«Jeg hadde tatt meg en joint hvis det var lovlig nå,» sa Venstre-politiker Abid Raja i et sommerintervju med Morgenbladet. Han innrømte også erfaring med cannabis, og tok til orde for legalisering av verdens mest brukte illegale rusmiddel. Saken ble sitert i en rekke medier, og førte til at legaliseringsdebatten igjen blusset opp. Dagbladet støttet like godt Abid Raja på lederplass.
I et land som ikke en gang klarte å vedta et moderat forslag om avkriminalisering, er nok dette fortsatt noen år unna. Men cannabis legaliseres i stadig flere land vi liker å sammenligne oss med: USA, Canada, Uruguay, Luxemburg og Malta for å nevne noen. I Tyskland har Arbeiderpartiets søsterparti vedtatt at de skal gjennomføre legalisering av cannabis.
Det er nok dermed bare et spørsmål om tid før det skjer i Norge også. I motsetning til i Tyskland virker det imidlertid som det er størst sannsynlighet for at liberale forslag vil komme fra den norske høyresiden. Venstre er allerede på ballen, og Høyre lot seg overbevise om rusreformen. I anledning Rajas hakket mer radikale forslag ble vi imidlertid raskt minnet på at det fortsatt er en lang vei å gå i Norge, ikke minst for styringspartiet på venstresiden, de som saboterte Solberg-regjeringens rusreform.
Under Dagsnytt 18 på NRK tirsdag 12. juli kalte stortingsrepresentant Per Vidar Kjølmoen (AP) den havarerte rusreformen for «et av de mest radikale forslagene vi har sett i ruspolitikken». Rajas forslag om å gå enda lengre tror Kjølmoen «vil endre det Norge vi kjenner.» Det har han selvsagt rett i. Men Norge i dag er ikke perfekt. Derfor er det god grunn til å også utforske enda mer «radikale» endringer enn det Raja går inn for.
Les også: Subjekt mener: Smakløse og svært usaklige ytringer fra Christina Ellingsen
Organiserte kriminelle tjener mest på forbudet
Det er mer rimelig å si at dagens narkotikapolitikk er «radikal». Å tro at staten skal klare å kontrollere hva som kommer inn over grensene, hva folk gjør i sine egne private hjem og hva slags bevissthetstilstander befolkningen ønsker å utforske, er ganske naivt. Ikke en gang i fengsel klarer man å hindre befolkningen fra å bruke ulovlige rusmidler.
Etter at et ukjent (men høyt) antall milliarder kroner har gått med til å ruste opp politiet, tollvesenet og påtalemyndighetene, har staten lite annet å vise til enn fulle fengsler. Bruken av narkotika har gått opp, og de som straffes, er ofte syke og fattige.
Ikke minst skaper det illegale markedet grobunn for organisert kriminalitet. Land som Mexico, Colombia og El Salvador herjes av karteller med budsjetter på størrelse på Equinor og Statkraft. Metodene for å spre frykt i befolkningen er like brutale som det man kjenner til fra IS sin terror i Irak og Syria.
Men man trenger ikke ha internasjonal solidaritet for å være opptatt av de negative effektene av dagens forbudspolitikk. 15. juli skrev politiinspektør Yngve Myrvoll et leserinnlegg i avisen I Tromsø om at det er en rekke kriminelle MC-gjenger som forsøker å etablere seg i Nord-Norge. «Aktørene er mange, og kampen om kriminelle markedsandeler tilspisser seg i et lokalt marked styrt av globale krefter. Svenske gjenger, østeuropeiske nettverk og konkurrerende én-prosent-klubber bedriver sin virksomhet side om side eller som konkurrenter», skriver han.
Men innlegget er ikke uten forslag til hvordan problemet kan løses. Politiinspektøren viser til en offentlig erklæring fra kommunestyret i Nordreisa om at kommunen «tar avstand fra organisert kriminalitet, herunder også ènprosentmiljøet». Videre skriver politiinspektør Myrvoll at dette «er ikke et hult, byråkratisk vedtak». Men selvsagt er det nettopp det det er. For så lenge det finnes et marked for ulovlige rusmidler, vil det finnes kriminelle gjenger som konkurrerer om dette markedet. Og når markedet er verdt milliarder, er de også villige til å bruke vold, utpressing og til og med drap for å få fatt i disse pengene.
Det er derfor på tide å tenke nytt.
Les også: Subjekt mener: Pride-bevegelsen må tåle og tolerere kritikk
Legalisering kan gjøres ansvarlig
Norge er stadig på overdosetoppen i Europa, helt unødvendig. Men endringer er sakte i ferd med å skje. I fjor høst startet det i Norge et program med heroinassistert behandling for et utvalg rusavhengige. Dette betyr at staten gir heroin til dem som trenger det mest. Lignende programmer har stor suksess i andre europeiske land. Fleinsopp og MDMA er i ferd med å godkjennes som medisiner i EU og USA. Samtidig er amfetamin og opioider sammenlignbare med heroin tilgjengelig på apoteket.
Det er i disse tilfellene snakk om lovlig tilgang for personer som lider av en fysisk eller psykisk sykdom. Men det betyr ikke at det er rimelig å tvinge andre som ønsker tilgang på de samme stoffene, til å oppsøke et uregulert og utrygt illegalt marked. Argumentene for å legalisere cannabis, gjelder også for de andre ulovlige rusmidlene.
De nevnte eksemplene viser dessuten at legal tilgang ikke betyr fri flyt. Det vet vi også veldig godt fra alkoholpolitikken i Norge. Virkemidler som kvoter, prisregulering, aldersgrenser, åpningstider, kvalitetskontroll og reklameforbud er noe av det som kan benyttes i et lovlig marked, men ikke i et ulovlig.
De ulike rusmidlene har svært forskjellig virkning og risikoprofil, og burde således reguleres på forskjellig vis. I dag selges et av de aller mest dødelige, tobakk, i alle dagligvarebutikker og kiosker. Verdensledende forskere mener dessuten at alkohol kanskje er det farligste rusmiddelet vi kjenner til når risikoen for vold, ulykker og giftighet legges sammen.
Staten burde derfor sette sammen et bredt utvalg med eksperter som kan se på hvordan rusmidler som i dag er ulovlige, best kan reguleres på lovlig og ansvarlig vis. Når narkotikakrigen går mot slutten, må kloke hoder gå sammen for å finne ut hvordan freden skal se ut.
