Filmer og krimbøker har en tendens til å skildre psykisk syke som farlige, og påskekrimmen er intet unntak.
Historiene kan ta for seg psykopatologi som grunnen til at noen begår mord. Det gir et skjevt bilde av realiteten. I 2021 ble det registrert 658 selvmord i Norge. Til sammenlikning ble bare 29 personer drept av andre.
Likevel har mediene tendens til å skrive masse artikler når det skjer mord, som for eksempel Kongsberg-drapene, hvor en psykisk syk mann angrep tilfeldige mennesker med kniv og pil og bue. Det er forståelig at mediene skriver om slike hendelser. I en rettsstat har borgerne rett på beskyttelse fra psykisk syke med voldspotensial. Derfor har vi fengsel og tvungent psykisk helsevern.
Likevel kan en spørre seg hvilken oppfølging – om noen – de aller sykeste får? Får psykisk syke med voldspotensial tilstrekkelig hjelp som kan bidra til lindring? Eller får de uføretrygd og faller under radaren i flere år, uten at noen vet hvordan de egentlig har det?
Vi må aldri gi opp enkeltindividene
Forleden hørte jeg om den 51 år gamle damen Arnhild Lauveng. I ungdomsårene hadde hun diagnosen schizofreni, bodde på sykehjem, var tungt medisinert og til dels gitt opp av storsamfunnet og velferdsstaten.
I dag er Lauveng en av Norges mest anerkjente psykologer. Hun har doktorgrad og forsker på psykiske lidelser, skriver bøker, holder foredrag og sist, men ikke minst; hun er frisk fra diagnosen som gjorde at hun hørte stemmer, schizofreni.
I et intervju hos NRKs podkast Drivkraft sier Lauveng: «Det er ikke noen bryter som gjør deg frisk. For å bli frisk må man ta alle de små stegene i hverdagen. Man må få veiledning og hjelp, slik jeg fikk av en nøkkelperson i Nav.»
Foruten sosialarbeideren i Nav var Lauveng gitt opp av helsevesenet. Hun er et godt eksempel på hvor viktig det er å ikke gi opp enkeltindividene, men snarere bidra med tilstrekkelig lindrende hjelp og veiledning.
Les også: Løsningen er ikke at kvinner blir som menn på Tinder
Stigmatisering er ødeleggende
Å vokse opp med en psykisk sykdom kan føre til at man havner utenfor i sosiale settinger fra tidlig alder.
Om man i tillegg ikke blir invitert på sosiale arrangementer, gir det et signal om at psykisk syke aldri kan bli «en del av oss andre». Da jeg slet psykisk i ungdomsårene, pleide jeg alltid å takke nei til å være med i sosiale settinger. Noen ga meg opp, sluttet å spørre. Andre fortsatte å spørre, selv om de visste at jeg takket nei. Helt til jeg en dag, etter samarbeid med psykologer, våget å takke ja til å vise frem mine gode sider – vise at jeg er et menneske som også har behov for sosial omgang med klassekamerater.
Stigma oppstår når en person blir definert utifra sin sykdom i stedet for hvem de er som individ. For eksempel kan syke bli stemplet som «psykotiske» i stedet for «en person som opplever psykose». Personer med angst, er ikke angsten, de opplever angst. Akkurat som personer med kreft ikke er kreft, men har kreft.
For mennesker med psykiske problemer kan det sosiale stigmaet og diskrimineringen de opplever, gjøre problemene verre, og gjøre det vanskeligere å oppsøke hjelp. Og selv om det er mye vi ikke vet om psykiske plager, er det én ting vi vet fungerer: tidlig innsats. Men for å takke ja til hjelp må man først og fremst vite om tilbudet, og deretter våge å oppsøke hjelp.
Neste gang du leser bøker eller ser filmer med psykopatologi som oppbygning, så vit at det kun er et fåtall psykisk syke som utøver vold. De aller fleste har det vondt nok med seg selv.
Les også: De siste årene har jeg følt på en stadig større uro i klasserommet
