Episk om mann og kvinne mot natur. Heldigvis ender det ikke som nasjonalromantisk kitsch

Siden jeg ennå ikke har lest Knut Hamsuns roman «Markens grøde» (1917), var jeg som anmelder relativt fri for forventninger til Hans Petter Molands filmatisering. Alt jeg visste om romanen, var at dens blikk på et jordfast liv gjorde den til en favoritt blant nazistene, dessuten at samene kommer dårlig ut av det. I filmen […]

Siden jeg ennå ikke har lest Knut Hamsuns roman «Markens grøde» (1917), var jeg som anmelder relativt fri for forventninger til Hans Petter Molands filmatisering.

Alt jeg visste om romanen, var at dens blikk på et jordfast liv gjorde den til en favoritt blant nazistene, dessuten at samene kommer dårlig ut av det. I filmen er slik utdatert ideologi ryddet bort til fordel for en universell historie om menneskets kamp mot naturen.

Dette landet er ikke akkurat bortskjemt når det kommer til lange, episke fortellinger – to timer og 35 minutter varer den – og det harde livet til nybyggerparet Isak (Herbert Nordrum) og Inger Sellanraa (Asta Kamma August) er et perfekt utgangspunkt.

En gang mot slutten av 1800-tallet møtes de midtvinters tilfeldigvis på fjellet. Her strever Isak med å overleve, mens den vandrende Inger har hareskår og virker å være utstøtt. Mest for å holde på varmen slår de seg sammen, og ut av dette møtet oppstår en livslang kjærlighetsfortelling like nådeløs som elementene.

Annonse

Bortsett fra på ett punkt som jeg straks kommer tilbake til, er skuespillet utmerket. Når det er sagt, så er filmens egentlige hovedperson naturen.

Regissør Moland og fotograf Oskar Dahlsbakken har heldigvis ikke falt for fristelsen til å begå nasjonalromantisk kitsch. Fjellandskapet er her så taktilt ugjestmildt at jeg observerte en av de andre filmanmelderne på pressevisningen ta på seg jakka i det som var en helt adekvat temperert kinosal.

Les også: «Kollaps» er uetisk reality forkledd som samfunnsnyttig gravejournalistikk

Bratt læringskurve

Hvis vi hadde hatt vår egen nasjonale filmsjanger à la amerikansk western, som på tilsvarende vis mytologiserte opprinnelsen vår, så måtte den ha handlet om pionerer som Isak og Inger.

Altså ikke de pionerene som dro til USA, men de som ble igjen her og gjorde det beste ut av Norges karrige landskap. Herbert Nordrums sårbarhet kler ham i rollen som Isak, som langt fra å være en typisk hardfør mannemann tvert imot begynner som en kløne med en bratt læringskurve foran seg. Uten hverandres hjelp er det lett å se for seg at både Isak og Inger hadde fryst ihjel den vinteren de møttes.

Som Inger har den svensk-danske skuespilleren Asta Kamma August i grunnen to roller å spille. Først spiller hun en naiv, følsom, storøyd bondejente med hareskår. Etter et flerårig opphold i fengsel for mordet på deres tredje av fire barn (fordi barnet arver leppe-kjeve-ganespalten), vender hun hjem igjen med hareskåret operert bort, nyutdannet til syerske og med en urbanisert kvinnes mer sofistikerte forventninger til livet. Det er virkelig godt gjort av både Nordrum og August.

Der det halter litt, er punktet hvor skuespill møter manus.

Les også: Massive motreaksjoner mot ny Ali G-film. Nå trekkes den fra norske kinoer

En narrativ svakhet

Manuset er skrevet av regissør Moland sammen med skuespiller Gard B. Eidsvold (som også spiller rollen som den enigmatiske lensmann Geissler).

Jeg vil ikke skylde på manus, regi eller skuespill alene for at replikkene ikke sitter godt i skuespillernes munn, for her samvirker de på en måte som dessverre er litt typisk for norsk historisk fiksjon. Det konsekvente problemet i denne sjangeren er at man ikke klarer å bestemme seg for om karakterene skal snakke slik som man gjorde da, eller slik som man gjør nå, med det resultat at man sikter seg inn mot en noe stiv og lite troverdig mellomting.

Men med tanke på at karakterene sier relativt lite og for det meste kommuniserer kroppslig, gjør ikke det så mye. I en film hvis stil må kunne beskrives som poetisk realisme, finnes det dog andre troverdighetsbrister.

Ingers hareskåroperasjon i et fengsel omkring 1900 gir henne et arr som ser bedre ut enn det mange spedbarn får ved moderne sykehus i dag. Allerede første versjon av huset de bygger, ser ut til å bestå av plank kjøpt fra et lokalt trelastfirma og levert hjem til døren.

En narrativ svakhet ved filmen er enkelte hopp i tid som suger dramaet ut av situasjonen. For eksempel kunne Ingers første fødsel med fordel ha blitt dratt lenger ut – kanskje på bekostning av en og annen utstrakt scene hvor Isak glor intenst på et eller annet i omgivelsene? Fengselsoppholdet til Inger er formodentlig den tyngste perioden av hans liv, men i filmen kommer hun tilbake i løpet av noen minutter.

Alt i alt er imidlertid «Markens grøde» en medrivende, historisk interessant og aldri kjedelig film.

Les også: «Markens grøde» på kortlisten til europeisk filmpris