Etter kritikk fra både fans og funksjonshemmede har albumaktuelle Beyoncé redigert bort et ord fra en låt på hennes nye album, «Renaissance». Det er snakk om spor elleve, «Heated», der stjernen i originalversjonen synger: «Spazzin’ on that ass, spazz on that ass».
Ordet «spazz», slang for «spasticity» (på norsk, «spasmer»), er en betegnelse på en plutselig, ufrivillig og kronisk krampe av ulik varighet. Spasmer forekommer i forbindelse med sykdom i nervesystemet.
I dagligtale brukes ordet imidlertid ofte som en betegnelse for å bli vill, sprø eller å freake ut. En vanligere måte å bruke ordet på enn som et skjellsord for å spre hat. Og det var åpenbart slik Beyoncé mente det. Men intensjon har ingenting å si når identitetspolitiske aktivister lukter en mulighet til å rette alles oppmerksomhet mot seg selv ved å få en stor stjerne som Beyoncé til å beklage.
Det samme skjedde nylig med artisten Lizzo, også for bruken av «spazz» i låten «GRRRLs» og også med en beklagelse og selvsensur som resultat. Det burde ingen av de to artistene gjort.
Andre artister burde nå gjøre det Beyoncé ikke klarte, lære av feilene andre begår, før man selv plutselig står i samme spagat.
Les også: Subjekt mener: Kravet om at alle retusjerte bilder må merkes, er lite gjennomtenkt
Publikum er mer enn bare kunder
Artister og kunstnere kan simpelthen ikke la samfunnets mest lettkrenkede, skjøre og selvrettferdige mennesker få viljen sin hver gang de starter koordinerte kampanjer på sosiale medier. Jobber du i restaurantbransjen eller i butikk, er det rimelig å forsøke å leve etter mottoet «kunden har alltid rett». For frie kunstnere er dette derimot intet ideal å strekke seg etter. Kunst er ikke et produkt som skal tilfredsstille et ferdig definert behov på samme måte som en hammer laget for å slå ned spiker.
Kunst skal opplyse og utfordre, ikke ta hensyn til aktivister som velger å tolke ordbruk i verste mening. Trenden hvor man legger seg flat ved hver minste kritikk, er både hemmede for kunstneres kreativitet og kunstens integritet.
Mens disse eksemplene er fra USA, er dette en utvikling også norske kunstnere bør være oppmerksomme på. Vi er heller ikke her ukjent med at aktivister søker kontroll over kunstnere, senest representert med ønsket om å innføre «sensitivitetslesere» i bokbransjen. Disse er personer som i kraft av «levd erfaring» skal luke ut «støtende» og «problematisk» innhold fra forfatterens tekst, som regel relatert til hudfarge, kjønn og legning.
Som spaltist Magnus Vanbeo skriver i Subjekt: «Det er en fallitterklæring for både fantasi, fiksjon og den frie kunsten … At god litteratur ikke skal kunne ha «problematiske» eller «støtende» elementer, er en infantil tanke som hele litteraturhistorien opp til nå har motbevist.»
Les også: Subjekt mener: På tide med grep for å få flere menn inn i helsevesenet
Et spill som ikke kan vinnes
I USA er det absurd nok slik at du kan bli beskyldt for rasisme av å bruke uttrykket «colored people», mens de politisk korrekte aktivistene fremmer den nesten identiske varianten «people of color». I Norge har flere organisasjoner, deriblant Norges handikapforbund, laget en ordliste for å «unngå å bli omtalt i diskriminerende vendinger». Her bes man være varsom med ordet «handikappet», og lektyren kommer fra Norges handikapforbund. Det anbefales å si «funksjonshemmede» mens «de funksjonshemmede» er på listen over uttrykk som «skal ikke brukes». Her er det viktig å holde tunga rett i munn.
Det tar som regel ikke lang tid før hva som er «korrekt» å si, endrer seg. Dette er noe identitetspolitiske aktører plutselig bestemmer seg for, og deretter oppstår det nye muligheter for å arrestere alle som ikke har fulgt med i timen. Hva oppnår man egentlig med dette annet enn å irritere og fremmedgjøre store deler av befolkningen?
Ja, det er viktig at alle prøver å være inkluderende og respektfulle i måten man omtaler andre, særlig mindre privilegerte grupper som er ekstra utsatt for diskriminering og hets. Men det er ingen grunn til at man i dag skal føle seg krenket av ord som var helt vanlige å bruke på en nøytral måte for få år siden.
Dessuten er selvsagt intensjon essensielt for å forstå innholdet i ytringer, kunsteriske eller ei.
