Hvordan gjenkjenner man kvalitet? Enkelte ganger er den åpenbar, vist ved et gjennomarbeidet håndverk innenfor en respektert tradisjon. Andre tilfeller vil være vanskeligere å stadfeste, enda opplevelsen er umiddelbar.
Trolig er filmkunsten den kunstarten som er mest kjent for å leke mellom skillet mellom høy- og lavkultur. Charles Chaplin lagde for eksempel enkle komedier med humor som fungerte vel så bra på barn som på voksende. Alfred Hitchcock ble en stor inspirasjon for en hel generasjon filmskapere, til tross for hans lavkulturelle og manipulative grep, og kunne friste med ideer om vold og antydninger til seksualitet.
Hitchcocks arvtager, Brian Di Palma, slapp unna den strenge sensuren Hitchcock måtte forholde seg til. Han resirkulerte Hitchcocks ideer og filmspråk, som De Palma selv kalte filmens grammatikk, og pøste på med vold og sex i både grelle og frydefulle omgivelser.
I teaterkunsten er skillet mellom farsen og tragedien ofte tydeligere. Høy- og lavkultur har et skille mellom seg som gjerne ikke skal brytes med. Henrik Ibsen fikk voldsomt med kritikk for sjangerblandingen i det som i dag av mange kritikere regnes som hans hovedverk, «Vildanden» (1884). Selv om teaterkunsten har utviklet seg stort siden 1884, er den norske teaterscenen nokså rigid og bestemt i form og uttrykk, noe som både kan sees som solid og stillestående.
Teaterkompaniet Susie Wang har utmerket seg med stilisert teater, som rommer både vold og humor. Deres nye forestilling, «The Look», låner kompromissløst fra filmindustrien, med klare referanser til Alfred Hitchcocks «The Rope», Brian Di Palmas «Body Double» og David Cronenbergs «Dead Ringers».