Feil, Petter Snare. God kunst trenger ikke å være elitistisk

At kunst skal være for en såkalt elite, er et utdatert og problematisk syn som historisk er blitt brukt til å underbygge sosiale forskjeller og stigma, skriver Vibeke Koehler i relasjon til en kommentar fra Petter Snare. (Foto: Terje Pedersen/NTB, Dag Fosse/Kode. Kollasj: Subjekt.)
At kunst skal være for en såkalt elite, er et utdatert og problematisk syn som historisk er blitt brukt til å underbygge sosiale forskjeller og stigma, skriver Vibeke Koehler i relasjon til en kommentar fra Petter Snare. (Foto: Terje Pedersen/NTB, Dag Fosse/Kode. Kollasj: Subjekt.)
Kode-direktørens holdninger skaper ikke bare aversjon mot kunst, men kan ekskludere store deler av befolkningen fra å delta i kunsten, skriver Vibeke Koehler.
Om skribenten
Vibeke Koehler er forfatter og styreleder i Forfatterforbundet.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Styrelederen i Forfatterforbundet reagerer på en uttalelse om kunst og elitisme fra Kode-direktør Petter Snare.

Jeg var tilstede på Festspillmøtet i Bergen og reagerte på en uttalelse fra Kode-direktør Petter Snare, fra scenen. I en av samtalene sa direktøren: «God kunst vil alltid være elitistisk». Kan det stemme?

Tilgjengelig for alle som kan se

I kunst- og litteraturverdenen er det lett å glemme hvem kunsten egentlig er for. Altfor ofte går vi i fellen der vi tror at kunst må være vanskelig, utilgjengelig eller godkjent av de riktige institusjonene for å få lov til å kalles kunst.

Men dette synet er ikke bare ekskluderende – det bommer på selve poenget med hva kunst, inkludert litteratur, faktisk gjør i menneskers liv.

Verk som virker tydelige, forteller tilgjengelige historier eller trekker på populære former, blir ofte avfeid som «for kommersielle», de «vil for mye» eller er «for enkle». Samtidig får verk som er kryptiske, akademiske eller trendbevisste, oftere tilgang til penger, priser eller publisering. Men må kunst være elitistisk for å være god? Historien sier nei.

Annonse

Innen billedkunst er Vincent van Gogh den første jeg kommer på. I sin levetid ble han avvist av kunstmiljøet. Maleriene hans var rå, intense, upolerte – i forhold til hva samtiden mente at kunst skulle være. Han malte det hverdagslige med stor lidenskap – alt fra stoler til poteter og uvær. Jeg fikk sett selvportrettet hans i Paris i fjor, og man trenger ikke noe særkunnskap eller tolkningsferdigheter for å bli slått av intensiteten i maleriet. Det er fullstendig tilgjengelig for alle som kan se.

Kodes egen stolthet, Nikolai Astrup, tilhørte ikke eliten. Han finansierte deler av kunstutdannelsen sin ved å tegne og male julekort. Astrup ble sett på som provinsiell, men kanskje er grunnen til senere popularitet og opphøyelse til kulturarv nettopp det at han malte lokal kultur og landskap på en måte som når inn til mange.

Les også: Det trygge norske ytringsrommet er en illusjon

Shakespeare var ikke elitistisk

Eller ta William Shakespeare – et symbol på høykultur, som er studert og sitert i det uendelige. I sin samtid var han en arbeidende dramatiker som skrev for et støyende, klassesammensatt publikum.

Historiene hans var grove, politiske og dypt underholdende – og velskrevet. Han skrev for å holde på oppmerksomheten til en bråkete folkemengde. At verkene hans i dag undervises ved ledende institusjoner, gjør dem ikke elitistiske. Det gjør dem varige, samtidig som Globe Theatre fremdeles selger ståplassbilletter til fem pund per stykk, for at alle skal ha råd til å komme dit og se Shakespeare-stykker. Og de er alltid utsolgt.

Henrik Ibsen ble heller ikke født til litterær helgenstatus. Hans realistiske skuespill ble sett på som skandaløse og nesten farlige. Et dukkehjem ble forbudt flere steder på grunn av scenen der Nora forlater mann og barn. Ibsen ble anklaget for å undergrave familieverdier og moral. Han skrev ikke for eliten. Han holdt speilet opp foran borgerskapet og stilte ubehagelige spørsmål på et språk folk forsto.

Felles for alle disse kunstnerne er at verkene deres er direkte, noen ganger ubehagelige, men som oftest tilgjengelige. I samtiden utfordret de normer og henvendte seg til et bredt publikum – ikke til snevre kretser. Og det tok tid før institusjonene tok igjen det lesere og tilskuere allerede hadde skjønt.

Les også: Trump tar kontroll over kunsten på Veneziabiennalen

Stenger folk ute

I kunst- og litteraturverdenen viser elitismen seg ofte i ekskluderende kriterier eller institusjonell godkjenning. Selv om slike filtre kan bidra til faglig grundighet, fungerer de også som portvoktere som reduserer frihet og autentisitet.

Virkelig god kunst treffer ofte det mest menneskelige i oss – og da i svært mange mennesker. Det er ingen grunn til å anta at folk flest ikke vil kunne gjenkjenne at de blir beveget. Dét er en svært elitistisk antagelse. For lesere og publikum blir dette en barriere for å oppsøke kunst og litteratur. Trenger vi virkelig å fortelle folk utenfor boblen at de ikke er kvalifiserte til å forstå, eller at deres ekte reaksjoner er for lite sofistikerte?

Tanken om at kunst skal være for en såkalt elite, er et utdatert og problematisk syn som historisk har blitt brukt til å underbygge og opprettholde sosiale forskjeller og stigma i samfunnet. Dette skaper ikke bare aversjon mot kunst, men det ekskluderer store deler av befolkningen fra å delta i kunsten.

Når bare en snever definisjon av hva som er «godt» får plass, mister vi dessuten hele uttrykksformer – urfolkspraksiser, diasporafortellinger, dagens arbeiderklassepreferanser, for å nevne noe. Vi mister de utprøvende stemmene og uttrykkene som ikke ønsker å tilpasse seg institusjonene. Og dét gjør kunsten elitistisk – ved at kunsten stenger folk ute. Når vi stenger folk ute fra å uttrykke seg, begrenser vi samtidig vår egen tilgang til å forstå verden slik andre ser den.

For at kunst skal bli klassisk, er det nesten en forutsetning at verkene når ut til et stort publikum. Gode verk trenger ikke å gjemme seg bak eksklusivitet, og de trenger ikke å passe inn i en forhåndsdefinert ramme av hva som er bra. De blir likt, selv av mennesker som ikke vil identifisere seg med en elite.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar