Når tyranner blir desperate, avslører de sin skjørhet. Da skapes det rom for stor kunst

Kunstens kraft ikke ligger i nasjonale eller fascistiske staters triumferende proklamasjon, men i de hviskede harmoniene som bærer oss gjennom tap, frykt og usikkerhet, skriver Pia Myrvold i anledning at neste års Veneziabiennale skal hedre Koyo Kouoh. (Foto: Veneziabiennalen.)
Kunstens kraft ikke ligger i nasjonale eller fascistiske staters triumferende proklamasjon, men i de hviskede harmoniene som bærer oss gjennom tap, frykt og usikkerhet, skriver Pia Myrvold i anledning at neste års Veneziabiennale skal hedre Koyo Kouoh. (Foto: Veneziabiennalen.)
Veneziabiennalen 2026 skal hedre visjonen til nylig avdøde Koyo Kouoh. Det kunne ikke blitt mer passende for tiden vi lever i, skriver Pia Myrvold.
Om skribenten
Pia Myrvold er kunstner og kurator.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Koyo Kouoh er valgt som kurator for neste års Veneziabiennale: 9.3–22.11.2026.

«Frihet er en ren idé, som vokser organisk på egen hånd i enhver krok av verden. Tyranniets behov for kontroll er så desperat fordi frihet er så naturlig – tyranni krever konstant innsats. Det brytes, det lekker, det er skjørt. Det forbruker endeløse mengder energi.»

Disse ordene kommer ikke fra kuratorerklæringen til Veneziabiennalen. De er ikke ordene til Koyo Kouoh, hvis visjon og livsverk vil bli hedret i 2026-utgaven med temaet «In minor keys». Nei, ordene som krystalliserer de mørke tidene vi i dag konfronteres med, kommer fra sluttscenen i Disney-serien «Andor» sesong 2 (2025), som tjener opprøret i George Lucas’ Star Wars-univers, der Imperiet blir stadig mer ondsinnet i sin jakt på ressurser, mineraler og herredømme.

Hvor passende er det ikke likevel at sannheten om frihet skulle springe ut av fiksjon, at motstand skulle finne sin stemme i mellomrommene? Dette er også tema for neste års Veneziabiennale – In minor keys – der virkelig forandring begynner.

Representantene som hedrer Kouohs arv – hennes rådgivere og samarbeidspartnere – forstår dette paradokset. De vet at kunstens kraft ikke ligger i nasjonale eller fascistiske staters triumferende proklamasjon, men i de hviskede harmoniene som bærer oss gjennom tap, frykt og usikkerhet.

Annonse

Les også: Veneziabiennalen leder tilbake til det fysiske og surrealistiske

Der poesi møter improvisasjon

In minor keys blir både musikalsk metafor og kuratorisk manifest: en anerkjennelse av at helbredelse skjer i de lavere registrene, i undertonene som bærer samfunn gjennom traumer mot transformasjon.

Dette er der poesi møter improvisasjon, der polyrytmisk musikk møter litteratur, der dans blir samfunnsritual. Dette er «de lavere tonene» – ikke mindre, men dypere – som befrir oss fra smerte gjennom anerkjennelse heller enn fornektelse, gjennom kollektivt vitnesbyrd heller enn individuell flukt.

James Baldwin forsto denne forskjellen da han observerte: «Det er en grunn til at noen mennesker vil utforske månen, mens andre vil danse i dens lys.» Måne-utforskerne søker erobring, kartlegging, besittelse. Måne-danserne finner frigjøring i refleksjon, i lyset som forbinder heller enn krever, i den delte opplevelsen av undring som ikke trenger eierskap.

In minor keys antyder at kunst, i sin mest essensielle form, opererer i rommet til månedanserne – skapere som arbeider i de resonnerende frekvensene til delt menneskelighet heller enn herredømmets aggressive harmonikk. I vårt nåværende øyeblikk, når tyranni avslører sin skjørhet gjennom stadig mer desperate kontrollgester, blir kunst den organiske kraften som vokser i hvert hjørne, i hver sprekk, i hvert rom der frihet finner plass til å puste.

Les også: Trump tar kontroll over kunsten på Veneziabiennalen

Fremdeles ledende

Veneziabiennalen 2026 vil hedre visjonen til nylig avdøde Koyo Kouoh: kunst som holder store sannheter, det improviserte svaret som overlever diktatorisk undertrykkelse, der atonale polyrytmer synkoperer mot imperiets mekaniske takt.

I gallerier og paviljonger, i samtaler og stillhet, vil besøkende møte verk som snakker i hvisking kraftig nok til å rive ned murer.

Dette er arven og invitasjonen: å lytte etter frekvensene som helbreder, å danse i lånt lys, å finne i kunstens undertoner og hvisken til vår kollektive frihet.

Veneziabiennalen manifesterer igjen sin ledende rolle, etter 130 år er denne institusjonen fremdeles den ledende stemme i den globale samfunnskunsten.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar