«Hersketeknikker hjelper hverken mot klimaendringer eller klimaangst,» skriver psykologspesialist Silje Schevig i sitt siste svar til oss på Subjekt. Jaja, da kan vi i henhold til Schevigs høyst eiendommelige definisjon i det minste trøste oss med at vi er i godt selskap: «Nesten hele den vestlige befolkningen er drillet i hersketeknikker som selvforsvar mot dem som stiller seg kritisk til aspekter ved klimakrisen.»
Ellers er det jo besynderlig at Schevig gang på gang reproduserer de fremste klimaskeptiske mytene om at global oppvarming, issmelting, havnivåstigning og naturtap er en bløff, bare for å reagere med forbauselse og indignasjon når hun i neste omgang blir konfrontert med det.
Besynderlig er også Schevigs forståelse av issmelting i Arktis, det vil si: hun tror ikke på det. Og hennes fremste argument ser ut til å være fordi hun føler seg lurt ettersom Adresseavisa i 2008 omtalte en rapport med «300 klimaforskere fra 15 land som hadde kommet frem til Arktis ville bli isfritt i løpet av syv år.» Og i 2022 er isen fortsatt der.
Problemet er bare at det er langt mindre av den. Ifølge WWF har sommerisen i Arktis krympet med to tredeler siden 1979. Mens National Snow and Ice Data Center skriver om de siste 40 års målinger: «Based on the linear trend, since 1979 October has lost 3.46 million square kilometers. This equivalent to about twice the size of the state of Alaska.» Og grunnen til at vi ser til dette året, er ikke som Schevig skriver, for å «relativisere og bortforklare ved å dra statistikken lang tilbake til et spesielt kjølig år som i 1979», men fordi det var da satelittmålingene startet.
FNs klimapanel anslår nå at det er svært sannsynlig at det arktiske hav vil være isfritt om sommeren i løpet av de neste 30 årene. Selvsagt kan de også bomme på det eksakte estimatet slik forskerne før dem, men det er liten tvil om issmeltingen over tid som følge av menneskeskapt global oppvarming, og som gir all grunn til bekymring.
En frykt for fremtiden
Det er naturligvis ikke noe mål for oss å skremme barn, slik Schevig påstår vi gjør, og alle som måtte tro det, må gjerne sjekke ut hva vi faktisk sier i intervjuene med oss som hun opprinnelige refererte til. Men en framtid med en fortsatt eskalerende natur- og klimakrise uten tilstrekkelig handling er dessverre nokså skremmende. Ikke som i at jorden går under, men fordi det vil bli en rekke irreversible prosesser som vil gjøre en ikke ubetydelig del av kloden til et mindre gjestmildt sted å bo.
Dette er virkeligheten i 2022, som barn og unge før eller siden også vil bli konfrontert med. Og antageligvis er det slik «klimaangst» hos unge best kan forstås, ikke som en psykisk lidelse, men en uttalt frykt for framtiden, og for at det ikke gjøres nok for å sikre den.
Og derfor må man også snakke ærlig om disse farene med barna, samtidig som man også kan berette om hva man kan gjøre for å bedre situasjonen, for også gi dem håp og en følelse av mestring. Noe annet, gitt den overveldende dokumentasjonen på natur- og klimakrisen vi nå sitter på, ville være fullstendig uansvarlig både av hensyn til de oppvoksende og fremtidige generasjoner.
Les også: Mediene påfører barn klimaangst
Les også: Klimakrisen er ikke barnas ansvar. Men vi kan ikke love dem gull og grønne skoger heller
