Annonse

Fra kometkarriere til isolasjon

Mannen som spilte piano i 100 år

Magnus Vanebo
Magnus Vanebo Spaltist

Publisert 20. oktober 2022

Har du opplysninger i saken? Tips oss

Leo Ornstein kunne skape kaos i konsertsalene og avisspaltene med sin banebrytende pianomusikk. Heldigvis bæres arven hans videre, skriver Magnus Vanebeo. Her spiller Ornstein piano som 100-åring.

Med god hjelp av sin norske mentor ble Leo Ornstein nærmest symbolet på amerikansk avantgardemusikk i det forrige århundret, skriver Magnus Vanebo.
Annonse

I år er det rundt 20 år siden pianisten og komponisten Leo Ornstein døde. Ingen vet med sikkerhet når han ble født, men man antar det var en gang mellom 1893-1895.

Ornstein var en kunstner med ekstraordinært talent, og en unik historie. På et tidspunkt var han en av de største pianovirtuosene i Amerika, og turnerte hyppig med sitt brede repertoar. Han ble kjent for sine sterke tolkninger av klassiske komponister, og stjernestatus ble raskt et faktum. Etter hvert skulle Ornstein også sjokkere publikum, og markere seg som en av de aller mest radikale ultra-modernistiske komponistene i landet, om ikke i verden.

Allerede fra barnsben av ble det tydelig at Ornstein hadde et stort musikalsk talent. Han vokste opp som russisk jøde i det som nå er Ukraina, og ble raskt sendt til konservatorier i Moskva og Kiev. Under pogromene i 1906 ble Ornsteinfamilien nødt til å flykte til USA, og det var her han skapte sin karriere som konsertpianist og komponist med veiledning fra den norske komponisten Bertha Feiring-Tapper.

På grensen til galskap

Grunnlaget for Ornsteins egne komposisjoner var ting han «hørte» i hodet, som kom til ham uten forklaring. Det var det musikalske instinktet som ledet veien i den kreative skapelsen. Han komponerte fra fantasien, og resiterte fra hukommelsen. Det er grunnen til at flere av verkene hans i dag er umulig å oppdrive – de ble aldri skrevet ned, og med tiden glemt eller forkastet.

Da han som ung mann skrev et av sine mest brutale og grensesprengende stykker, «Wild Men’s Dance», trodde Ornstein først at han hadde blitt sinnssyk. Det er også her han, som en av de første, begynner sin utstrakte bruk av kvasse toneclustere på pianoet, i tillegg til et stort fokus på dissonerende klanger og melodier. Alt kombinert med hardtslående, voldsomme rytmer. Potensiell galskap til tross oppfordret Bertha Feiring-Tapper ham imidlertid til å fortsette utforskningen, og snart var Ornstein nærmest symbolet på amerikansk avantgardemusikk. Han hadde enorm innflytelse på sine samtidige kollegaer, blant andre Henry Cowell og bevegelsen rundt ham.

Annonse

Snutter

Se alle

Les mer av det du bryr deg om