Er det Tonos jobb å bedrive potensielt splittende kjønnspolitikk?

Willy Martinsen, kommunikasjonsdirektør i Tono, har uttalt seg om kvinneandelen blant norske låtskrivere. Det reagerer musiker Øyvind Mathisen på. (Foto: Tono.)
Willy Martinsen, kommunikasjonsdirektør i Tono, har uttalt seg om kvinneandelen blant norske låtskrivere. Det reagerer musiker Øyvind Mathisen på. (Foto: Tono.)
Tono ønsker å inspirere og løfte frem kvinnene, slik at de får troen på seg selv og kan skrive mer musikk. Det er velment, men nedlatende, skriver Øyvind Mathisen.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Musiker Øyvind Mathisen er kritiks til Tono nye kjønnskampanje. Tono er en musikkbransjeorganisasjon som forvalter låtskriveres og tekstforfatteres økonomiske opphavsrett.

Tono har lansert en kampanje de kaller «La flere bli hørt». Tallene som presenteres, viser at kvinneandelen blant norske låtskrivere er lav. Kommunikasjonsdirektør Willy Martinsen syns det er «trist og alvorlig at mange kvinner med talent for å skrive musikk og sangtekster ikke har fått utviklet det.» Vi må selvfølgelig se bort fra at mange av våre største musikalske eksportvarer for tiden er kvinner.

Det er interessant at Martinsen snakker om «talent» som ikke har fått mulighet til å «utvikle» seg. Her trengs det altså inspirasjon og vilje til å løfte frem kvinnene, slik at de får troen på seg selv og kan begynne å skrive mer musikk. En velment tanke, men også ganske nedlatende.

Les også: 2 av 10 låtskrivere er kvinner. Tono synes det er trist

En alternativ forklaring

Grunnpremisset syntes å være dette: Om ikke kjønnsfordelingen er tilnærmet 50/50, må det skyldes en svikt i systemet eller at det underrepresenterte kjønn møter motstand slik at de ikke ønsker å satse på, i dette tilfellet, en karriere innen låtskriving. Eller at de mangler forbilder og så videre. Det kan ikke handle om valg og prioriteringer og interesser. For hva er i så fall da problemet?

Annonse

Man kunne jo selvsagt trekke inn ulike faktorer i forklaringen på hvorfor kjønnsfordelingen er som den er. For eksempel denne: Låtskrivere er nesten utelukkende frilansere. Og bare 30 prosent av selvstendig næringsdrivende i Norge er kvinner. Det ser med andre ord ut til at det er sammenheng mellom behovet for økonomisk trygghet og viljen til å satse som blant annet låtskriver.

Les også: Hele poenget med kjønnsteorien er å være vanskelig

Kvinner er ønsket

Det andre forslitte premisset er dette: Det er bare når kvinneandelen er lav at det er «trist og alvorlig».Vi ville nok ikke blitt servert en lignende uttalelse fra kommunikasjonsdirektøren om menn var i mindretall, slik de er i akademia for eksempel.

Blir kvinnelige låtskrivere møtt med fordommer og kjipe holdninger? Det gjør de nok dessverre fra tid til annen. Og det er selvsagt ikke greit.

Men man kan også argumentere for det motsatte: For det blir jo også utvist stor velvilje og iver etter å få kvinner inn i tradisjonelt mannsdominerte yrker. Bare ta denne kampanjen og Martinsens uttalelse som eksempel. Det er «trist og alvorlig» at kvinner er underrepresentert. Det er en ganske klar beskjed om at de er dypt ønsket.

Les også: Fryktkulturen har spredd seg som ild i tørt gress i USAs underholdningsbransje og næringsliv

Moralsk indignasjon hjelper ingen

Et annet spørsmål: Hvorfor skal et samvirkeforetak som Tono, hvis hovedformål er å fremme og ivareta medlemmenes økonomiske interesser og rettigheter, bedrive potensielt splittende kjønnspolitikk?

Hvis det for eksempel hadde blitt bestemt at 50 prosent av låtskriverne bak enhver poplåt som spilles på P3, være kvinner (omtrent slik Oscar-prisens nye mangfoldsregler legger opp til), ville det nødvendigvis bety færre jobbmuligheter for mannlige låtskrivere.

Tonos kampanje er selvsagt ikke så ekstrem, men man kan spørre seg på hvilken måte det tjener organisasjonens medlemmer å bli fortalt hvor dypt problematisk det er at det er så mange menn blant dem.

«La flere bli hørt»-kampanjen hviler altså på diskutable premisser. Tono håper at «så mange som mulig av organisasjonens medlemmer vil være med og dele informasjonsbilder om saken på Instagram».

Men statistikken gjør oss ikke nødvendigvis noe klokere, og den moralske indignasjonen slike kampanjer skaper, hjelper trolig hverken kvinnelige låtskrivere eller organisasjonens øvrige medlemmer.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar