FØRSTE GANG vi så en forestilling av Trajal Harrell var i 2014. Stykket het «Antigone Sr./Twenty Looks or Paris is Burning at the Judson Church (L)» (2013) og tok utgangspunkt i et fiktivt møte mellom 60-tallets vogue-scene og tidlig postmoderne dans. Det var en ekstravagant forestilling.
På subtilt og sjenerøst vis inviterte Harrell publikum til å delta, og mot slutten vendte han alle lyskasterne, slik at scene og tribune byttet plass. Tilskuerne på første rad responderte umiddelbart med å raske av seg alle klærne, en jente ble kastet i været som en liten dukke, andre brølte, ingen kunne stå i ro – alle klappet og danset.
Dét var noen av forventningene vi hadde til Harrells nyeste stykke, «Caen Amour», som ble vist på Black Box teater sist fredag. Her tok han også utgangspunkt i en slags spekulativ undersøkelse, men denne gangen på en langt mer kronglete måte.
På vei inn i salen ble publikum geleidet gjennom baksiden av scenografien, en blå vegg som lignet en scene fra «Aladdin», med runde og spisse ornamenter. I enden av rommet sto en improvisert minibar, og vi forsynte oss villig av småflaskene med taxfree-sprit.
Samtidig sto Harrell alene på scenen og danset som foran et privat speil. I takt med musikken imiterte han ulike sinnstemninger, både med bevegelser og ansiktsuttrykk; fra ekstatisk, nesten barnslig glede, til voldsomme skjelvinger preget av desperat lengsel.
Ingen bakside
Bak veggen gjorde de tre andre danserne seg klare. Thibault Lac og Ondrej Vidlar var begge med i forestillingen i 2014. Nå opptrådte i tillegg Perle Palombe.
Lac skred først over scenen med lange bein i et flagrende stoff og en uskyldig, forførende, mine. Han lokket på publikum, samtidig hadde han en skrekkslagen intensitet i blikket. Ofte knelte han med beina og fremhevet brystet, rumpa stakk ut og han kom nærmere publikum. I en provisorisk burka gjorde han flamboyante utfall og håndleddesknekk med et hengslete preg.
Mens én danser nådde baksiden av veggen, entret neste utøver scenen, alltid iført et nytt plagg. Hver opptreden var kort og intensiv. Danserne lignet skråsikre modeller på et sassy moteshow, der vidt forskjellige stilarter ble presentert i et heseblesende tempo.
Vidlar, en langt større danser, med brede hofter og skuldre, vagget og trippet selvsikkert omkring. Han hadde stor tilstedeværelse, og danset liksom omfavnende, med grasiøs åpenhjertighet og eggende hofter.
Mens Lac kunne minne om et såret dyr, hvilte Vidlar et betryggende blikk på tilskuerne.
Etter hvert kunne publikum også bevege seg bak scenografien, til det som lignet en nøye stilisert garderobe. Motevisningen fortsatte likevel for fullt på forsiden, mens danserne frenetisk forsøkte å skifte til nye antrekk på baksiden. Slik ble det umulig å se alle danserne samtidig.
Men grepet ga ikke så mye mer, vi gikk bare glipp av storparten av Palombes dansing. Hun slynget skuldre og mage i sjarmerende bevegelser. På én tå gjorde hun piruetter, og virket mer kontrollert enn de andre danserne. Det var vanskelig å få tak i blikket hennes. Midtveis så vi henne pusse febrilsk på et garderobespeil. Som den eneste på scenen var hun også naken, kun iført et glitrende sjal som hun draperte på mer eller mindre avslørende vis.
Klumsete problemstillinger
Harrell selv holdt seg i bakgrunnen. Vi skimtet ham bakerst i salen, ved tribunene, som om han inspiserte sitt eget verk. Tidlig i forestillingen hadde han delt ut en bunke A4-sider kalt «Koreografens notater», som alle fikk i oppgave å lese.
Teksten handlet om en syrisk danser kalt Little Egypt som hadde gitt opphav til en rekke «orientalske» dansestiler i 1890-tallets Amerika. På dette tidspunktet, skriver Harrell, var dans en uensartet miks av folke- og erotisk dans; som kunstform hadde dansen til gode å utvikle seg. «Under slike omstendigheter», fortsatte notatene, «hva slags danseeksperimenter kan vi forestille oss at kvinner ville lage?»
Dette var spørsmålet Harrells forestilling tok utgangspunkt i.
Metoden lignet fremgangsmåten fra 2014, men nå var spørsmålet langt mer komplisert og klumsete presentert. «Caen Amour» forsøkte å omskrive dansekunstens mannsdominerte og elitistiske historie, uten å diskriminere kvinnelige eksperimenter eller folkelig innflytelse.
Harrel ville iscenesette en historisk troverdig, men allikevel spekulativ fantasi om en annerledes dansekunst. Palombe forestilte nok Little Egypt, med «orientalske» bevegelser og eksotisk nakenhet, og de andre lot seg inspirere.
Samspillet og kontrasten mellom utøverne; de mange danse- og klesstilene, var energisk og imponerende. Harrells fantasifulle grep fungerte ikke like godt.
Jeg lurer også på om det var en god idé å reprodusere den type undertrykkelse han prøvde å kritisere. «Caen Amour» begynte som en sjenerøs og burlesk forestilling, men kræsjet til slutt i et virvar av konseptuelle eksperimenter.
Teksten er skrevet som del av prosjektet «Dansekritikerrørsla» og er støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.
