Etter at filmen «Fjord» hadde kinopremiere 4. september, har temaer som mangfoldskompetanse og barnevernets maktposisjon preget samfunnsdebatten. Men handler filmen bare om barnevernet? I «Fjord» møter vi en familie som lever annerledes enn majoriteten. Men i stedet for å gi oss et enkelt svar på hvordan denne familien skal forstås, lar filmskaperne oss se dem […]
Etter at filmen «Fjord» hadde kinopremiere 4. september, har temaer som mangfoldskompetanse og barnevernets maktposisjon preget samfunnsdebatten. Men handler filmen bare om barnevernet?
I «Fjord» møter vi en familie som lever annerledes enn majoriteten. Men i stedet for å gi oss et enkelt svar på hvordan denne familien skal forstås, lar filmskaperne oss se dem fra flere perspektiver.
I det ene øyeblikket blir vi imponert og inspirert. I det neste får vi øye på sider ved familien som vekker uro og kritiske spørsmål.
Det er nettopp dette som gjør filmen så interessant. Vi får se hvor komplekst et familieliv kan være – og hvor avgjørende perspektivet vårt er for hvordan vi tolker den samme situasjonen.
Foreldrene i den rumensk-norske familien er konservative kristne. Barnas hverdag er preget av bønn, selvdisiplin og tydelige moralske forventninger. Det er lite rom for populærmusikk, Youtube og dating.
Dette er også noe av det som får omgivelsene til å reagere – går barna glipp av det mange oppfatter som et normalt ungdomsliv?
Som kontrast møter vi en sekulær norsk majoritetskultur der individuell frihet og autonomi har høy verdi. Barn og unge skal få finne sin egen vei, utforske hvem de er og etter hvert ta selvstendige valg. I «Fjord» kommer dette idealet blant annet til uttrykk gjennom nabojenta, som lever et svært annerledes ungdomsliv enn barna i den kristne familien.
Men filmen gjør det vanskelig å plassere det gode livet entydig på én av sidene. Frihet er ikke det samme som fravær av smerte, og strenge rammer er ikke nødvendigvis det samme som trygghet. Ingen av idealene gir noen garanti for et godt liv.
Les også: Anklager LO for historieomskrivning
Når en familie skiller seg ut
Samtidig er det interessant hvor lett vi kan etterlyse mer selvdisiplin, mindre skjerm og tydeligere grenser for barn og unge – helt til grensene begrunnes religiøst.
Begrunnet sekulært kan slike grenser fremstå fornuftige. Begrunnet religiøst kan de fort oppfattes som indoktrinering.
Som en som har vokst opp i et konservativt pinsekarismatisk miljø, ser jeg både styrker og svakheter ved en slik oppvekst. Og jeg blir til stadighet forundret over hvor komplekst livet er. Noen ganger får jeg lyst til å ta avstand fra alt jeg forbinder med dette miljøet. Andre ganger får jeg øye på verdier jeg fortsatt ønsker å ta med meg videre.
Når sekulære verdier deles av majoriteten, kan de slutte å fremstå som verdier og begynne å fremstå som sunn fornuft. Sosiologen Pierre Bourdieu brukte begrepet «doxa» om forestillinger som er så innarbeidet at det ikke faller oss inn å stille spørsmål ved dem. Da blir det lett den som avviker fra normalen, som må forklare og forsvare seg.
Når én familie skiller seg ut og lever annerledes, vurderer vi den derfor ikke opp mot et nøytralt utgangspunkt. Vi ser den gjennom våre egne forestillinger om hva en god familie er – uten alltid å være klar over at også vårt blikk er formet av kulturen vi lever i.
Les også: Moderate muslimer må ta tilbake islam. Fra både islamistene og ytre høyre
Hvis vi mener alvor med mangfold
Hvem skal definere hva som er en «god» oppvekst i Norge? Og hvordan møter vi mennesker vi ikke forstår, uten å gjøre vår egen måte å leve på til målestokk for deres?
Vi er alle bare mennesker, også når vi skal vurdere andres liv. Nettopp derfor er ydmykhet så viktig. Ingen er nøytrale i møte med andre. Den erkjennelsen bør utfordre oss til å granske våre egne verdier og forestillinger – særlig når vi har makt til å avgjøre hva som er godt nok for andre.
Ja, noen grenser trenger vi. Barn skal beskyttes mot vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Deres grunnleggende behov skal ivaretas. Men mellom det skadelige og det ideelle finnes et stort rom for ulike måter å være familie på.
Hvis vi mener alvor når vi sier at det norske samfunnet skal romme mangfold, må det også være plass til mennesker som ikke bare har en annen bakgrunn, men som faktisk lever annerledes.
Vi må slutte å tro at alle skal være like. Også det som utfordrer vår egen forestilling om det normale, kan være godt nok.
Les også: Glimrende skuespillerdebut fra «Girl in Red»-Marie
