Støymusikkens far, futuristen Luigi Rusollo, skrev i 1913 manifestet «The Art of Noises». Rusollos idé var at den industrielle revolusjonen hadde endret menneskenes liv fundamentalt. Vår oppfatning om, og måte å lytte til musikk var intet unntak. Den soniske paletten til et urbant og industrielt miljø gjør, ifølge Russolo, at øret vårt blir vant til denne tidsalderens energi, intensitet og hurtighet. For Russolo innebar en slik grunnleggende endring at man også måtte utvikle nye måter å lage instrumenter på, for ikke å snakke om kompositoriske metoder.
Selv var han en pionér på dette feltet, og designet mellom 1910 og 1930 flere støyinstrumenter kalt intonarumori – i alt 27 forskjellige varianter for å fullbyrde sin visjon. Dessverre ble de fleste ødelagt under krigen, og resten av dem er i dag sporløst forsvunnet. I nyere tid har interessen for Rusollos arbeid blitt fornyet, og flere rekonstruksjoner er nå i bruk rundt om i verden.
Estetisk gastromat
Støy er et begrep som kan forstås på mange måter. Ofte er det negativt ladet, spesielt blant dem som ikke besitter Russolos idiosynkratiske visjoner. Støy har imidlertid gjennom det siste århundret fått et utvidet nedslagsfelt, spesielt i estetisk øyemed.
I både musikk og fotokunst ser vi at flere utøvere vender tilbake til gammelt utstyr og «foreldede» produksjonsmetoder i jakt på en autentisk karakter. Det kan være et forsøk på å vekke en slags nostalgi: kornete fotografier og lyden av knitrende tuber i analoge konsoller.
Samtidig ser vi også at de karakteristiske egenskapene til slikt utstyr i større grad modelleres og emuleres digitalt. Når den «perfekte» digitale lyden blir litt for flat, strekker mang en fattig produsent seg etter falske tuber, transistorer og tape for å gi lyden mer «liv». Det uperfekte og tidvis ustabile blir et slags sonisk eller visuelt gastromat som funker uten at man nødvendigvis forstår hvorfor.