Når Peggy Gou spiller, skjer det noe med folk. De går av skaftet. Trender oppstår. Dette er historien om hvorfor.
For i det siste har hun blitt bombardert med leketøy-giraffer, i gave fra fans, når hun spiller. Festivalgjengere tar av seg på bena (på skitne utendørsfestivaler), løfter skoene opp i været for henne og roper «Peggy Shoe!»
Gir det mening? Vi vet ikke helt. Mennesker er rare på festival, og ikke engang Peggy Gou selv forstår den nye Gou-maniaen, som Mixmag kaller det, i sin cover story fra i fjor høst.
Der skriver de blant annet at «Dersom du vil ha et konkret bevis for hvordan folk har tatt Peggy Gou inn til hjertene sine i år, trenger du ikke se lenger enn til videoklippet fra Glastonbury, som går sin gang.»
Den virale trenden, som foregår på ekte opptredener, filmes og lastes opp i sosiale medier med hashtaggen #PeggyShoe.
– Jeg spilte, og folk begynte å rope «Peggy Shoe» til meg. Jeg snudde meg til VJ-en og sa «Jeg tror ikke de vet hva jeg heter, Arthur». Han svarte «Jeg har aldri sett noe som dette på Glastonbury før, men jeg tror de bare sier hei!». Etter hvert tok alle av seg skoene og løftet dem opp mot været.
Nykommer og superstjerne
Peggy Gou er like mye en nykommer som en superstjerne. Hun har ikke holdt på i noe mer en et par år, og som for de fleste andre, startet den musikalske kometkarrieren på internett.
Etter å ha publisert en serie med mikser av særdeles høy kvalitet, begynte bookere fra undergrunnsklubber verden rundt å snu seg mot Peggy Gou. De vendte seg mot Detroit, London og Berlin, de stedene hennes lydbilde minner om, men hun befant seg altså i Seoul.
I hvilken retning henvender man seg egentlig for å finne en Peggy Gou? I går spilte hun for titusener på klubbmusikkfestivalen Dekmantel i Saõ Paulo, og på fredag spiller hun på Subjekts egne kveld på Jaeger i Oslo. Peggy Gou er en sann globetrotter.
Fra Seoul til London
Som tenåring ble Peggy Gou sendt fra Seoul til London av sin familie, for å «rette opp sin akt». Ikke lenge etter begynte studier på London College of Fashion, og hun fikk raskt et nettverk. Gou ble bidragsyter til et av verdens mest kredible motemagasiner, Harper’s Bazaar.
Men ved siden av hadde hun hele tiden en mer hemmelig interesse. Hun produserte og spilte musikk, og ofte hele dager i strekk. Dermed stod hun ikke på eksamen ved høyskolen.
I kjent koreansk stil ble det ikke så populært hjemme hos foreldrene. Hun fikk streng beskjed om at hun ikke var velkommen hjem før hun hadde bestått høyskoleutdanningen. Gou bestod – til slutt – men hun ville ikke hjem helt enda. Hun bestemte seg heller for å satse på musikken, og flyttet til klubbmusikkentusiastenes hovedstad, Berlin.
Fra London til Berlin
Og i Berlin bestemte hun seg for å bosette seg et steinkast unna klubbmusikkmekkaet Berghain. Hun hadde ikke kommet langt i sin musikkarriere, men uttalte i 2016 at hun skulle være den første kvinnelige koreaneren til å spille der.
Noe overmodig, skal man tro kommentarene rundt hennes uttalelse. Det falt naturligvis ikke i smak hos alle, men motstanden styrket henne heller: Et par måneder senere rocket Peggy Panorama Bar – Berghain-slottets «house-etasje» – et sted hun hadde danset rituelt hver søndag og drømt om en dag å få vist hennes smak.
Etter dette gjennombruddet har hennes eklektiske sets og utgivelser sendt undergrunnen til en «Gou Mania».
Gou stil
Hennes skjerpede øye for stil kommer fra hennes bakgrunn i moteverdenen. Peggy Gou har tatt den med seg inn i musikken.
Lignende syttitalls New York, i klubber som The Paradise Garage – med pioneren Larry Levan – har hun inkorporert det glamorøse, både musikalsk og visuelt.
Rent visuelt er hun ofte å se i seksitalls mod-inspirerte solbriller og fargerike skjorter med referanser til for eksempel Michelle Pfeiffer i «Scarface».
Gou selv beskriver sin musikksmak som «groovy, eklektisk og energisk». På dilemma-spørsmål velger hun musikk før 90-tallet over musikk etter 90-tallet. Hun velger disco over techno, og Panorama Bar over Berghain. Hun forklarer det enkelt med at hun liker det mer sjelfylt.
Den koreanske kometen er full av sjel, og det overrasker ikke at hun trekker inspirasjon fra ringrevene i industrien. Hun spiller tross alt for det meste på vinyl, og henter gjerne inspirasjon fra alt fra hiphop-legenden J Dilla, disco-veteranene Patrick Cowley og Mautrice Fulton og til vår egen landsmann DJ Sotofett.
Norsk disco, bare med koreansk vokal, afrikansk perk og litt mer syre
En annen fellesnevner ved hennes sets og egne utgivelser, er at de ofte er prydet med psykedeliske synths, noe som lager en ganske så «norsk sound», med referanse til vårt lands kosmiske house, eller «Space Disco», «Northern Disco Lights», eller hva internasjonale musikkmedier vil kalle det.
Det lyder litt á la Todd Terje, Prins Thomas og Skatebård.
Hennes egen favoritt-utgivelse, «Gou Talk» (2016), referer til den nevnte futuristiske, space-discoen.
Peggy Gous bakgrunn fra London og Berlin – urbane bastioner for undergrunnsmusikk – er noe som skinner gjennom sporet «In Sum» fra hennes EP «Art of War» (2016). Musikalsk refererer den sterkt til ungdomsfenomenet «acid house», fra sent på 80-tallet.
Sporet «Six o Six» (2016) fra hennes andre EP, er for oss et sammendrag av hennes musikalske stil. Futuristiske, flytende synthesizer-akkorder, sammen med en konstant kick og hi-hat. Det gir et høyt lounge-nivå.
Parret med aggressive synthmelodi-linjer i arpeggioer, som gir sangen denne «space-disco»-effekten.
Videre en uopphørlig afrikansk perkusjonslinje i bakgrunnen, som gir danseren en ur-rytmisk perkusjon å svinge hoftene til. På toppen av det hele krydres det med sporadiske, drømmende, koreanske vokaler. Denne stemnings-kavalkaden av sjel og futuristisk vogue er det få som utfører, og ingen som gjør bedre enn Gou.
Stygge rykter
Gou sin kroppskunst passer sammen med hennes autentiske personlighet, og gir et innblikk i hennes erfaringer fra industrien. På utsiden av håndleddet har hun «Respect», tatovert i «new era»/grafitti-font.
For en side ved Gou, som de færreste ser etter hennes tilsynelatende motorvei til toppen, er den harde og iherdige begynnelsen hun hadde som produsent i Berlin.
Hun hadde produsert 500 låter før hennes første EP. Hun sendte den til utallige produsenter, blant dem Gerd Janson og Juju Jordash, som alle avviste den.
Striden sluttet ikke da hun først ble signert til et plateselskap, da hun gjentatte ganger fikk høre at utgivelsene hennes ble godtatt fordi at «sex selger».
Hun er også en DJ som gjerne ryktes at blir «ghost produced», altså at hennes verk er produsert av noen andre, noe som de fleste begrunner i hennes ekstremt hurtige vekst i undergrunnen. Men ryktene forblir nettopp bare rykter.
Videre ble hun offer for offensive bemerkninger på grunn av hennes koreanske navn. På grunn av denne lysten etter å bli akseptert som en kunstner først, og DJ etterpå, og aldri bli bemerket som «den kvinnelige DJ-en», hadde hun en stund en periode der hun fremførte strengt iført denim og t-skjorter.
Peggy Gou følte nok på at hun ikke hadde et forsprang, men tvert heller mer å bevise om, med sin moteriktige bakgrunn.
Med hennes vekst i popularitet, kom den eklektiske og karismatiske Gou mer frem visuelt, og hennes fremføringer ble mer intuitive og råe. Hennes musikalske talent blomstret uhindret og forførte massene til Gou Mania.
Koreansk opplysningstid
Videre har hun blekket en mann og kvinne i en robåt, der det er kvinnen som ror og gjør det fysiske arbeidet.
For Gou har uttalt seg som en motvekt mot de normative, konservative kjønnsholdningene i Sør-Korea. Hun mener også at undergrunnsscenen er ukultivert, på grunn av at massene er tatt over av EDM, trap og K-Pop.
Dette gjør at hun oftest ikke spiller på klubber i Seoul, men private lokaler og andre happenings. Motevisninger.
Men hun forblir optimistisk om tanken på Seoul som et sentrum for urban musikk. Allerede nå i mars headliner hun Boiler Room sitt BudxSeoul-event. Etter gjentatte sett i Korea, der hun ble spurt om «hva denne house-musikken er» av lokale, ble hun inspirert til å gjennomgå et lite opplysnings-prosjekt i om lag ett år.
Hun gikk tilbake til sine røtter, inkorporerte koreansk tekst i sine spor, koreanske instrumenter, og gjennom dette fødte hun et hint av den potensielle koreanske, undergrunns-lyden. Dette er et prosjekt som lyser gjennom i hennes utgivelser «Han Jan» (2018) og «It Makes You Forget (Itgehane)» (2018).
Kunstner først, DJ etterpå
Med en bakgrunn i klassisk musikk og visuell kunst, begynner en å forstå dybden i hennes interesser. Hennes tatoveringer på hennes høyre arm, gir en liten smakebit av hennes smak i kunst: Her pryder en tegning av en dame som ble gjengitt etter en kladd fra Picasso, og en logo til en av Sør-Koreas største kunstnere, neo-dadaisten Nam June Paik.
Gjennom disse referansene får man en følelse av at Gou ikke bare er en DJ og produsent, men en kunster, som mener hennes smak er verdt et publikum. Hun har funnet sitt medium for dette, til stor glede for hundretusener som til nå har hørt henne spille.
Tidligere har hun uttalt at hun ikke kommer til å «drive med disse DJ-greiene for alltid», men at hun alltid søker etter nye arenaer for å få ut sin kreative smak og kløkt. Det er nok ikke så populært å si i en stolt klubbmusikkverden, men hun gjør det likevel.
Gou Mania
Denne autentiske væremåten Gou har, i alt det hun omgir seg med, er det som dansemusikkentusiaster fra hele verden har forelsket seg i.
Men «Gou-maniaen» har befestet seg forskjellig hos folk. En bemerkning for hennes elsk for giraffer, hennes «spirit animal», førte til at hun ble bombardert med forskjellige leke-giraffer i alle byer hun opptrer i.
Hun har dermed gått til å humoristisk nok omtale seg som en giraff-samler og entusiast.
Et annet fenomenen er «Peggy Shoe». Konseptet «shoeing» florerte gjennom sosiale medier, og man skal lete lenge etter en av hennes opptredener der fenomenet ikke oppstår.
Peggy Gou har uttalt at hun skal kutte ned på antall opptredener i 2018 og produsere færre utgivelser, men med mer dybde. Hun skal også ta mer tid for å lære mer om tradisjonell koreansk musikk og rytmer. Men først skal den koreanske kometen rocke Oslo førstkommende fredag, når Subjekt og Jaeger inviterer til en natt full av pulserende groove i kjelleren.
«Have a Gou time».
