Kulturminister Anette Trettebergstuen er blant de mange som har sagt at kanselleringskultur ikke er et «så stort problem».
Påstanden har blitt repetert til det kjedsommelige. Særlig blant aktivister som påberoper seg retten til å håndheve gatejustis mot angivelige «rasister», «transfober» og andre de stempler som kriminelle.
Den barbariske kanselleringskulturen velger seg først et offer, og stempler deretter vedkommende som ond for å legitimere sin selvrettferdighet.
Ekstra viktig er det derfor for dem som driver med kanselleringskultur, at den ikke blir arrestert. Svaret er ofte at kanselleringskulturen ikke er et reelt problem, og at rasisme er verre enn hensynsløs antirasisme.
Heldigvis er påstanden blitt imøtegått av samfunnsdebattanter som Kjetil Rolness, Espen Goffeng og Alex Iversen. Sistnevnte har på egen Facebook-side nummerert tilfellene av kanselleringskultur, men nå har han mistet tellingen.
Å katalogisere tilfellene av kanselleringskultur er viktig, fordi at spørsmålet om hvorvidt kanselleringskulturen er et reelt problem står helt sentralt i den pågående kulturkrigen om ytringsfrihet. Hvor ofte møter egentlig de frie ytrerne uforholdsmessige reaksjoner på sine legitime innlegg i samfunnsdebatten? Og hvor omfattende er disse motreaksjonene?
Les også: Mennesker bør gjøre seg opp sine egne meninger om andre
Unge holder kjeft
Dette har vi nå fått tallfestet. Opinion-rapporten «Ung 2022» viser at hele 52 prosent mener de ikke lenger kan si hva de mener fordi samfunnet har blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt.
Unge er redde for å bli kansellert, og det er nettopp hva som har vært målet til dem som driver med kansellering. Målet er å gjøre det såpass ubehagelig å ytre seg, at mange rett og slett lar være. Dette har unektelige konsekvenser for ytringsfriheten.
Kanselleringskulturen er et toegget sverd. På den ene siden har den for mål å tie sine meningsmotstandere. På den andre siden har den for mål å signalisere dyd hos dem som fremdriver kanselleringskulturen.
Dette må vi straks gjennomskue.
Et glasstak
Kanselleringskultur kan bli et alvorlig problem for demokratiet. Derfor fortjener de som er blitt utsatt for dette støtte.
I stedet har de lenge blitt møtt med tvil fra dem som gjerne befinner seg trygt innenfor det politisk korrekte om at kanselleringskulturen ikke er et reelt problem. At frykten de har er ubegrunnet. «Vi har jo ytringsfrihet i Norge».
Det stemmer at vi har ytringsfrihet i Norge. Men at mange vegrer seg mot å skape fri kunst, anvende fri humor, avdekke ubehageligheter og ytre seg om vanskelige temaer handler ikke om en frykt for å få politiet på døren.
Det handler om at de møter på et glasstak.
Stemples som transfober og rasister
Ytringsfriheten har aldri vært til for å verne de politisk korrekte. De har alltid vært trygge innenfor common sense. Det er de som nettopp utfordrer common sense som har blitt korsfestet, hengt, druknet, brent, steinet og kansellert.
Hvordan skal vi da få ny innsikt, kunnskap, forskning, kunst, og så videre?
Et velkjent eksempel er Harry Potter-forfatteren J. K. Rowling, som etter et utspill om transseksualitet ble møtt med barbarisk moralisme. Hun skulle miste jobben, benektes offentlig talerom og faktisk myrdes.
Selv norske bibliotekarer mente at Rowlings bøker ikke lenger kunne promoteres.
I Norge har vi eksempelvis forfatteren Hilde Henriksen, som skrev «Sitronlimonaden». Etter at den antirasistiske aktivisten og legen Mina Adampour anklaget boken for å være rasistisk, og en påfølgende storm med anklager om at forfatteren Hilde Henriksen var en rasist, ble hun sykmeldt. Siden har vi ikke hørt fra forfatteren.
De mange tilfellene av kanselleringskultur har gjort det utålelig for selv forskere, kunstnere og journalister å utforske de ubehagelige sannhetene.
Uforholdsmessige reaksjoner
Å uttrykke seg om hva den norske kulturen skal være, kan komme med alvorlige konsekvenser. Aktivister går på levebrødene deres, kontakter arbeidsgiverne deres og krever dem sparket. Skriver om Wiki-sidene deres. Stempler dem som transfober og rasister. Får dem utestengt fra offentlige rom.
Kanselleringskulturen er godt organisert, kan du si, fordi den er vanskelig å få øye på. Som med glasstakene ofte ellers.
Ofte skjer denne formen for sabotasje under bordet, og bak dørene. Blir den fersket, forsøker den å gjemme seg bak de legitime motytringene, og desto viktigere blir det å kjenne igjen tilfellene av kanselleringskultur.
For kjennere er det lett: Kansellering er uforholdsmessige reaksjoner på ytringer. I stedet for å svare på ytringer med motytringer, svarer kanselleringskulturen på ytringer med sanksjoner. Slike sanksjoner befinner seg ofte innenfor lovverket, og fungerer dessverre skremmende effektivt. Men det er demokratiet og enkeltmenneskene som til slutt tar regningen.
På sikt skaper kanselleringskulturen såpass høye kostnader for dem som ytrer seg, og en såpass nedkjølt offentlighet, at ytringsfriheten i praksis bures inne i et politisk korrekt glasshus.
Som en sti i skogen
I Subjekt har vi sagt det lenge, og vi skal fortsette med å løfte takhøyden for de frie ytringene. Det er vår plikt å beskytte enkeltmennesker mot selvrettferdig gatejustis og moralistiske overtramp.
Den eneste gode medisinen mot kanselleringskulturen er å ikke la seg tie. Vi skal hegne om de uredde meningene, og beskytte menneskene som fremmer dem.
Ytringsfriheten er ingen permanent vaksine. KRF-politiker Øyvind Haabrekke uttalte det fint for noen dager siden: Ytringsfrihet er som en sti i skogen. Den må brukes jevnlig, ellers gror den igjen.
