I dagens kunstverden, der alt fra KI-generert kunst til aktivistiske installasjoner sloss om oppmerksomheten, kan det virke fjernt å snakke om opplysningstidens estetikk.
Likevel er det nettopp fra denne perioden (ca. 1685 til 1815), med dens tro på fornuft, frihet og menneskets evne til å forstå verden gjennom erfaring, at vi har arvet noen av de mest grunnleggende spørsmålene om kunstens vesen.
Tenkere som Immanuel Kant og Edmund Burke la grunnlaget for hvordan vi i dag tenker på skjønnhet, det sublime og kunstens rolle i dagens samfunn. Men deres arv har også ført med seg en kanskje uventet konsekvens: en kunstverden som er blitt så teoretisk og selvreflekterende at den har mistet kontakt med folk flest.
Kant og postmodernismens felle
Immanuel Kants «Kritikk av dømmekraften» (1790) revolusjonerte estetikken ved å hevde at skjønnhet ikke er en egenskap i seg selv, men en måte å oppfatte verden på.
For Kant var den estetiske erfaringen «interesseløs» – den knyttet seg ikke til nytte eller begjær, men til et fritt spill mellom fantasi og forstand. Dette resulterte i et brudd med tradisjonelle regler i kunsten, og banet vei for modernismens eksperimenter.
Denne teorien hadde en ironisk konsekvens, for selv om Kant forsøkte å finne universelle prinsipper for skjønnhet, åpnet han samtidig for at estetikk kunne bli fullstendig subjektiv.
I dag ser vi at denne subjektiviteten har nådd et ekstremt punkt, hvor mye av samtidskunsten krever en doktorgrad for å bli forstått. Installasjoner, konseptverk og performancekunst forklares ofte gjennom uforståelig kuratorsnakk, som gir en følelse av at kunsten ikke kan stå på egne ben.
Dette har skapt en elitær klubb, der kun de innviede føler seg velkomne. Dette minner mer om middelalderens kirke, hvor prestene tolket skriften for lekfolket, enn om opplysningstidens ideal om fri, tilgjengelig kultur. Når kunsten kun vurderes ut ifra dens teoretiske underbygning, har den glemt at dens opprinnelige kraft ligger i å kommunisere med folk, ikke bare med akademikere.
Les også: Klassisk teknikk har også en plass i samtidskunsten. Det viser disse kunstnerne
Hvorfor provokasjon erstattet det skjønne
Mens Kant fokuserte på skjønnhetens rolle i menneskets fornuft, undersøkte Edmund Burke i «A Philosophical enquiry into the origin of our ideas of the sublime and beautiful» (1757) hvordan frykt og overveldelse kunne gi oss en egen type estetisk erfaring.
Hans teori om det sublime har hatt en enorm innflytelse – på alt fra romantikkens malerier av stormfulle fjell, til dagens katastrofefilmer – og kan bidra til å forklare mye av dagens kunstklima. Mens representativ kunst søkte å formidle skjønnhet, er mye av samtidskunsten opptatt av å sjokkere, provosere eller dekonstruere.
Men når alt skal være radikalt, blir til slutt ingenting radikalt. Provokasjon har blitt en forutsigbar handelsvare, og det sublime er blitt redusert til et billig triks for å skape oppmerksomhet. Samtidig blir de som setter spørsmålstegn ved retningen kunsten har tatt, avfeid som «uintelligente» – noe som minner mer om en kult enn om en åpen kulturdebatt.
Les også: Samtidens klassiske malere begår en stor feil. Derfor taper de kunstkampen
Hvordan marxistisk kritikk ble kunstens nye religion
Postmoderne tenkere som Michel Foucault og Jacques Derrida tok Kants radikale selvkritikk og vendte den mot kunsten selv. Gjennom deres analyser av makt, hierarki og dekonstruksjon ble kunsten ikke lenger sett på som noe å nyte, men som noe å avsløre.
Ideene deres var viktige for å åpne kunsten for nye perspektiver, men de førte også til en hyperpolitisk kunstverden, der verket ikke lenger bedømmes ut ifra sin objektive skjønnhet eller mestring, men for hvor godt det kritiserer kapitalisme, patriarkat eller kolonialisme. Som resultat ser vi en kunstscene der ideologi trumfer kvalitet, og der mannen i gata føler seg fremmedgjort fordi han ikke har lest nok Marx til å forstå hva som foregår.
Samtidskunsten må ta ansvar for kommunikasjonen igjen. Kunst bør kunne både utfordre og glede oss, men når den kun snakker til en liten gruppe intellektuelle, mister den sin evne til å være en felles kulturell kraft som forener oss. Opplysningstidens store prosjekt var å gjøre kunsten fri – ikke å gjøre den uforståelig. Uten respekt for fornuft og dybde risikerer kunsten å bli overfladisk.
Kanskje er det på tide å minne oss på at kunstverdens største mesterverk ikke er de som krever at man kan sitere Derrida, men de som berører flest hjerter.