I norsk samfunnsdebatt har noen rolle som helt, andre får rollen som skurk. Flere ser Silje Schevig som sistnevnte. Gjennom debattinnlegg og (snart) hundre episoder av podkasten «Snakk med Silje» har Schevig skaffet seg flere kritikere.
Som i enhver god fortelling trenger også samfunnsdebatten en antagonist:
– Silje Schevig er et eksempel på at det går an å ha et så åpent sinn at hjernen faller ut, utbrøt MDG-politiker Eivind Trædal da han angrep Schevig på NRKs «Debatten».
MDG-politikeren og samfunnsdebattanten la til at podkasten hennes inneholder «masse konspirasjonsteorier».
Trædal er langt fra alene om å la seg provosere av Schevig.
Les også: – Vrir og vender på alt
Får kritikk av fagfolk
Nylig har det foregått en ny debattrunde i Morgenbladet og i Psykologtidsskriftet, der Schevig igjen får kritikk fra andre fagfolk:
– At det forekommer konspirasjoner, hvor mektige mennesker vil holde sannheten skjult, er en kjensgjerning. Men det spørs om empatisk lytting er en velegnet metode for å skille disse fra teorier som bygger på potensielt farlige fiksjoner.
Sitatet kommer fra psykologprofessor Ole Jacob Madsen, kommentator i Morgenbladet. Han mener Schevig «tilhører det maktkritiske alternativfeltet».
– Den empatiske lyttingen er neppe mye verdt om respekten for sannheten og valginstitusjonen i mellomtiden går opp i røyk.
Schevig lot ikke sjansen gå fra seg til å si sitt:
– Jeg har tillit til at publikum kan tenke selv. Empatisk lytting er ikke farlig. Demokratier dør ikke av frie samtaler, svarte hun i sitt tilsvar hos Morgenbladet.
Da kom psykologspesialist Haldor Øvreeide på banen i Psykologitidsskriftet.
Han forklarer at empatisk lytting i terapi og veiledning er å anerkjenne klientens opplevelse, ikke «virkeligheten». Øvreeide advarer også mot at «empatisk lytting kan være svært farlig når autoriteten har egne eller uklare motiver»:
– Schevig tildekker at empatisk lytting, kombinert med autoritet, også kan være en hersketeknikk som tjener den maktsterkes interesser, og videre:
– Å argumentere med sinnelaget viser seg ofte også å være et trekk ved manipulering, der den påståtte gode intensjon tilslører en annen, eller en uklar, agenda.
Les også: Et argument for radikal ytringsfrihet
Podkast eller terapi
– Er du psykolog eller er du podkaster når du lager podkast?
– Jeg er primært meg selv, både psykolog og podkastvertinne. I en del av temaene er det relevant at jeg er psykolog, og jeg kan ikke late som jeg ikke er det, sier Schevig selv.
Hun mener det er for liten tillit til at lytterne klarer å skille – og avviser at gjestene må skjermes mot seg selv.
– Mange ønsker selv å komme på besøk som gjest i studio, sier Schevig.
– Har du en underliggende agenda?
– Det er sjokkerende både å få slike anklager og å se det på trykk. Min agenda er akkurat det jeg sier at den er – å utvide ytringsrommet, redusere stigma og komme nærmere hverandre, sier Schevig, og tilføyer:
– Den siste runden i Morgenbladet og Psykologtidsskriftet minner om et forsøk på et karakterdrap.
Hun påstår at hun i hvert fall ikke driver podkasten for økonomisk vinning. Etter 100 episoder er det ikke noe stort overskudd å skryte av, hevder hun.
Nå kan det endre seg.
Les også: Har vi egentlig ytringsfrihet i Norge?
Tar det som et kompliment
Lørdag 11. april blir det festligheter når den hundrede episoden spilles inn med publikum til stede.
Men at Schevig faktisk ble psykolog, podkastvertinne og samfunnsdebattant, er kanskje litt tilfeldig. Faktisk var hun på vei mot å bli skuespiller og ville søke seg inn på Teaterhøgskolen da psykologien tok henne i stedet.
– Hvorfor tror du folk reagerer så sterkt på deg?
– Det er en del «soyboys» der ute som later som de ikke har noe imot kvinner. Men om kvinnene mener noe «feil», kommer mennene fra venstresiden raskt løpende, sier Schevig, og legger til:
– Jeg mener jeg får mye mer usaklig kritikk som går på person enn en del mannlige podkastere gjør.
Debatt og kritikk tar Schevig gjerne imot, så lenge det er saklig.
– Egentlig tar jeg det som et kompliment. For meg betyr det at jeg gjør noe riktig, når folk engasjerer seg og lar seg provosere, sier hun, og fortsetter:
– Jeg er meg selv, og jeg mener det jeg mener. Det er helt greit å være uenig, men det er ikke greit å behandle andre dårlig av den grunn.
Les også: – Fjerner du religionen, er mye løst
Plukker opp der pressen skofter
Nå vil Schevig at podkasten hennes skal bli landets største:
– Jeg må gjøre den jobben hovedstrømsmediene burde gjort, sier podkastvertinnen.
Vanlig presse vinkler ofte sakene i én retning, mener Schevig – som om én side har fasiten. Er man ikke enig i narrativet fra de store mediene, kan man bli ansett som en slags fare for demokratiet og risikerer å bli shamet offentlig om man ikke mener det man bør.
Norsk presse er rett og slett ikke gode nok i en del situasjoner, mener hun, og bruker koronapandemien som eksempel.
– Pressen stilte spørsmål til de som var kritiske, men i liten grad til makten. De slapp ikke til de som var i mindretall, eller brakte frem nyansene.
Schevig fortsetter:
– Gjorde de det, var det ofte med virkemidler som et negativt fortegn. Som «vaksineskeptikeren» eller «konspirasjonsteorier». I sum sviktet pressen samfunnsoppdraget sitt under pandemien.
Nettopp derfor inviterer gjerne Schevig gjester som «konspirasjonsteoretiker» Svein «Charter-Svein» Østvik. Han fikk mye kritikk etter at han brant et munnbind på en demonstrasjon mot smitteverntiltak i april 2021.
Schevig føler seg tidvis utsatt for det som kalles «guilt by association» – eller «assosiasjonsskyld» på norsk: å bli negativt stemplet for andres handlinger, ikke egne.
Selv synes hun ikke det har noen hensikt å betegne oppfatningene hennes som «problematiske»:
– Jeg endrer jo meninger hele tiden, når jeg får ny informasjon som gjør at jeg forstår bedre. Jeg er heller ikke alltid enig med gjestene mine. Men jeg vil bidra med det jeg kan for å unngå utestenging og skittkasting.
Schevig tror hun lærte å stå i kontroverser som barn.
Les også: Pressen sviktet sitt samfunnsoppdrag under pandemien
Slakter dronningbier
Det går en tydelig rød tråd gjennom Schevigs liv, fra barndom til et liv i offentlighetens lys.
Oppvokst litt rundt forbi i Oslo med en bror og to unge foreldre som skilte lag da hun var tre år, fikk hun siden også halvsøsken.
Barndommen var god, synes Schevig, til tross for at skolemiljøet var krevende.
På barneskolen på Kløfta ble hun mobbet, og familien flyttet for at hun skulle komme på en annen ungdomsskole.
Der ble det viktig for Schevig å ikke bli mobbeoffer på nytt. Og å ikke mobbe selv – hun beskyttet heller de sårbare ved å konfrontere bøllene og stille kritiske spørsmål om hvorfor de mobbet.
– Jeg gikk mot makten, og mot dronningbiene i skolegården. Sørget for at de skjønte at de ikke burde kødde med meg.
Den styrken sier Schevig hun har tatt med seg inn i voksenlivet, ved å være ærlig og autentisk. Og stå opp for dem som er eller tenker annerledes.
Kanskje er det opprøret mot skolegårdshierarkiet vi ser igjen, når Schevig løfter frem alternative stemmer. Og står med rak rygg når kritikken hagler, fordi hun slipper til dem som tenker annerledes.
Det som kan ta knekken på andre, å bli utestengt, har blitt til en styrke for Schevig.
– Jeg tok aldri mobbingen på skolen personlig. Derfor lot jeg det ikke gå ut over selvfølelsen min. Ikke da, og heller ikke nå. Det handler om deres usikkerhet og frykt. Ikke min.
For Schevig mener det må være lov å undre seg over hvordan makthavere forvalter makten sin, og sette spørsmålstegn ved hva medier og myndigheter driver med.
– Uten å bli kalt konspiratorisk.
Les også: Hvilken vei går samfunnet når ikke engang filosofistudenter kan være uenige og diskutere åpent?
