Da Henrik Ibsen returnerte til fedrelandet, etter en årelang eksil lenger ned på kontinentet, ble han redd.
Han ble redd for de unge, lovende dikterne i hjemlandet. Ingen kan konkludere i egen levetid med at de vil være relevante hundre år etter sin død, heller ikke geniene.
Ibsen lot seg derimot ikke hemme av frykten, tvert imot ble den utgangspunktet for hans kanskje underligste og mest åpne skuespill, «Bygmester Solness» (1892).
Et tre-akters drama om Halvard Solness, som en gang hadde drømmen om å bli arkitekt. Og ikke bare hvilken som helst arkitekt. Han ville skape luftslott med grunnmur.
Det klarte han ikke, og måtte nøye seg med tittelen «byggmester». En sentral faktor til at han ikke fikk fullbyrdet sin misjon, var at han ikke hadde evnen til å holde tritt med tiden.