Tirsdag for en uke siden svarte Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen på Danby Chois kritikk av hennes råd til det nye mediet Demo, om at de burde «snakke om dere selv, ikke om oss andre». Choi siktet til en uttalelse fra Eilertsen i februar om at «en del nye medier prøver å bygge seg opp ved å […]
Tirsdag for en uke siden svarte Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen på Danby Chois kritikk av hennes råd til det nye mediet Demo, om at de burde «snakke om dere selv, ikke om oss andre».
Choi siktet til en uttalelse fra Eilertsen i februar om at «en del nye medier prøver å bygge seg opp ved å snakke ned konkurrentene og fokusere på alt som er galt med de etablerte mediene.» Subjekt-redaktøren mente at mediene bør ønske kritikk velkommen.
I et tilsvar anklager Eilertsen Choi for vranglesning, og presiserer at Aftenposten er blant avisene som publiserer mest kritikk av seg selv.
Til slutt i Eilertsens korte motsvar påpeker hun en «observasjon» om «enkelte nye medier», nemlig at de «bygger sin PR rundt å komme med en eller annen ullen kritikk av alle de andre mediene.»
Hun fortsetter:
«Det males med bred pensel, og budskapet er at knapt noen leverer noe av verdi. Det er en selvmotsigelse, all den tid mange av de nye mediene enten bygger seg opp ved å kommentere nyheter som de tradisjonelle mediene arbeider frem, eller siterer de tradisjonelle mediene i stort monn.
Mediekritikk fungerer når den er konkret og navngitt også. Diffus kritikk av «mediene» hjelper ikke noen til å bli bedre – og det er jo poenget med kritikken.»
Men hvordan svarer Aftenposten på kritikk som slett ikke er diffus?
Les også: Høyre-politiker slakter moské-markedsføring
Svarer på diffus kritikk med diffus kritikk
I tilsvaret gjør Eilertsen seg skyldig i det samme hun anklager kritikerne sine for, nemlig en diffus kritikk om en uspesifisert samling av medier. Hun maler med bred pensel for å irettesette ulne motstandere, hun imøtegår et karikert «budskap» uten avsender, mens hun navngir ingen og har ingen konkrete eksempler.
Eilertsen er sikkert en opptatt kvinne, og kanskje det er derfor hun ikke satte av tid til å skrive en fyldig, kildebelagt respons til kritikken fra sjefredaktøren i en liten, ypp kulturavis. Men når motsvaret er så pass innholdsløst, kunne hun like gjerne latt være å svare.
Vi har imidlertid fått innsyn i hva Eilertsen oppfatter som fungerende, legitim mediekritikk. I den sammenheng vil jeg vise til noen eksempler på konkret, navngitt kritikk levert her i Subjekt som tar for seg faktafeil, bias og feilinformasjon fra Aftenpostens journalister og kommentatorer, og som likevel ikke førte til respons eller rettelser fra Aftenposten. Alle referanser finnes i de lenkede spaltene i Subjekt.
Les også: Nok en presseetisk tvilsom TV 2-sak. Nok en unødvendig FRP-avgang
Tradisjonelle medier mener det samme om alt
La meg først gi en kort observasjon om de «nye medienes» kritikk av de gamle.
Én av grunnene til at kritikk av de tradisjonelle mediene kan fremstå generaliserende og lite konkret – foruten plasshensyn som fordrer oppsummerende formuleringer, noe Eilertsen nok forstår, og selv eksemplifiserer – er at de store tradisjonelle mediene er så like, og formidler nært identiske perspektiv om de fleste avgjørende saker i samfunnsdebatten.
Vi kan nevne i fleng: koronatiltak, Ukraina, Putin, Trump, pride, klima, likestilling, feminisme, mangfold, innvandring, strømkrise, utenlandskabler, hets og hat, samtykkelov, EU, desinformasjon, og Nato.
Kan Trine Eilertsen nevne et par eksempler på at Aftenposten, VG, Dagbladet, TV 2 og NRK har formidlet substansielt ulike perspektiv på og dekning om disse temaene? Og for den saks skyld, om de avviker fra hovedlinjene til Høyre og Arbeiderpartiet på noe av det samme? Og da snakker jeg ikke om sporadiske kronikker fra utenforstående, men innlegg og artikler fra ansatte i redaksjonene.
Kritikken mot gamle medier fra de nye, i den grad den kan oppsummeres så generelt, handler altså ikke om at Aftenposten & co. har verdiløs dekning av sportsbegivenheter og aktuelle hendelser. Kritikken er mer overordnet, om ikke alltid gitt presist eller velformulert, og retter seg mot grunnleggende ideologisk ståsted og medfølgende journalistisk prioritering og vinkling.
La oss da se på litt detaljert kritikk fra enkelte spaltister i Subjekt.
Les også: TV 2-journalist innrømmer at det finnes en «skjult agenda» i redaksjonen
Ukraina og Nord Stream
Aftenpostens dekning av krigen i Ukraina har tatt lite hensyn til konfliktens komplekse historiske bakgrunn og geopolitiske kontekst. I stedet har det vært totalt ensidig fremstilling basert i fordummende redusering til et spørsmål om godt mot ondt. Eksemplene er tallrike, og dekningen av Nord Stream-sabotasjen ett særlig illustrerende tilfelle.
I en spalte i oktober 2022 påpekte jeg hvordan Aftenposten både i artikler og kommentarer kom med ubegrunnet spekulasjon om at Putin og/eller Russland var ansvarlig for sprengingen av Nord Stream-gassledningene.
Jeg viste til en konkret nyhetssak med overskriften «Nesten alt peker mot Russland», og hvordan den konklusjonen ble fremsatt uten annet belegg enn vage påstander fra uspesifiserte kilder, sammen med selvmotsigende begrunnelser for Russlands skyld i å sabotere sin egen lukrative gassledning.
Jeg viste også til påfølgende saker fra kommentaravdelingen, hvor spekulative overskrifter som «Putins advarsel» fra Andreas Slettholm og fraser som «Russland har lagt et avskåret hestehode på Europas dørmatte» fra Christina Pletten, glapp gjennom desken.
Et halvt år senere måtte Aftenposten vedgå at det var sterke indikasjoner på at en «proukrainsk gruppe» sto bak operasjonen. Men som Subjekt-spaltist George Gooding påpekte i august 2025, med flere referanser til konkrete nyhetssaker og kommentarer, tok ikke Aftenposten noe ansvar for sin skjødesløse spekulasjon. I stedet konstaterte de bare at «mange» i vestlige land tidlig pekte på Russland som skyldige.
Ansvarsfraskrivelsen ble satt på spissen da kommentator Harald Stanghelle kritiserte «spekulasjonens marked» og de «mange» som var «skråsikre» om hvem som sto bak, uten å nevne sin egen avis.
I boken «The nord stream conspiracy» (2026) av WSJ-journalist Bojan Pancevski innrømmer flere ukrainere å være ansvarlige. Aftenposten publiserte iallfall en NTB-produsert artikkel om boken i april i år, hvor det sto at «like etter eksplosjonene ble det i vestlige medier spekulert på om Russland sto bak», men igjen anerkjente ikke Aftenpostens egen delaktighet.
Ingen bevis forelå for å gi Russland skylden for sabotasjen som kunne tolkes som en krigserklæring. Aftenposten, med sin høye journalistiske status i norsk etablissement, bidro her til å bevege Norge og Nato mot en mulig storkrig, på ekstremt tynt grunnlag. Det var, etter min oppfatning, grovt uansvarlig. De har hverken beklaget eller dementert denne dekningen.
Les også: Høyre har lært seg å vinne journalistenes hjerter. FRP nøyer seg med å vinne velgerne
Korona, vaksiner og risikogrupper
Noe av det mest misvisende ved de tradisjonelle medienes dekning av pandemien var insisteringen på nødvendigheten av massevaksinering og tilhørende ignorering av ulike gruppers risikofaktorer. At korona i all hovedsak var farlig for spesifikke risikogrupper, særlig de eldste, ble konsekvent underspilt, øyensynlig i et forsøk på å motivere folk til å følge opp smitteverntiltak.
Medienes behov for å dirigere folk til å tro på tiltak, og i prosessen tildekke fakta som kunne så tvil om den troen, var et overtramp mot grunnleggende journalistiske prinsipper. Et beslektet overtramp var fremstillingen av myndighetenes linje som identisk med overlegen moral og uangripelig vitenskap, og en tilhørende kontinuerlige dydsposering hvor både journalister og politikere konkurrerte om å fremstå mest rettroende.
Alt dette ble godt eksemplifisert i to ledere fra Aftenposten sensommeren 2021, hvor de krevde at Norge måtte donere de tredje vaksinedosene til den tredje verden, for å forhindre utvikling av virusmutasjoner. Jeg kommenterte det i spalten «Aftenposten vil vaksinere Afrika for å stilne sin ubegrunnede uro», og utdypet i et svar til Gunnar Tjomlids kritikk av spalten.
Aftenpostens idé baserte seg i et tårn av feilslutninger. Blant annet at det overhodet skulle være mulig å oppnå tilfredsstillende vaksinedekning i de mange kaotiske regioner i Afrika og Asia; at slik vaksinering ville være effektiv, til tross for at vestlige land med høy vaksinedekning likevel opplevde høye smitterater; og den nært grunnløse spekulasjonen om at massevaksinering kunne forhindre virusmutasjoner.
Til sist kom ignoreringen av at Afrika hadde uvanlig lav dødsrate for korona. Ifølge flere forskere kunne den forklares med at Afrika har veldig lav gjennomsnittsalder, noe som igjen forklarte hvorfor få døde av viruset. Gjennomsnittsalderen til dem som ble registrert døde av covid-19 i Norge, var 85 år.
Aftenposten overså alle disse lett tilgjengelige fakta. I stedet blåste de opp panikk på lederplass, med et fjernt forslag som var ugjennomførbart og som bidro til å forsterke forvirringen om at vaksinering var eneste vei ut av lockdown.
Les også: Oppgulp fra et mikroskopisk mindretall kan ikke få diktere samfunnsdebatten
Uthenging av uvaksinerte
Noen måneder etter dette journalistiske krumspringet inn i eksperimentell virologi bidro Aftenposten vesentlig til koronahysteriets siste aggressive krampetak: etablissementets samkjørte angrep på de uvaksinerte i desember 2021.
Jeg skrev om det i en spalte med overskriften «Uthengingen av de uvaksinerte er en dyster skamplett i norsk pressehistorie», og viste til flere kommentarer publisert i Aftenposten.
Blant annet en kommentar fra Joacim Lund hvor overskriften kondenserte pandemiens kanskje verste villedning: «Tiltakene skyldes at noen få ikke vaksinerer seg». Tradisjonen tro fikk makten og myndighetene ingen skyld.
I kommentaren leflet Lund med ideer om tvangsmedisinering. Dette ble fulgt opp samme uke i en kronikk fra Carsten Jensen, som fikk utfolde seg med voldelige innfall om lærepengene han skulle gi de «fornuftsresistente vaksinemotstanderne» som påførte «ufrihet til alle andre».
Lignende mani om korona og spesifikt om den eksperimentelle vaksinen, ble spredt i stort monn av Aftenposten. Det førte til store sosiale og jobbmessige konsekvenser for folk med godt begrunnet og historisk rettferdiggjort skepsis mot både koronavaksinen og tiltakene, og de fortjener beklagelse.
Premisset om at vaksinen var nødvendig for å hindre smittespredning, lockdown og overdødelighet, viste seg å ikke stemme. Premisset om effektiviteten av lockdowns, stemte heller ikke. Aftenposten virker ikke å ha tatt innover seg sin rolle i å spre feilinformasjonen, og har ikke tilstrekkelig adressert konkret kritikk.
Les også: Faucis fall viser hvor galt det kan gå når vitenskap forgudes
Trump og USA
Dekningen av amerikansk politikk generelt og Donald Trump spesielt har om mulig vært enda mer ensidig og panisk enn dekningen av korona.
Aftenposten, som alle tradisjonelle medier i Norge, har gjort sitt politiske ståsted utvetydig klart, og ikke engang forsøkt å være nøytrale i sin dekning av USA. Eksemplene er igjen talløse – ikke minst den flerårige villedning om at Joe Biden var mentalt tilstedeværende – men her er et par fra Subjekt.
George Gooding oppsummerte problemet godt i denne overskriften fra september 2024: «Aftenposten sprer desinformasjon om Trump med viten og vilje».
Det aktuelle tilfellet gjaldt et arrangement i regi av Aftenposten med tittelen «USAs siste valg?» Det ble introdusert med påstanden «Donald Trump sier at han vil være diktator fra dag én hvis han blir president».
Dette hadde avisen konkludert fra en blanding av svake engelskkunnskaper og overlagt vranglesning av et sitat fra Trump – en journalistisk metodikk som nærmest virker systematisk implementert. Som Gooding klargjorde, Trump sa ikke «fra dag én», men «på dag én», og sitatet var et innlysende forsøk på humor, hvor Trump harselerte med nettopp konspirasjonsteorien om at han ville bli diktator. Sitatet i kontekst gjør dette overtydelig, men Aftenposten skjulte det.
Aftenposten fulgte opp denne misvisningen med en nyhetssak om at Trump kunne utøve sin diktatormakt ved å grunnlovsstridig forbigå kongressen i utnevnelsen av ministerposter og andre offentlige verv. Dette baserte de i en konspirasjonsteori lansert på sosiale medier.
Gooding sporet opp primærkilder og viser utførlig hvordan Trumps tilsynelatende uortodokse nominasjonsprosess omhandlet komplekse amerikanske reguleringer for de prosessene, og mest avgjørende at Trump overhodet ikke hadde foreslått noe grunnlovsstridig. Gooding viser også at saksforholdet bedre kunne forklares av at Trump ville unngå en velkjent og partisk trenering av utnevnelsene som medførte store forsinkelser i utøvelsen av effektiv statsstyrelse.
For å forstå nyansene må man lese hele spalten. Aftenposten derimot overså både fakta og nyanser, til fordel for enda en artikkel hvor de kunne spre feilinformasjon om Trump.
Les også: Fremskynder de norske Epstein-høringene
Alliert med makten
Dette er bare noen få eksempler på villedende og partisk journalistikk som Aftenposten har levert om amerikansk politikk, korona og Ukraina. Samme mønster gjentar seg i en serie avgjørende politiske saksområder. Dette er av åpenbare grunner dårlige nyheter – bokstavelig talt – for «vårt demokrati», det Aftenposten & co. ofte påstår å skulle forsvare.
Det holder ikke å rette opp enkeltstående faktafeil eller misvisende formuleringer. Det kreves en systematisk gjennomgang av premissene og antagelsene som driver den politiske dekningen i sin helhet. Og kanskje viktigst: å innse hvor nært dekningen er alliert med det politiske maktapparatet i Norge og Europa, og hvordan det fremmedgjør stadig større folkegrupper som gjenkjenner alliansen.
Når den etablerte pressen blir en del av makten istedenfor en kritiker av den, så blir journalistikk raskt konvertert til propaganda. Da må pressen forvente at nye journalistiske krefter oppstår for å utfordre deres makt og gjenoppta pressens egentlige samfunnsoppdrag.
Les også: UIO viser en urovekkende berøringsangst overfor islamisme
