Det er en velkjent sannhet at man dør raskere når man pensjonerer seg. Ting må holdes i bevegelse for å leve. Å ha noe å gjøre er derfor nødvendig for at kroppen og sinnet skal forbli vitale.
Likeså forholder det seg med nasjoner og kulturer. Når fred og orden består i lang nok tid, mister kulturen sine holdepunkter. Men når krig erklæres og trusselen om kaos gjør seg gjeldende, blir man nødt til å minne seg på hva man står for.
Problemer og tilbakefall blir på denne måten en nødvendig del av positiv utvikling. Å reflektere over hvorvidt krigen i Ukraina kan ha noe produktivt ved seg, er av den grunn legitimt.
Krig kunne også gagnet Russland, en verdensmakt med stadig mindre relevans, økende forskjeller og sviktende institusjoner. Krigen kunne fungert som en distraksjon og en måte å vise egne borgere at moder Russland fremdeles har noe for seg.
I så fall har distraksjonen vist seg å være en fiasko, Putin har kun latterliggjort seg selv i forsøket. Men for oss i det liberale Vesten kan krigen vise seg å ha gevinster.
Ødeleggende, men forenende
Selv om krig er dyrt, ødeleggende og kan ha alvorlige langtidsvirkninger, er det bra for samhold. Mellom 31. januar og 6. april i år har FN og den ukrainske staten estimert opp mot 14.000 drap, og prisen for krigserstatninger øker for hver dag.
Hvorfor er dette ikke bare dårlig?
I denne månedens utgave av avisen Le Monde Diplomatique stilles spørsmålet om solidariteten blant EU-land har forbedret seg etter at Ukraina-krigen begynte: «Sjelden har de 27 EU-landene vist større enighet i en geopolitisk sak,» skriver de. «På få dager innførte de strenge sanksjoner mot Russland og enestående våpenleveranser til et land i krig», heter det videre.
Krigen synes å fasilitere samhold.
Det meldes også om at flertallet av nordmenn, 73 prosent, har tillit til medienes dekning av krigen.
Les også: Det er fullt mulig å være tydelig og prinsipiell om koranbrennings lovlighet, uten å like metoden
Venner og fiender
Økt solidaritet dreier seg om dannelsen av venner og fiender. En felles fiende er sentralt for samarbeid og formulering av felles prinsipper. Og her må vi huske at selv vårt liberale demokrati er tuftet på et felles fiendskap mot kollektivisme og bruk av trusler mot meningsmotstandere. Selv liberalisme er et standpunkt med en idé om himmel og helvete. Det er derfor Russlands Vladimir Putin og Kinas Xi Jinping – vel kjente for å slå ned på sine kritikere – anses som våre fiender.
Når krig erklæres, blir det vanskeligere å holde seg nøytral. Hvilken side ulike land velger, har direkte konsekvenser for økonomien og mulighetene man har. Et eksempel er måten Russland i skrivende stund tjener enorme penger på Tysklands innkjøp av olje og gass, og hvordan det virkelig begynner å haste med å velge riktig lag for tyskerne.
Vi tvinges til å velge parti og samarbeide med likesinnede om hvilken side som representerer oss, i motsetning til dem. Ukraina er blitt våre allierte lands foreningspunkt. Det er uten tvil forskjeller mellom de ulike EU-landene, men det viktige er sfæren de skaper som muliggjør samarbeid. Denne sfæren har sin forankring i idealer om godt og ondt.
En linje kan trekkes til måten man i politikken har vært i stand til å forene samfunn ved å stadfeste interne fiender: Hitlers jøden, populistens elite eller liberalistenes anti-liberale. Som den tyske rettstenkeren Carl Schmitt påpeker, er det egentlig ikke viktig om fienden faktisk eksisterer slik den beskrives. Det vesentlige er måten fienden kan forene oss og skape en tillitsfull sfære oss imellom, en sfære han kaller «den politiske».
Meningsmotstandere deler seg imidlertid i ulike sfærer når venn og fiende ikke er tydelig definert. Dette betegnes som polarisering. Den manglende tilstedeværelsen av reelle venn/fiende-forhold er delvis årsaken til at de vestlige landene de siste årene har fått en innvendig splittet meningssfære, der EUs desintegrasjon og USAs polarisering står som de mest betente eksemplene.
Les også: Når staten begynner med økonomisk kansellering, bør varsellampene blinke
Anti-polarisering som følge av krig
I lys av at populistpartiers kamp mot establissementet har vært det mest fremtredende politiske fenomenet siden finanskrisen i 2008, er krigens anti-polariserende kraft avgjørende å vurdere nytten av.
Det vestlige samfunnet, med vår opplysningsarv som setter individet, kritisk tenkning og pressefriheten høyt, kan muligens ha godt av en krig for å minne oss på hva vi står for.
Men til tross for den forenende kraften krigen tilfører en kultur, har muligheten for uhelbredelig skade økt drastisk grunnet teknologisk utvikling de siste hundre årene. Som A. C. Grayling skriver i «War: An Enquiry» (2017), er dagens ødeleggelser etter et bombeangrep massive i forhold til en plyndring under middelalderen.
Likevel er det ikke selvsagt at krig er utelukkende dårlig, og det er problematisk å fraskrive krig og vanskelige situasjoner en potensiell positiv dimensjon. Håpet er at krigen i Ukraina oppleves som nærværende nok, og at Putins anti-individualistiske og diktatoriske ideologi fremstår såpass truende at vår liberale arv er i stand til å igjen omkranse hele vår politiske sfære, og vise at vår offentlighet er uvurderlig verdifullt.
I motsetning til den maktfokuserte diskusjonsformen som skapes av identitetspolitikk og polarisering, er det mulig at en krig vil kunne bidra med å bryte barrierer oss imellom. Ved å føle oss forent kan vi endelig diskutere med formål om å fremme sannhet, fremfor å etterstrebe kynisk dominans. Vår manglende evne til å orientere oss i en fragmentert tid synes å ha godt av et skjelv som kan gjenopprette og vekke vårt fokus.
Den virkelige fienden er nemlig ikke lenger vår meddebattant, men de autoritæres reaksjonære og opplysningsfiendtlige ideologi.
