-brukere å sortere «transfiender» fra «transvenner»(!). Deretter ved sterkt negativ omtale på nettstedet RationalWiki: «Hennes transfobiske artikler publiseres vanligvis av den tabloide høyresideavisen Aftenposten, som lenge har vært kjent som et arnested for transfobi.»
En helsprø påstand. Men ikke sprøere enn å dikte opp transfobi i toalettkøen under en samling i Ytringsfrihetskommisjonen.
Les også: Kunstnernes kreative tolkning av fakta om kunstnerisk ytringsfrihet
«På ypperste alvor»
Hvor har dette brakt oss? Til det stedet der vi må spørre hva kunstnerorganisasjonene – deriblant Den norske forfatterforening – tenkte da de erklærte sin støtte til Norske dansekunstnere. Ønsket de bare å vise solidaritet med andre kunstnere som har opplevd hets, trusler og trakassering? Leste de ikke resten av oppropet?
«De undertegnende organisasjonene [stiller] seg spørrende til den praksis og håndtering Ytringsfrihetskommisjonen har utøvet overfor flere utsatte kunstnere.»
Og videre:
«Flere kunstnere trakk seg eller takket nei til å delta i innspillsmøtet som fant sted 23. juni 2021 under Kulturytring Drammen, og Ytringsfrihetskommisjonens medlem Begard Reza trakk seg fra kommisjonen samme dag. Vi anmoder Ytringsfrihetskommisjonen om å ta dette på ytterste alvor.»
Vidar Strømme, jurist, ytringsfrihetsekspert og påtroppende fagsjef i Norges institusjon for menneskerettigheter, skriver i Aftenposten:
«Det kan vanskelig leses som annet enn en kritikk av at Ytringsfrihetskommisjonen inviterte en person [Are Sørberg, kjent som Sløseriombudsmannen] som har uttrykt seg kritisk til kunstnerne på en måte kunstnerne mener skaper utrygghet.»
Henvisningen til Rezas utmelding er tydelig nok. Og hva var første innslag på Norske dansekunstneres eget webinar 23. juni? Rezas høytlesning av kronikken som sto på trykk i VG samme dag. Vi må anta at innslaget var planlagt. Noen hadde lest (og godkjent?) kronikken på forhånd, og vært klar over utmeldingen før kommisjonen ble orientert. Da blir spørsmålet:
Mener kunstnerorganisasjonene fortsatt at vi skal ta Begard Rezas framstilling av kommisjonens arbeid på «ytterste alvor»? Selv når hun fremmer beskyldninger som går under beltestedet og over all forstand?
For det er ikke bare en innskrenking av ytringsrommet å kreve at noen stemmer ikke skal ha en plass i debatten. Det kan også føre til innskrenking av ytringsrommet å spre usanne og sterkt belastende påstander om personer man tydeligvis har definert som politiske fiender.
Ytringsfrihetskommisjonen skal ifølge mandatet vurdere tiltak for å «sikre borgere trygge rammer for utøvelse av ytringsfriheten». Reza siterer dette, og hun mener, i likhet med store deler av Kunst-Norge, at Sløseriombudsmannen skaper utrygghet.
Dette er noe kommisjonen må ta på alvor, og underlegge grundig undersøkelse og diskusjon. Men innholdet i begge Begard Rezas kronikker gjør det naturlig å snu problemstillingen, og spørre forfatteren – og hennes sympatisører og støttespillere:
I hvilken grad bidrar dere til å styrke andres ytringsfrihet og ytringstrygghet?
