Leder i FPU Oslo, Thea Fredriksen, skriver tirsdag i et innlegg i Subjekt at all statlig økonomisk støtte til kunstnere burde stanses. Kunstnere burde heller gjøre som Edvard Munch og bruke hver eneste krone og hvert eneste minutt på å male. Ifølge Fredriksen fikk Munchs kunst først full anerkjennelse og verdi først lenge etter hans død: «I dag er kunsten hans verdenskjent».
At anerkjennelsen og verdien på Munchs kunst har økt etter hans død, er riktig. Men Munch var langt fra ukjent i egen samtid. Han ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet allerede i 1891 og fikk, som første kunstner noen gang, et eget rom i museet i 1924. Da han døde i 1944, var han allerede verdenskjent.
En av grunnene til at han fikk mulighet til å utvikle dette kunstnerskapet, var nettopp god støtte fra staten tidlig i karrieren. Munch fikk tildelt Statens stipendium for kunstnere ikke bare én eller to ganger, men tre (1889-91), noe som var svært uvanlig. I tillegg fikk han tilslag på flere legater administrert av Departementet for Kirke- og Undervisningsvæsen.
Mye forandrer seg på over hundre år, og man skal være varsom med å se for mye til historien for å finne ut hvordan vi skal organisere kulturpolitikken i dag. Men Munch er kanskje et spesielt godt eksempel på hvorfor staten burde finansiere kunst som det ikke er et umiddelbart kommersielt marked for.
Les også: De deler ut over en milliard skattekroner årlig. Men greier bare å forsvare seg i lukkede rom
Kunstnere vet hva som er god kunst
Munch fikk en ujevn mottakelse i offentligheten. Da han fikk stille ut «Det syke barn» på Høstutstillingen i 1886, ble bildet stort sett mottatt med latter, hån og spydige anmeldelser. Men Munch fikk også god omtale og støtte fra etablerte kollegaer. Da han søkte om kunstnerstipend, ble søknaden fulgt av en støtteerklæring blant annet undertegnet av Christian Krohg, Hans Heyerdahl og Theodor Kittelsen.
Stipendene ble brukt til studiereiser til Frankrike. At disse reisene hadde avgjørende betydning for utviklingen av Munchs kunstnerskap, er dokumentert grundig i doktoravhandlingen til Erik Mørstad.
Fredriksen skriver at det er prinsipielt feil at staten skal velge hva som er god og dårlig kunst. Det har hun rett i. Og heldigvis gjør den ikke det. For selv om staten bevilger penger til støtte til kunstnere gjennom ulike ordninger, blir disse midlene håndtert gjennom ulike utvalg av kunstnere, som skiftes ut jevnlig – slik at ingen sitter på for mye makt for lenge. Det er en god ting.
Hva du liker eller ikke liker, er subjektivt. Hva som er god og dårlig kunst, er ikke det. For å skille mellom godt og dårlig trengs det inngående kunnskap om det som bedømmes. Måten vi har organisert tildelingssystemet på, legger til grunn at det er kunstnerne selv som vet best hva som er god og dårlig kunst.
Og som historien om Munch har lært oss, trenger det ikke nødvendigvis være noen sammenheng mellom hva som er god kunst, og hva folk flest liker. Både oppfatninger om kvalitet og smak forandrer seg med tiden, men ikke i jevn takt.
Les også: Skolen har mye av skylden for at unge leser mindre enn før. På tide å gjeninnføre romaner på pensum
