Det startet i 2011, da kunstneren Bjarne Melgaard gikk til Selvaag-brødrene Olav og Frederik med en idé om en skulptur formet som et hus. Idéen ble tatt godt imot, og brakt videre til arkitektfirmaet Snøhetta.
«A House to Die In» er nå både arbeidstittelen og tittelen til en pop up-utstilling på Tjuvholmen i Oslo om den syv år lange prosessen, som enda ikke ser noen ende. Utstillingen presenterer modeller, tegninger, dokumenter og skisser til det som skal fungere som Bjarne Melgaards bosted og atelier — hvis kommunen godkjenner det. Man kan jo se for seg den motstanden Melgaard vil få ved å foreslå noe sånt som et svart dødshus på Edvard Munchs Ekely.
Samtidig også det norske byråkratiet for å få gjennom et slikt byggeprosjekt.
Vi blir slitne bare av å se det for oss, så utstillingen er viktig: Den gir oss i orden hva slags prosesser som Bjarne Melgaard, Selvaag og arkitektfirmaet Snøhetta har gått gjennom, og i beste fall er det et engasjert og demokratisk folkeopplysningsprosjekt, selvfølgelig med en agenda. I verste fall er det bare en stor PR-kampanje.
Selvaag-brødrene har stilt til rådighet med sin privateide tomt på Kikkut, som familien har eid i flere tiår — og som ligger i nærheten av kunstnerkolonien Ekely og Edvard Munchs tidligere hjem og atelier. Over flere år har Melgaard og Snøhetta samarbeidet for å få klar den endelige modellen, som har blitt til et triangulært-aktig trebygg som hviler på søyler av store skulpturer, i kjent Melgaard-stil. I tillegg er kunstnerens tegninger risset inn over hele fasaden på bygget.
«Kunst til folket»
Selvaag-gruppen driver en rekke virksomheter, fra eiendoms- og boligutvikling til investeringsselskap, rådgivningstjenester og byutvikling. I tillegg til dette har de, i likhet med andre enorme selskaper, en stor kunstsamling: Selvaag Art Collection.
«Hus og kunst til folket» stod det i et DN Magasinet-intervju brødrene gjorde i sommer, hvor de forteller om hvordan de selv vokste opp med kunsten, og på samlingens nettsider trekkes historien om hvordan deres bestefar, Olav Selvaag under utbyggingen av Veitvet på 50-tallet utplasserte 23 skulpturer han ville dele med beboerne.
Og det er i denne tradisjonen Selvaag nå, i følge dem selv, vil dele enda mer kunst med folket — som selvsagt er fordelaktig for holdingselskapet, gjennom å få speile seg i et ukonvensjonelt boligprosjekt og samtidig fremme kunst.
Vi synes det er fint, vi.
For Melgaards potensielle husprosjekt er en skulptur som man kan bo i. En enorm skulptur, med mange rom.
Kunsten skal debattere, vekke refleksjoner, utforske materialitet, og allerede har denne prosessen blitt et kunstverk i seg selv, som diskuterer det å bo og å leve. Jo mer motstand, jo mer PR får Selvaag ut av dette, men i bunn og grunn ligger nok en kunstners interesse å få bo akkurat slik han vil, og med fullfinansiert privat finansiering, synes vi at dette blir en Melgaards gave til Ekely.
Nok Munch
Prosjektet som har pågått over flere år har vakt store protester fra naboer og kunstnere, som blant annet er motstandere fordi de mener at prosjektet hindrer at arven etter Munch blir godt nok ivaretatt. Etter mye fram og tilbake er den opprinnelige planen endret, og flyttet utenfor fredningsgrensen for det som var Edvard Munchs bolig. For mange var ikke dette nok, og nå er det godkjenning fra vernmyndighetene som gjenstår før prosjektet kan settes til liv.
Men er det ikke rom for flere store navn enn Munch på Ekely? Hva med alle kunstnerne som bor i området, skal de alltid underlegge seg kongen på haugen? Hvem vet hvem som kommer til å stå igjen som store navn, å begrense kunstnerne med slike prinsipper vil holde kunsten tilbake.
Munch er uten tvil den norske kunstneren i historien hvis arv er best ivaretatt, og som er så godt forankret at det skal mye sterkere krefter enn Bjarne Melgaard til for å true den.
Bjarne Melgaard har lyst til å bygge en skulptur han kan bo i, og dø i. Hans estetikk er kanskje ikke etter alles smak, men på Ekely er han relativt tilbaketrukket, og dessuten er det et fullfinansiert prosjekt fra det private.
Huset vil utvilsomt bli en turistattraksjon utenom det vanlige, men en annen ting: Tenk så utrolig mange kjipe hus som bygges i dette landet.
Motstand blir PR
Et tredje kritisk blikk på hele prosjektet som kommersiell kunst, er Selvaags merverdiskaping, som forårsakes av motstanden som prosjektet får.
Nabokrangling er typisk norsk, og som Snøhetta-grunnlegger Kjætil Trædal Thorsen foreslår, ville de vært skuffet uten alle reaksjonene som skulpturhuset har fått.
Det er smart retorikk: Han får kunstpressen med på laget, fordi han i det hele tatt viser interesse for diskusjon og debatt.
Sannheten er nok at de hater all den nabokranglinga: Selvfølgelig ligger det i deres interesse å få prosjektet bygget. Det blir kleint for Selvaag å være kunstboligutvikleren som ikke får gjennomført kunstboligene sine. Nå har de lagt så mye spenn i dette at det trolig blir den dyreste kvadratmeterprisen på en bolig noensinne.
Uansett er dette en utstilling som viser stor forståelse for å drive både PR og folkeopplysning. Det er en mulighet for alle å ta turen til Tjuvholmen i Oslo for å få innblikk i byggeprosessen. Det er ganske demokratisk, selv om motstandsbevegelsen naturlig nok ikke har samme midlene til å drive en motstandskampanje. For spør du oss, er det flere grunner til å droppe den.
La Bjarne Melgaard dø der i fred, etter kunstnerens eget ønske. Se heller til hvordan skattepengene går til grusomme Lambda, og til og med der er temaet Edvard Munch.
