«Okey folkens, hiv dokker på,» sier frontmann Janove Ottesen før Kaizers Orchestra starter å spille «Under månen». Sangen ble gitt ut som et bonusspor på antologi-albumet «Våre demoner» (2009), og er en enkel og sår vise om å søke tilhørighet i måneskinn.
Den som er ung, skal bli gammel. Slik går det med hver og en av oss. Janove Ottesen, som statistisk sett er midtveis i livet, er ikke lenger i front av norsk musikkproduksjon. Det er lenge siden Kaizers Orchestra toppet listene, men det vil ikke si at Ottesen er en som ror med anker i bunn.
Nå, 13 år etter at «Under månen» ble utgitt digitalt, er det igjen månen som er i fokus. Stemning og tone kan kanskje minne om den enkle, tilsynelatende personlige balladen om kjærlighet, men mye har skjedd på 13 år. Kaizers Orchestra har tatt en pause på ubestemt tid, den tidligere vokalisten har vunnet både Hedda-prisen og Subjekt-prisen for beste forestilling med stumteateret «The Mute» (2019), komponert filmmusikk og selvfølgelig også produsert seks studioalbum under artistnavnet Janove.
Reisen begynte med «Artisten og Marlene» (2017), et konseptalbum som handlet om dansekunstnerne Fernando og Marlene, et rollegalleri som ble besøkt igjen i hans neste album «Hengtmann» (2018). Siden «Hengtmann» har Janove vekslet mellom episke konsepter og rolige, stillferdige album i EP-format.
Hans nyeste utgivelse er en langsom tekstlagt symfoni med månen og nattehimmelen i fokus.