I en liten leilighet like ved Haarklous plass på Torshov bor kunstneren Julius Karoubi sammen med kjæresten sin. Subjekt entrer den klassiske svarte porten inn til bakgården i den karakteristiske bygården som kjennetegner bydel Torshov.
– Det er jo bare barnefamilier her, ler Julius.
Etter å ha vokst opp på Bislett og St. Hanshaugen føles Torshov som en fjern forstad. Likevel er det ikke langt til sentrum.
– Og det er deilig at det er litt rolig også.
Det er kaldt ute, men inne i leiligheten fyller varmen fra den klassiske Jøtul-peisen rommene. Julius supplerer med et par North Face-tøfler, og vi får en kopp varm kaffe.
– Det er digg å bo i første etasje, men vi får ikke noe varme fra de under, sier han.
Der er det kun en kald kjeller.
– Da er det gull med peis, skyter samboeren Camilla inn.
Kunstneren
Julius er utdannet ved Einar Granum kunstfagskole, og går nå siste året på Kunstakademiet ved Kunsthøgskolen i Oslo.
– Nå om dagen jobber jeg mye med avgangsutstillingen min. Det blir veldig spennende, forteller Julius.
Han veksler mellom å arbeide i studioet på kunsthøgskolen, og i sitt eget atelier på Fornebu.
– Det tar meg nesten en time å komme meg ut til atelieret, forteller Julius.
Under pandemien holdt han sin aller første soloutstilling.
– Det var nervepirrende, og jeg stresset mye. Det var et stort galleri å fylle alene.
Utstillingen ble vellykket på flere måter.
– Det var der jeg og samboeren min møttes, smiler Julius.
Det tok ikke lang tid før de to ble et par, og nå har de bodd ett år sammen i leiligheten på Torshov.
Kuraterte vegger
Det er vanskelig å finne en vegg som ikke har et kunstverk på seg. Likevel fremstår leiligheten ryddig og ren. Julius kaller stilen for «batshit nordisk».
– Det er viktig for oss. Spesielt ettersom atelieret mitt er helt bomba. Da er det deilig å kunne komme hjem til et «clean» uttrykk.
På veggene henger norske og internasjonale kunstnere. Masarati, Guttestreker og navn vi ikke kjenner til. Venner, bekjente og kunstnere han ser opp til. Samlingen strekker seg fra han var på sin aller første kunstutstilling på videregående, og frem til i dag.
– Jeg har nesten ikke noe egen kunst hjemme. De fleste verkene her er byttehandler, det er en av godene ved å være kunstner og ha venner i kunstmiljøet. Jeg hadde ikke hatt råd til å kjøpe disse, forteller Julius.
– Er det vanlig for kunstnere å drive med slike byttehandler?
– Ja, det tror jeg, også på det høyeste nivået. Men det er et par verk her som jeg har blakket lommeboka på, ler han.
Kunstnerassistent
Ved siden av studiet og sin egen kunstneriske praksis jobber Julius som assistent for en kjent, norsk kunstner.
– Det er en morsom jobb. Jeg lærer utrolig mye av det.
Julius forteller om spennende utenlandsreiser og utstillinger. Arbeidet som assistent er variert, og inneholder alt fra å spenne lerret til å fikse materialer.
– Jeg trodde først jeg kom til å jobbe i et par måneder bare, men det har blitt to år nå, så det er gøy.
Toalettgalleriet
Julius gir oss en omvisning rundt i leiligheten.
– Dere må se «the toilet gallery», sier han.
I gangen og på toalettet finner vi de få eksemplarene av hans egen kunst. Mosaikk inspirert av reiser til Marokko og familiens bakgrunn fra Algerie.
– Jeg arbeider mye med mosaikk. Det er tidkrevende, men veldig givende, forteller Julius.
Tidligere i høst stilte han ut et 300-kilos mosaikkverk i samarbeid med kunstneren Nikolai Gyllenhammar fra den kjente duoen Broslo. Avdukingen skjedde under Gyllenhammar sin soloutstilling på K-U-K i Trondheim.
– Det var veldig gøy. Jeg drømmer om å gjøre flere mosaikk-prosjekter. Kanskje i offentlige rom, eller hjemme hos folk. Steder hvor det blir permanent. En t-banestasjon hadde vært kult.
Han har allerede laget et veggmaleri ved Dansens hus på Vulkan, i samarbeid med Kim Andreas Roland Berger.
Leie vs. eie
Det unge paret leier leiligheten av en felles venn. Det har både fordeler og ulemper.
– Mange av møblene sto her fra før av, og de er veldig fine. Det var digg å slippe å innrede alt fra scratch, men samtidig mer skummelt å ha fest, sier Julius.
Den hvite designsofaen i stuen er spesielt utsatt for et katastrofalt rødvinsangrep under festlige lag.
– Jeg har litt «OCD» på å behandle kunstverkene pent. Jeg liker ikke når andre holder dem. Dagen etter bursdagsfesten min våknet jeg av at alle kunstverkene var stokket om på veggene her. Da freaka jeg litt ut, flirer han.
En dag drømmer Julius om å eie sitt eget hus, og innrede alt fra bunnen av.
– Vi har lekt med tanken om å kjøpe et øde hus i et annet land, men da gir man jo slipp på mye av det kulturelle man finner i en storby.
Samleren
Julius Karoubi er en samler.
– Det er mye unødvendig piss. Notatark fra ungdomsskolen, artikler fra den gamle jobben på Rema og lignende.
Likevel er det en grunn til det.
– En dag kan jeg bruke det i kunsten. Man vet aldri. Jeg skulle kanskje vært litt flinkere til å kvitte meg med ting. Boken jeg lagde til min første soloutstilling inneholdt for eksempel mange komposisjoner av materialer jeg samlet fra Rema-jobben. Jeg synes ting er interessant, forteller Julius.
Flere av kunstverkene hans, spesielt maleriene, er inspirert av kommersiell reklame og produkter.
– Jeg bruker det som omringer meg.
Denne artikkelen er sponset av Hedvig innboforsikring. Skadebehandling hos Hedvig er så enkelt som det burde være. Spill inn en talemelding i appen, og få hjelp på sekunder og penger i løpet av minutter. Få et personlig prisforslag med 20 prosent Subjekt-rabatt på hedvig.com.
Les også: Søkte skogens ro på Siggerud
Les også: Fra Kongsberg til Sofienberg