Forbløffende at Wagner ikke er blitt kansellert

Wagners utfall mot jøder i egne tekster skulle stille ham lagelig til for hugg. Hans første etterkommeres tvilsomme politiske holdninger gjorde vondt verre, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.
Wagners utfall mot jøder i egne tekster skulle stille ham lagelig til for hugg. Hans første etterkommeres tvilsomme politiske holdninger gjorde vondt verre, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.
I 140 år har Bayreuth vært valfartssted for Wagner-elskere, noe som gjør institusjonen unik. Om den undergraves, blir musikkverden fattigere, skriver styreleder i Det norske Wagnerselskap, Alexander Zlatanos Ibsen.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Styreleder i Det norske Wagnerselskap, Alexander Zlatanos Ibsen, skriver om vedlikeholdelsen av arven etter den tyske komponisten Richard Wagner.

For en et par uker siden ble festspillene i Bayreuth, Bayern avsluttet – en musikkfestival helt og holdent viet til Richard Wagners kunst, i operahuset oppført etter hans arkitektoniske ønsker. Det er på mange måter et under at festivalen fortsatt går etter 140 år.
Det er lite ved den som er tilpasset moderne forventninger til scenekunst og komfort, og festspillene har vært gjennom virkelig vanskeligere perioder, ikke minst under det tredje riket, da Hitler var stamgjest og Wagner for lengst kulturappropriert av nazistene.

Vi som setter pris på «Ringen» (1857), «Lohengrinc» (1848) og de øvrige mesterverkene, må håpe det fortsatt er liv laga for festspillene. Men mye tilsier at det vil bli utfordringer fremover. Det gjelder både kunstnerisk og praktisk.

Uten kø, ingen eksklusivitet

Hele institusjonen hviler på et stort og internasjonalt nettverk av Wagnerforeninger, som sammen søker på de eksklusive billettene til festspillene hver sommer. Vi har også et lite slikt selskap i Norge. Opprinnelig ble disse selskapene opprettet for å finansiere den enorme nybyggingen av scenen Wagner ønsket seg. De generøse pengegavene fra Kong Ludvig II av Bayern var simpelthen ikke nok.

Medlemskap i selskapet har siden gjort at man kom foran i køen om de forjettede billettene. Denne køen ble gjerne sagt å være på ti års ventetid. Når man omsider kom seg til Bayreuth, var det litt som å vente på oppløsningen av Tristan-akkorden langt ute i tredje akt.

Annonse

Selve Festspillene har siden Wagners død vært forvaltet av familien hans, senere år sammen med et styre som blant annet inkluderer myndighetene i Bayern. Det hele har vært en gledelig anakronisme, for de av oss som setter pris på institusjoner som ivaretar eksentriske tradisjoner og stor kunst.

Den siste tiden virker det likevel å komme noen riper til syne. Mennesker med kjennskap til organisasjonen melder nå at det slett ikke er ti års venteliste for billetter. Nyoppsetningene de siste årene har også blitt møtt med intens buing på grunn av regien. Bayreuth taper sakte sin fordums posisjon, som insiderne med kjennskap til det hele kan fortelle.

Les også: Ingen mener du blir rasist av å høre på Beethoven

Den siste Wagner

Særlig er dette knyttet til festivaldirektør Katharina Wagner. Én ting er at det etter henne ikke er noen Wagner-arvinger som står klare til å lede Bayreuth-festspillene, så denne tradisjonen slutter uansett med henne. Noe annet er at hun har vært villig til å slippe til regi som behandler Wagners kunst på måter mange av kjernepublikummerne misliker. Hennes egne oppsetninger har tidligere vært særdeles ivrige på å innlemme problematiseringen av tysk historie i sin regi.

Ihuga musikkelskere har spesielt bitt seg merke i at festspillene ikke klarer å holde på den kanskje største av vår tids Wagner-dirigenter, Christian Thielemann. Etter årets sesong, blir han trolig ikke med videre som festivaldirigent. Igjen kan det ha vært spørsmål om politikk kommer i veien, og igjen med Katharina Wagner og Christian Thielemann som involverte. De to har etter sigende dårlig kjemi, men det hele skal ha blitt utløst av et ønske om en mindre omskrivning av librettoen i «Lohengrin» (1848) (merk at Wagner selv skrev både tekst og musikk til sine musikkdramaer).

Det dreier seg om ett bestemt ord i stykket. Mot slutten omtales Svaneprinsen som «Führer» av Tyskland. Det har alltid forvoldt hodebry. På den ene siden vil man ikke benytte et så belastet ord, og spesielt ikke når det kommer til Wagner. På den andre siden vil man nødig endre på mesterens dikt. Løsninger har av og til vært å la sangeren synge originalen, mens tekstingen over scenen eller på stolsetet foran bytter ut ordet med det mer harmløse «Schützer». Katharina selv krevde å endre librettoen på dette punktet, noe Thielemann motsatte seg.

Les også: Når satire møter «fake news»

Bør ikke kanselleres

Wagner-elskere har hittil kunne pustet både litt lettet og forbløffet ut over at nettopp han så langt har styrt klar av kanselleringskulturen som har rammet så mange andre døde, hvite menn. Wagners utfall mot jøder i egne tekster, for ikke å snakke om hans første etterkommeres tvilsomme politiske holdninger, skulle stille ham lagelig til for hugg. Det kan hende den lykkelige tiden nå går mot slutten.

Det er også noe eget med auraen som gis ved eksentriske kunstinstitusjoner, slik som Bayreuth. Det er et tap for kulturen om de ikke får bestå, men det avhenger helt og holdent av at tradisjonene holdes i hevd. I 140 år har Bayreuth vært valfartssted for Wagner-elskere, noe som gjør institusjonen unik i musikkverden. Om den undergraves vil verden bli kunstnerisk fattigere. Håpet er at de festivalansvarlige tar nødvendige grep. Men disse grepene omfatter neppe for radikale utklidninger og moderniseringer. Et tradisjonelt Bayeuth har overlved det utroligste, og kan gjøre det igjen.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar