I løpet av det siste tiåret har depresjon og angst doblet seg hos den yngre generasjonen. Køene hos psykologer har aldri vært lenger, og Nav har aldri hatt travlere dager. Det har aldri vært et større behov for hjelp, for støtte, for motivasjon og veiledning.
Likevel ser det ut som vi i Norge er mer opptatt av å hetse de som forsøker å gjøre en endring, enn å snakke sammen om en løsning.
For et par dager siden kritiserte Ali Jones Alkazemi meg i Subjekt for å være en ung, pen jente med alt for høy selvtillit. Han mener mitt ønske om å hjelpe burde sammenlignes med svindel, og at troen på et bedre liv ikke er annet en naivitet.
Jeg forstår hvor denne kritikken kommer fra, da det ligger enrom makt i å påstå at man sitter med løsningen på et problem. Hadde det ikke vært for at jeg selv har opplevd hvordan enkle verktøy og et alternativt tankesett endret livet mitt fra å være dominert av tungsinn, til å bli fylt av lidenskap og glede, ville jeg delt mine kritikeres tanke om at livet er ment for å være tungt, vanskelig og destruktivt.
Om jeg ikke hadde opplevd å følge individer gjennom denne transformasjonen, ville jeg kanskje slengt meg med på latterliggjøringen av alle de som våger å ta steget mot selvutviklingshyllen i bokhandelen, eller de som lytter til den lett tilgjengelige hjelpen på sosiale medier.
Ansvarsfraskrivelse
Jeg heier på et system som sikrer god hjelp og støtte til alle som trenger det, uavhengig situasjon og risiko. Et system som er gratis, tilgjengelig for alle, uten svindlere og med 100 prosent fornøyd-garanti. Både du og jeg vet at vi er langt funna dette, og vi kommer ikke noe nærmere av å henge ut de som hver dag jobber for å oppnå en endring.
Om den hjelpen vi selvutviklingscoacher gir, faktisk fungerer, er et spørsmål som ikke kan diskuteres uten å snakke med dem det gjelder. Kritikken baserer seg aldri på disse kundenes misnøye, men kritikeres redsel for at folk skal bli lurt.
Å erkjenne at livet faktisk kan bli, og kunne vært, bedre, er både skremmende og smertefullt. Det trigger en følelse av skam og skyld. Hvis det faktisk finnes metoder og verktøy som kan hjelpe oss, får vi plutselig et valg om å ta tak i livet vårt eller ikke, og dette gir oss som enkeltpersoner et overveldende ansvar.
Om vi «aksepterer» at livet både er og er ment for å være vondt, slipper vi å stå ansvarlig for vår tilværelse. Vi kan grave oss ned i dypet, kjempe mot de vonde tankene med en slags god samvittighet og stolthet over at vi klarer å stå i dritten.
Også risikoen for skuffelse og lureri minimeres med dette tankesettet.
Les også: VG og Dagbladet bommer fullstendig i sin kritikk av Elon Musk
Kjærlighet betaler ikke husleia
Jeg skal ikke ta fra deg dette mentale sikkerhetsnettet, men jeg ønsker å gi et alternativ til alle de som drømmer om en vei ut, og som ikke klarer det alene. Jeg ønsker å strekke ut en hjelpende hånd og dele de verktøyene jeg selv sitter med.
Dette er grunnen til at 90 prosent av den hjelpen jeg gir, ligger gratis i baklommen til alle som eier en smarttelefon.
De siste ti prosentene gjelder personlig og individuell oppfølging som jeg gir i bytte mot det jeg får aller mest kritikk for: Penger. Drømmen hadde vært å leve i et samfunn der kjærlighet og gode tilbakemeldinger kunne betale min husleie og matutgifter, men dette er ikke tilfellet.
Så lenge vi ikke ønsker å bruke skattepengene på mental veiledning for alle, må noen av oss finne alternativer som gjør det mulig for oss å hjelpe på fulltid uten å gå personlig konkurs.
La oss fortsette å diskutere oss frem til bedre løsninger som vil øke livskvaliteten til hvert enkelt menneske. La oss erkjenne at vi alle er forskjellige og trenger flere alternativer som treffer bredere.
Les også: Dagens spirituelle trend er problematisk
