«Haslehaven», utviklet av Atlas Eiendom, har blitt et nytt stridspunkt i arkitekturdebatten. Som så mange andre fortettingsprosjekter i Hasle-området har dette møtt lokal kritikk i forbindelse med blant annet skalaen og belastning på infrastruktur. En slik lokal motstand er forståelig, og ikke uvanlig i fortettingssaker.
Det bemerkelsesverdige er imidlertid de nylige innspillene som har kommet etter at prosjektet ble presentert i en oppdatert versjon. Det nye forslaget har et tydelig klassisk preg, og er av Arkitekturopprøret blitt kalt “det vakreste som er bygd i Norge på 100 år”. Men nå har politikere, som MDGs Mathias Kilsti Hals og Eivind Trædal, kritisert de nye skissene til prosjektet. Hals (som selv er byplanlegger) harselerer med at løsningen på et vanskelig prosjekt er blitt å «invitere Arkitekturopprøret med på laget, og tegne noen buer og litt ornamentikk», mens Trædal kritiserer det for «klassiskvasking».
Kritikken handler altså ikke lenger bare om høyder, tetthet eller nabolagskonsekvenser, men også om selve arkitekturens uttrykk og legitimitet. Da lurer jeg på: Ville politikere og fagfolk reagert like sterkt på det reviderte forslaget dersom det hadde vært modernistisk? Eller er kritikken her først og fremst utløst av det klassiske uttrykket?
Les også: «Grønn» arkitektur er ikke nødvendigvis bærekraftig
Politisk dobbeltstandard
Er det ikke slik at arkitekter bør tilby bygninger som går i flere retninger og gir reelle valgmuligheter? Det mener André Aksetøy, en av arkitektene bak prosjektet. Samtidig reagerer han på begrepsbruken i debatten. «Skal man risikere en merkelapp dersom man ønsker å gå litt utenfor normen? Det mener jeg kan virke avskrekkende for variert arkitektur», sier han til Arkitektur.
Her har han et poeng. Det viser seg i hva som kritiseres, og ikke bare når det gjelder Haslehaven. I 2024 skrev Caroline P. Waack, fra beboeraksjonen Hasle, Frydenberg og Sinsen, et leserinnlegg i Avisa Oslo hvor hun kritiserte de nye planene for fortetting på Sinsen. Hun reagerte særlig på at politikere og planleggere opptrer som om de vet bedre enn dem som faktisk bor i området. Lignende reaksjoner har kommet fra beboere i utviklingen av områder som Løren og Ensjø. Slike prosjekter har likevel fått grønt lys og blitt realisert uten særlig politisk motstand. Men når det legges fram et klassisk påbygg til Nationaltheatret, eller når et boligprosjekt på Hasle får buer og ornamentikk, slår kritikken inn med full styrke.
Lokal motstand mot modernistiske prosjekter stanser dem sjelden. Men når klassiske uttrykk introduseres, rettes kritikken mot selve arkitekturen.
Klassiske prosjekter har altså større sjanse for å møte på kritikk fra fagfolk, enten den er saklig eller ikke. Mens massive, modernistiske prosjekter blir forsvart som nyskapende uttrykk for sin tid, treffes klassiske prosjekter av en stor skyllebøtte fordi fagfolk opplever seg nærmest krenket på grunn arkitekturens formspråk. Hvorfor har kritikken blitt så selektiv?
Les også: Arkitekturopprørets fasade har fått en sprekk. Nå må de reise seg
Portvoktere i fagmiljøet
Svaret handler om portvokterne. I juni 2025 gjorde NRK en reportasje om studentene ved den klassiske arkitekturlinja på NTNU. Flere fagfolk uttalte seg kritiske til den nye bølgen som studentene representerte. Arkitekt Gisle Løkken kalte fenomenet en avsporing. Han sa han skulle ønske at unge kreative og ambisiøse mennesker ville fokusere på noe litt annet enn dette. Kunstkritiker Mona Paahle Bjerke kalte opprøret for kjedelig, og sa at dersom man ikke kommer med noe annet enn å kopiere arkitektur fra 1800-tallet, er det ingen vei fremover.
Året før ble tidligere NTNU-student Karl Fredrik Honningsvåg intervjuet i Khrono i forbindelse med den nye arkitekturlinja. I intervjuet sa han at det tidligere, før den klassiske linja ble opprettet, ikke var «uvanlig at studenter ble revet i stykker på sensurgjennomgang bare for å ha brukt et simpelt saltak.»
Den samme sensurerende holdningen ser vi i dagens arkitekturdebatt. Klassisk arkitektur bryter med regjerende normer, og blir derfor ikke tatt seriøst som en ny, reell retning innenfor arkitekturfaget. Den sterke skepsisen mot klassiske prosjekt tyder på at inngrodde dogmer fortsatt påvirker hvordan ulike formspråk vurderes i byutviklingen.
Les også: Arkitekturopprøret har en god sak. Men de må slutte å gjøre arkitekten til syndebukk
(Foto: Halvard Alvik/NTB.)
Nyskaping på bestemte premisser
Et av disse dogmene er antakelsen om at klassisk arkitektur ikke kan fornye seg, fordi den tar inspirasjon fra fortidens måte å komponere bygninger på.
Et historisk moteksempel på dette finner vi i art nouveau: en stil som varte fra omtrent 1890 til 1910, preget av ornamenter, buede former og piskesnert-linjer. Stilarten brøt bevisst med historismen, som fokuserte på å gjenopplive gamle stilarter med ulike nystiler (eksempelvis nybarokk som bygde videre på barokken). Art nouveau søkte derimot etter å skape noe helt nytt, men hadde et sterkt fokus på skjønnhet. På denne måten var den nyskapende, samtidig som den tok med seg idealer fra fortiden.
I «Making Dystopia» skriver arkitekturprofessor James S. Curl at art nouveau ble avvist av datidens strengere modernister, som fikk stadig mer innflytelse og makt over hvilke dogmer frem mot og etter første verdenskrig.
Blant disse var synet på at kunst og moral henger sammen. En av hovedgrunnene til at ornamenter og andre dekorative elementer ble kuttet vekk var altså for å oppnå «ærlighet» overfor materialene.
Art nouveau var på sin side tilknyttet estetisismen: en kunstnerisk holdning med fokus på «kunst for kunstens skyld». Dette innebar tanken om at kunst og moral er adskilt, noe som stod i kontrast til modernismens økende fokus på moralsk arkitektur. I tillegg ble også historismen og all tilbakeskuing forkastet som utdatert.
Les også: Arkitekturopprøret må virkelig vise seg som noe bedre enn dette
Dogmatisk jernhånd
At det bare er lov å arbeide med nyskaping innenfor modernismens spilleregler, strider imot autonomien som dagens arkitekter stadig trekker fram. Når ethvert forsøk på å arbeide innenfor et klassisk rammeverk i dag møter skepsis eller avvisning, tyder det på at enkelte inngrodde dogmer fremdeles legger føringer for hva som anses som legitim arkitektur.
Det er paradoksalt at arkitekturfeltet fremhever idealer om mangfold og åpenhet, når et fåtall av byggeprosjekter har et klassisk preg; og disse møtes med massiv motbør. Et klassisk formspråk som har ligget i dvale så lenge vil nødvendigvis trenge en periode med prøving og feiling. Når hvert prosjekt møtes med usaklig kritikk, blir det vanskelig å gi denne nye retningen rom til å utvikle seg.
Å arbeide innenfor eldre stilarter bør ikke være et problem i seg selv, så lenge det gjøres godt. Når et klassisk uttrykk blir behandlet som mindre gyldig blant politikere og fagmiljøer, bremser ikke bare utviklingen mot kvalitet; det kveler også innovasjon innenfor den klassiske bølgen.
Spørsmålet er derfor ikke om klassisk arkitektur kan eller bør fornye seg, men hvorfor den avvises før den i det hele tatt får muligheten.
Les også: Motstanden mot mer klassisk arkitektur minner om religion
