Oslo Fashion Week gjenoppstår. Gjensynet er til å grine av

Sier man Oslo Fashion Week i dag, tenker de fleste på Oslo Runway. Det er der norsk mote har samlet seg siden den opprinnelige moteuken forsvant fra kalenderen.

Da Oslo Fashion Week sist ble arrangert i 2013, hadde den i et tiår vært hovedstadens motemekka. Kjendisene fylte første rad, Moods of Norway og Fam Irvoll var på høyden av sin popularitet, og norsk mote hadde ennå ikke lært seg ordet «nedtonet». To år senere tok Oslo Runway over stafettpinnen.

Nå forsøker den gamle moteuken seg på et comeback. Bak satsingen står fortsatt Pål Vasbotten, mannen som i sin tid bygget opp Oslo Fashion Week. Ambisjonen er å løfte frem mindre designere og lokale aktører. Oslo Runway har på sin side rettet blikket mot internasjonal profilering av norsk mote.

Men dette er ikke et oppgjør mellom to moteuker. Spørsmålet er langt enklere: Har Oslo Fashion Week noe å komme med i 2026?

Annonse

Les også: Moods of Norway lovet å overraske, men skuffelsen ble stor da overraskelsen aldri kom

Har ikke vært aktuelle på 13 år

Jeg vet man ikke skal dømme boken etter omslaget, men invitasjonen ser ut som en konfirmasjonsinnbydelse.

13 år senere glimrer motekjendisene og profilene med sitt fravær, med noen unntak: P3-Nate og Kanonatan (Jonatan Husøy) dukker opp, og Oslo Fashion Week har ikke klart å legge listen noe høyere.

Det er 13 år siden Oslo Fashion Week sist var aktuelle, og det merkes.

Det er likevel ikke helt ribbet tomt for motepersonligheter. Under minglesesjonen overhører vi flere historier fra gamledager, det som for mange var storhetstiden.

Det er en sjarmerende nostalgi, som viser seg å være et usjarmerende frempek på hva vi har i vente.

Les også: Den skandinaviske minimalismen begrenser visjonene i norsk mote. Men heldigvis ikke hos alle

Åh nei, det er Coldplay

Det viser seg snart at selve visningen også oser av nostalgi. Ikke som et hyggelig gjensyn med glemte klassikere, mer som smaken av sjømat som har gått ut på dato.

Coldplays «Clocks» (2003) åpner showet. Jeg rekker såvidt å tenke «er det mulig», og det er det. «Åh nei, det er Coldplay». Det er en hyggelig låt når du er på bilferie med mamma og pappa, ikke på motevisning. Det blir raskt tydelig at hverken lydspor eller looks har særlig sammenheng her.

Oslo Fashion Week lover «Couture Now», men etter å ha sett visningen oppleves det heller som misbruk av ordet couture. Majoriteten av klærne ser ut som om de følger rett etter der Oslo Fashion Week slapp i 2013. Det skriker av 2010-sleaze, og ikke på den gode måten. Jeg ble ikke overrasket da jeg fant ut at kjolen Kassert viste faktisk er fra 2015.

Dette er trender vi ikke trenger å se igjen: Fjær, kroppssmykker, strass og tyllkonstruksjoner vi burde ha brent for ti år siden. De eneste som får det til er Molly Goddard og Jonathan Andersons Dior, men de er naturlig nok ikke med på Oslo Fashion Week.

Kjolen til Vilja Brantsegs gir assosiasjoner til Fredrik Tjærandsens visning ved Central Saint Martin i 2019, men luften har forlengst gått ut av denne versjonen. Jeg så samme look i sving under avgangsvisningen på Khio, men på denne utgaven er alt som var spennende av styling skrellet bort. En annen modell bærer en 3D-printet baby, som i beste fall kan sees som en tolkning av Frank Oceans Met galla-tilbehør fra 2021. Men dette ser ikke helt ut som beste fall.

Men om dette er visjonen Oslo Fashion Week har for comebacket, så takker vi nei.

Les også: Motehøsten har vært fantastisk. Estetikken er tilbake hos folket!

Design ute av kontekst

Dette er ikke utelukkende designernes feil.

På runway-en fant vi Baron Von Bulldog, Julie Skarland, Mariette, Duodu, Tommy Løland, Black Rat, Fam Irvoll, Vatle, Kassert, Flash, William Bru Waardal, Maren Ruud, Ellinor Egeberg, Natalie Underwood, Elina Pang, Jenny Emblemswaag, Emilie Fjeldstad og Daniel Seien.

De blir satt i en situasjon der hverken styling, uttrykk eller budskap henger sammen. Visningen er i motlys, og etter Coldplay-fiaskoen følger Vitamin String Quartet-versjoner av Beyonce og Taylor Swift. Det skriker ikke akkurat high fashion. Vi får lekenhet fra Fam Irvoll og farger fra Maren Ruud, men samlet sett blir dette et sammensurium av estetiske inntrykk jeg helst skulle vært foruten.

Det er ingen samlende visjon, og det estetiske uttrykket vil vi helst slippe å se. Ikke fordi det er så stygge klær, men fordi det meste er så uoppfinnsomt. Det som kunne vært spennende drukner i en påtatt stemning og sviktende styling. Helhetsinntrykket er en strøm av billige kopier av plagg du sluttet å gå med før pandemien.

Les også: De verste og beste guttene du kjenner vil snart få denne sveisen