Dette er ukens viktigste utstillingsåpnigner

En ustemt bjelle, et rungende ja

Det henger en enslig, ustemt bjelle foran rådhuset. Ved å tråkke på pedalen ved fotenden av en av mastene, kan du høre den pensjonerte rådhusklokkens «stemme». Ringer verket en bjelle? Det gjør i hvert fall kunstnerens navn hos de fleste nordmenn.

Anne Katrine Dolven blir den første nålevende norske kunstneren med sin egen utstilling på Nasjonalmuseet. Denne store bragden markerer henne som en av Norges fremste samtidskunstnere. En triumf! – men egentlig er dette en kulturkrone hun ble tildelt for mange år siden.

Hennes mangefasetterte kunstnerskap byr på en ærlighet uten sidestykke. Likevel er det ikke alltid den makter å tre frem. For noen fremstår hennes arbeid som skremmende konseptuelle, og blir dermed kategorisert som ekskluderende samtidskunst.

Om beslektede tanker oppstår førstkommende fredag, anbefaler vi å ta et oppgjør med hvordan du møter kunsten. Ta på deg et nytt par briller. Forsøk å se denne «eksklusjonen» som en tillitserklæring fra Dolvens side. For det er nettopp det det er – en dyp tillit til tilskueren og din evne til å tolke.

Til tross for at vi bare er knappe fire måneder inn i nyåret, kan vi trygt si at dette er en av årets største begivenheter. Vi gleder oss! Og er ikke denne utstillingen mettende nok, stiller Dolven også ut parallelt på OSL fra 26. april.

Sømmer i synsfeltet

I Dukkha kombinerer Yola Maria Tsolis fotografi, tekstil og geometri. Hensikten med denne konstellasjonen er å utfordre blikkets register og våre vante verdivurderinger. Vanntanker, veiskilt, hustak og andre hverdagsmotiver fra Peloponnes i Hellas printes på stoff og manipuleres med intrikate sømmer og folder, et formspråk som tidvis minner om origami.

Samtidig som hun kombinerer det sanselige og det systematiske, leker Tsolis med persepsjonens evne til gjenkjennelse. Fargesterke utsnitt i selvsikre komposisjoner er blant grunnene til at hun nyter voksende suksess.

Har du et kort oppmerksomhetsspenn, kan denne utstillingen bli en utfordring. Men husk: Fortjenesten er verdt fokuset som kreves i møte med hennes puslespill. En potensiell glede for det banale venter på deg.

... stive blikk bak mørke briller

Henie Onstad åpner en utstilling mange har ventet spent på, et innblikk i Christen Sveaas’ massive kunstsamling. Den kapitalske krokodillen har i løpet av karrieren samlet nærmere 800 verk og donerte hele skattekisten til en stiftelse i sitt eget navn i 2020.

Samlingen rommer både norske og internasjonale storheter, og byr på noe for alle og en. Du kan blant forvente navn som Ida Ekblad, Nan Goldin, Marina Abramović, Bjarne Melgaard og Anna-Eva Bergman.

Forhåpentligvis er utstillingen kuratert slik at det stjernespekkede laget klarer å sentre en fintfølende ball: At verkene ikke konkurrerer om oppmerksomhet, men heller serverer intime møter. Dette kan fort bli overstimulerende – men vi har troen!

Gi kunsten fred og Bergman plass

I en tid der kunsten stadig må rettferdiggjøre sin plass ved å forklare nytteverdi, velger Margareta Bergman å ta avstand. Denne aktive beslutningen blir dermed hennes konseptuelle paraply i studio og utstilling.

Med erfaringer innen tekstil og maleri drar hun med seg kvaliteter derfra til fotografiet. Bergmans nærbilde av en hårete mage, en stork eller en trestamme har evnen til å vekke visuell estetisk lyst. Derimot avler fotografiene lite tilfredsstillhet ved første øyekast, hos den som lengter en meningsproduserende rød tråd.

Dersom dette blir tilfellet for majoriteten av tilskuerne, blir nok Bergman glad. Her skal trangen til å forklare avvikles, språkets forurensende projisering på kunsten er en synd.

Ene og alene skal du oppleve hennes verk. Nettopp det er ditt fortellerapparat. En forfriskende tilnærming, særlig blant utstillingsteksters manglende tiltro til kunstens autonome natur.