Verdensrommet er tilbake, nå med sin tredje fullengder. På høy tid, kanskje, for et band som har holdt på siden 2012. Samtidig skal ikke duoen anklages for å være ineffektive. Telemark-stolthetene er nemlig kreditert på et rikholdig antall bandprosjekter de siste årene, fra Charlie Skien og supergruppen Softcore Untd. med Emir Hindic (Sushi), Kristoffer Uthaug […]
Verdensrommet er tilbake, nå med sin tredje fullengder. På høy tid, kanskje, for et band som har holdt på siden 2012.
Samtidig skal ikke duoen anklages for å være ineffektive. Telemark-stolthetene er nemlig kreditert på et rikholdig antall bandprosjekter de siste årene, fra Charlie Skien og supergruppen Softcore Untd. med Emir Hindic (Sushi), Kristoffer Uthaug (Kobe) og Mathias Humlen (Fakethias) til Aurora, Sondre Lerche, Metteson og Gundelach.
Den første singelen fra Verdensrommet, «Sidelengs», ble omtalt i The Guardian. Som produsent er Junker dessuten tre ganger Spellemann-nominert. Dette er altså en duo det er knyttet høye forventninger til, men de skulle kanskje brukt mer tid på å dyrke seg selv.
Og ikke minst ta vare på seg selv.
I sommer sto Høvset på Naboscenen i Luster og jamret etter vann. Folk reagerte på primadonnamaset; kunne han ikke nøye seg med de stabler av pils som på sceneranden?
Siden ble Musikk-Norges mest spennende bariton [mannlig stemmeleie mellom tenor og bass, red. anm.] innlagt på rusakutten i Bergen.

Åpningen fra veien ned
Det var våren 2022. I årevis hadde Andreas Høvset, også kjent som Charlie Skien (fra Skien, forøvrig) «følt seg hjemme i fremmeds hjem». Den særegne, såre strupen var smurt med sprit, kokain og piller. På Sandviken sykehus skrev Høvset det som inntil videre er hans magnum opus [største verk, red. anm.] «Det gjør ikke vondt» (2024).
Disse årene vendte Høvset seg mot rock og rus, mens Junker fordypet seg i studioet.
Verdensrommets tredje album, «Siste gang», forteller denne historien. Det er mørkt, men også lyst i enden av tunnellen.
Åpningssporet er så gammelt som fra 2021, året før Høvsets «kollaps», for å bruke hans ord. Men til tross for at dette er en gørrbra låt, er det jo rart å legge en fem år gammel låt som åpningsspor på sitt nyeste album. Men også ganske konseptuelt.
Gitarriffet minner om The Strokes. Lagvis, tålmodig strukturert og med en lavmælt, bakpå basslinje som står i kontrast til den snerrende, gjennomgående trommemaskinen. Vokalteknisk må vi til Lars Lillo-Stenberg (på vestkanten) for å finne en frontfigur med samme intonasjon.
Høvset spytter ordene ut i mørke støt – med dempet, sløret mottakelse. Junker får det til å gå sammen. Vokalsporet på «Fontenen» er mikset så presist at man hvor surt Høvset sang en gang tilbake i Luster (men der var han … vanntørst).
Knallsterke spor
Flere spor på denne platen er knallsterke. De to singlene fra i våres («Stemmen din» og «Fontenen» er begge melankolsk balanserte synthstykker. «Røyken» er skarpere: Riffet veksler mellom kantete og avslipt mellom vers og bro. Det gir albumet dybde og bredde.
«Skadefryd» er et elektronisk kresjendo (progressiv musikk, musikk der lydstyrken tiltar) der refrenget drar tankene mot Loddefjords-indien [for de som måtte huske den gode indiemusikken fra Bergen og mer konkret Loddefjord i tidlige 2010-år, red. anm.].
Høydepunktet finner vi i nest siste spor, «Svever». Det starter in medias res [midt i en historie, red. anm.] av et marerittaktig riff, og stykkes opp i abrupte breaks som progresserer mot et sjeldent klimaks.
Dette må faktisk være det mest spennende Verdensrommet har gjort. Mitt håp er at dette var det siste sporet de skrev.
Mellom høydepunktene ligger «Lang, lang tid». Tekstuelt rørende, men litt vel langtekkelig. Høvset besitter ikke stemmen til å bære låten.
Og så har vi låten «Vanlig sammen», hvor Vetle Junker virker å ha laget en Metteson-låt på autopilot.
Ned igjen og igjen
Gaffa dømte avslutningssporet «Etter deg» som kjedelig. Det er feil. Det minimalistiske riffet er tvert imot spennende.
Budskapet, eller moralen, er også fint: Høvset dealer med radbrekkende kjærlighetssorg og tar en tidlig buss hjem. Stemmen ligger i fantastisk, sjelden falsett, helt på bristepunktet. (Den blir nok vrang å fremføre på en konsertscene). Og i outroen mikser Junker inn åpningen av «Siste gang», igjen. Poetisk.
Platen er en penrose-triangel [som går i sirkel, men skaper en illusjon av å gå nedover, red. anm.] som slutter der den begynner. Det er godt gjort, egentlig, og binder det hele sammen som album. Dét hadde flere hatt godt av å høre på, i en tid da man ikke engang hører hele singler, lenger, men 15 sekunder lange utdrag – forøvrig i oppjustert tempo – på Tiktok.