Under og etter fotball-VM gjenoppsto en årelang debatt om hvorfor herrefotball får mye mer publikum, penger og status enn damefotball.
Samfunnsdebattanter og akademikere har igjen gravd fram teori, statistikk og studier for å finne forklaringen på noe som er innlysende for alle som har fulgt med på fotball i mer enn én måned: Herrefotball er mest populært fordi den er mye bedre.
Men enkle forklaringer er sjelden godt nok for dem som lever av å gjøre det åpenbare veldig vanskelig.
Les også: «Det er riktig at vikingsymbolikk og patriotisme er «ytre høyre»»
Utfordre menn til å se mer damefotball
Først ute var dosent ved Universitetet i Sørøst-Norge, Erlend Ellefsen Vinje, som skrev en kronikk med tittelen «Ville du rodd for fotballkvinnene våre?», publisert i det veldig vitenskapelige og objektive nettmagasinet Forskning.no.
Vinjes svar på eget spørsmål er nei, og forklaringen hans er blant annet at «mange menn oppfatter fotball som en maskulin scene der de ikke opplever kvinnelandslaget som en naturlig representasjon av seg selv.»
Hypotesen er at fotball er en sport hvor «mange menn har sin egen livshistorie», hvor menn lærte om «konkurranse, nederlag, hierarki og maskulinitet», og hvor kvinner ikke anses som representanter for nasjonen, ulikt idretter som håndball og langrenn. Det er liksom noe særegent mandig og personlig over fotball, og derfor klarer vi ikke å se hvor bra damefotball egentlig er.
Denne forklaringen var ikke tilfredstillende for psykolog og forfatter Eva Tryti, som kontret med kronikken «Mange menn er altfor lite interessert i våre kvinnelige helter».
Hun savnet at Vinje «utfordret» menn på deres svake oppslutning om damefotball, og påpeker «den nesten absurde forskjellsbehandlingen» damer utsettes for i fotball, og hvor utenkelig det er med utvidede skjenketider hvis damene gikk videre fra gruppespill.
Les også: «En episk norsk fotballtragedie. England trengte hjelp av mørke krefter for å få oss ut»
Damene er bedre, egentlig!
Tryti fikk støtte av min spaltistkollega i Subjekt, Hedda Colleen Østvang, som sendte hele laget i angrep med kommentar titulert «Hele Norge ror. Men bare for det dårligste landslaget». Hun minner oss på at det bare er ett år til neste VM, nemlig dame-VM, et mesterskap hvor det norske landslaget angivelig har levert langt bedre resultater enn herrene.
Østvang påpeker at Norge faktisk vant VM i 1995, at vi kom til kvartfinalen i 2019, og at Ada Hegerberg har fått gullballen og vunnet Champions League seks ganger. «Skjønner dere hvor stort det er», spør hun lettere oppgitt.
Tydeligvis ikke.
Både Tryti og Østvang antyder at damelandslaget er bedre enn mennene, og det er vanskelig vite om de mener dette på ordentlig. Man kan iallfall autistisk innvende at damene åpenbart ikke er bedre rent faktisk.
I tillegg kan det nevnes at damefotball har mye mindre utbredelse internasjonalt enn mannefotball, og at hankjønn utgjør 90 prosent av de om lag 260 millioner aktive spillerne i verdens største idrett. Å nå en kvartfinale i fotball-VM (for menn), er dermed også rent faktisk en større prestasjon enn å vinne dame-VM.
Les også: «Hele Norge ror. Men bare for det dårligste landslaget»
Forskning beviser fordommer mot damefotball
Men Østvang har ikke bare provoserende og muligens spøkefulle påstander om damenes egentlige overlegenhet, hun kan også vise til forskning som beviser at strukturell undertrykkelse og vemmelige fordommer er årsaken til den jevne manns manglende interesse for feminin fotball.
Studien fra 2023 ble laget av fire økonomer og har tittelen «Gender information and perceived quality: An experiment with professional soccer performance».
Studien er mest en studie i hvordan venstreideologisk teori ikke bare skyter langt over mål, men måker ballen helt ut av stadion – fra feil bane. Den illustrerer imidlertid veldig godt hvor vanvittig og desperat akademikere agerer for å finne bekreftelse på sine virkelighetsfjerne ideer.
Forskerne foretok det geniale grepet å gjøre kjønn usynlig i fotball, for deretter å la et tilfeldig utvalg bedømme kvaliteten på spillet. Det viste seg at gjennomsnittsmennesket ikke oppfatter noen kvalitativ forskjell når kampen er kjønnsløs, men at kvinnehatet gjenoppstår når kjønnet er synlig.
Bildet under viser hvordan videoene så ut.
Les også: Droppet samisk festival i siste liten. Dro på USA-turer for 137.000 kroner
Hegemonisk maskulinitet lurer øynene dine
Kjønnsfordommer i fotball fjernes ved å lage en bildekvalitet som tilsvarer det du fikk på internett med modem og tube-tv i 1993. Vips, så er idretten likestilt. Ulempen er at alt annet som gjør fotball severdig – detaljer, finesse, kvalitet – også blir fjernet.
Påstanden er altså at du er hypnotisert av en patriarkalsk, kvinnevond ånd til å tro at damefotball er tregt, klønete og kjedelig. Du kan ikke og skal ikke tro dine egne øyne.
Beskrivelsen av den onde ånd kommer som alltid i form av stilige begrep tryllet frem av postmoderne kjønnsteori. Forskerne viser blant annet til «hegemonic masculinity» og «gender imprinting» som forklaring på hvorfor folk feilaktig opplever at kvinnefotball er døvt.
«Gender imprinting» refererer visstnok til «innebygde sosiokulturelle kjønnsattributter som definerer verdier, normer og oppfatninger i spesifikke industrier». En slags sosiale spøkelser som trenger inn i sjelen og misdanner sansningen av virkeligheten. Derav kan gender information «påvirke fans og deres persepsjon av kvalitet».
Forskerne åpenbarer også at «sport er et kjønnet rom, hvor heteroseksuell maskulinitet dominerer». (Vi får ikke vite hvordan hetero maskulinitet skiller seg fra eventuell LHBT-maskulinitet.) Inni dette rommet blir «menns stereotypiske attributter (for eksempel styrke, konkurranseevne og risikopreferanse)» tildelt overdreven betydning, ifølge forskning.
Les også: De hater visst menn. Men nå har feministene endelig funnet seg et eksempel på «sunn maskulinitet»
Kvinnehat skaper kjedsomhet
Tilsynelatende er det snakk om at sport involverer styrke og konkurranse. Men siden dette er (korrekt) forbundet med menn og maskulinitet, er det ikke bra. Maskulinitet er tydeligvis flott så lenge det utøves av damer og homoseksuelle, men blir fryktelig så fort det manifesteres av sitt naturlige opphav.
Samtidig blir det hevdet at kvinnefotball kan konkurrere med gutta i ikke-innbyrdes kvalitet, så lenge publikum blir indoktrinert i riktig tenkning.
I denne strømmen av komiske paradokser som kun kan aksepteres av ideologer som standhaftig fornekter det åpenbare, blir vi videre opplyst om at «sexistiske påstander (assertions) om at kvinneidrett er kjedelig, tregt og uattraktivt er mindre vanlig og akseptert nå enn i fortiden, men de finnes fremdeles […]». Å ikke like kvinnefotball, i overenstemmelse med egenerfaring, er altså kvinnefiendtlig.
I en delvis sinnsfrisk verden burde dette tankespinnet blitt ledd vekk med oppgitt hoderist, men dette er forskning og ideer fra anerkjente universiteter, som videreformidles av mennesker med høy utdanning og politisk makt. Da er det faktisk enda mindre moro enn damefotball, og må tas på alvor.
Les også: Haaland hylles av feminister: – Da kan myten om giftig maskulinitet avblåses
Regelmessig tap mot gutter
Denne tankegangen er så fullstappet av elementære feilslutninger og generell forvirring at det er umulig å vite hvor man skal begynne for å tilbakevise det. Den muligens mest innlysende start, er å gjenkjenne naturlige kjønnsforskjeller: at det er store, åpenbare fysiske forskjeller på kvinner og menn.
Dette er så selvsagt at bare årevis med ideologisk hjernevask med et labyrintisk abstrakt språk kan fjerne kunnskapen om det. Eventuelt er dyp vrangforestilling en parallell begrunnelse.
Selv en svakt begavet 14-åring kan forstå denne mest naturlige av alle distinksjoner. Én måte tenåringen vil kunne forstå den, er at hans jevnaldrende regelmessig slår kvinnelandslag i fotball.
I 2016 tapte Australias kvinnelandslag 0-7 mot et G15 klubblag. I 2022 tapte det norske kvinnelandslaget 0-4 mot et guttelag fra Norges Toppidrettsgymnas, etter 50 minutter spill.
I fjor tapte kvinnelandslaget til Sveits 1-7 mot Luzerns G15-lag. Merk at damene også her ikke engang spilte mot landslaget til G15, men et klubblag. Vinklingen i omtalen var da på den angivelige «hetsen» damene mottok i kommentarfelt, som blant annet besto i hatefulle sveitsere som godtet seg med observasjoner om hvorfor kvinnelige fotballspillere tjener mindre enn menn.
Slike kommentarer er muligens unødvendige og ufine, selv om (eller fordi) de støttes av ubehagelig sannhet. Men med den økonomiske logikken bak krav om lik lønn og oppmerksomhet til kvinnefotball, så burde G15-lag tjene mer enn damene. Hvis det var ren kvalitet dette handlet om.
Les også: VGs nyhetsrobot rapporterte at Erling Braut Haaland (23) ble skutt
Få Ola til å tenke riktig om fotball
Men ja. Hva er vitsen med å påpeke dette? Ingen påstår jo at kvinner faktisk er like gode i fotball som menn, eller endog tenåringsgutter. Eller hva påstår de egentlig?
Selv økonomene bak studien om fotball i dårlig oppløsning poengterer, om så i en bisetning, at kvinner og menns fotball har tydelige forskjeller i «fysiske parametre», som at kvinnene «løper saktere» og over mindre avstand, enn menn. Derimot nekter de tilsynelatende å vedgå at også selve kvaliteten i spillet – i alle parametre: fart, styrke, teknikk, ferdighetsnivå, intensitet, strategi, organisering, og dermed underholdningsverdi – er langt svakere i kvinnefotball.
Forskerne, som samfunnsdebattene våre, har i stedet en slags uartikulert teori om at kvaliteten er lik i spillet, eller at kvinnene liksom seg imellom skaper like spennende og engasjerende fotball som menn. Og dermed at bare stygg forutinntatthet koblet med økonomisk og strukturell undertrykkelse leder til lave seertall og manglende entusiasme.
Kanskje det, si! Og da, som med alle venstreradikale samfunnsprosjekt, er det bare for staten og muligens et verdenspoliti å gå inn og korrigere, kontrollere, finansiere og regulere i et massivt omfang, slik at Ola Fotballfan skal tenke og føle slik ideologien krever, og vi kan få like, rettferdige resultater.
Les også: «Hadde du det gøy med fotball-VM? Da mener Morgenbladet du burde skamme deg»
Likestilt fotball uteblir tross tiltak (!)
Forsøket på å «likestille» fotball har foregått i årevis, støttet av et kobbel konforme sportsjournalister og idrettsbyråkrater, som igjen avkrever og bruker masse ressurser for å oppnå det. Dette er i overensstemmelse med den populære politiske vrangforestilling om å utjevne kjønnsforskjeller.
NRK har lenge krampaktig forsøkt å gi «lik» dekning til damefotball i Sporten, selv om få bryr seg, og tribunene er konsekvent glisne. TV 2 har fulgt opp med overtall av damer i VM-studio, og damer har sluppet til i kommentatorbua. Fifa slang til og med inn et par kvinnelige dommere i år, som påfallende malplassert skulle make herstory på banen.
En slags likestillingskamp var også grunnen til at det ikke ble noen fotballfest på Ullevål under kvartfinalen, fordi gressmatta måtte prepareres månedsvis i forveien for damecupfinalen som historisk tiltrekker cirka ti ganger mindre publikum enn kapasiteten på Ullevål. Finalen spilles nå i september istedenfor november, i et forsøk på å få mer folk på stadion.
Vi får se om alt dette hjelper. Enn så lenge har iallfall ikke alle tiltakene ført til noen revolusjon av befolkningens preferanser. Mest bemerkelsesverdig har ikke damenes preferanser blitt påvirket, som altså ikke møter opp kvinne av huse for å se på Toppserien. Fotball fremstår fremdeles hovedsakelig og primært som en lidenskap for menn.
Og sånn kan man jo ikke ha det. For moderne kvinnefrigjøring er ikke at damer skal få briljere i det de er gode til, men at makten skal sørge for at de får lik representasjon i ting menn er gode til.
Les også: «Fotball er viktigere enn film», mener Støre. Men han nekter å forklare hvorfor
Gjør alt like upopulært
Vi kan gi fanatikerne litt rett, i sportsåndens navn. For fotball står i en slags særstilling, ved at damevarianten har spesielt lav popularitet sammenlignet med andre idretter.
Én enkel forklaring er at fotball, som basketball, er dårligere egnet for damer rent fysisk, på grunn av spillets utforming – blant annet bane- og ballstørrelse. Hypotesen er iallfall mer sannsynlig enn at hegemonisk maskulinitet i sexistisk space hypnotiserer folk til å misoppfatte reell kvalitet.
Vi kan også vedgå at noe fundamentalt irrasjonelt ligger til grunn for den massive populariteten og aggressive entusiasmen som herrefotball skaper. Noe estetisk og muligens mytisk er i spill der. Men også det kan bidra til å forstå herrenes overlegenhet – spillet deres er vakrere, blant annet.
Men til tross for visse mysterier rundt populariteten, er det likevel fullt mulig å avvise absurde teorier. Som at kvinneforakt fører til dempet interesse for dame-VM.
Ingen vil selvfølgelig nekte jenter og kvinner å spille fotball, eller nekte noen å se på det. Men det er i beste fall tåpelig å tro at det hjelper damefotball å kontinuerlig skape oppmerksomhet om dens lave seertall, og deretter påstå at årsaken er demoner i underbevisstheten.
Én mulig løsning er å gjøre alle fotballsendinger like lavoppløselig som videoene i studien om «kjønnsinformasjon». Da kunne man oppnådd et resultat som ville kledd det ideologiske utgangspunktet, nemlig å gjøre både herre- og damefotball like upopulært.
Les også: Haaland går viralt som matinfluenser. Hylles av omstridt treningslegende
