Women’s Declaration International’s (WDI) leder, Christina Ellingsen, og nestleder, Anne Kalvig, mener det er «uredelig» av meg «å legge skylden for manglende transdebatt på de få kvinnene som har sørget for et ordskifte i det hele tatt».
Jeg la aldri hele skylden på dem. Jeg la deler av den, og gjør det fortsatt, for handlinger de selv er ansvarlige for. WDI-styret forsøker på sin side å avlede fra åpenbare overtramp ved i stedet å skylde på den lite «nøytrale» tematikken.
Men det er ingen automatikk i at for å diskutere transtematikk må man stemple 18-årige transkjønnede motdebattanter som overgripere og mobbe utseendet deres fra medikament-bruk med at «du ser ut som en 12-åring» det finnes et horemarked for, fordi de fremstår som «noe midt imellom barn og barnesexroboter».
Jeg sliter med å se hvilket tabu det er WDI mener de bryter som stolte kvinner med slike seksualiserte personangrep. Ellingsen og Kalvig unngår helt prinsippdebatten om grensesetting til fordel for å beskrive diagnosehistorien til transvestittisk fetisjisme og kjønnsinkongruens, samt «evnukk-identitet» og den mye kritiserte WPATH (World Professional Association for Transgender Health). Det er temaer jeg som kritisk feminist også ønsker å få frem.
Nettopp derfor ber jeg dem slutte med den nedrige debattstilen de formidler sitt opplysningsarbeid via, og å ta avstand fra stigmatiserende stempling av hele grupper som diskusjonen handler om. Det er ingen som hører på det kritiske feminister har å si om vi spytter på andre mens vi sier det.
Dette burde ikke være en vanskelig tankerekke å følge og gi et ryddig motspill på. WDIs skuffer med sin unngåelsestaktikk, forurettede ansvarsfraskrivelse og tendensiøse argumentasjon i møte med kritikk fra egen leir.
Pervostempling og provokasjon vs. populasjon
Alle kvinner skal selvsagt være frie til å kalle også en transkjønnet mann pervers for en gitt provokasjon som vi vil. Som hvis han ikke respekterer en lesbisk kvinnes homoseksualitet. Jeg er imot hatytringsparagrafen. Det er også både nødvendig og modig å tale transaktivister som bruker tabufisering som politisk strategi, midt imot.
Gjevjon gjør derimot noe annet. Hun kaller en hel gruppe for pervers i utgangspunktet. Hun reagerer ikke på en provokasjon, men på en populasjon. Det vil si at hun forhåndsdømmer hvert medlem av gruppen, uten at disse har gjort noe som helst galt ved for eksempel en påtrengende seksuell tilnærming. Det er ikke perverst å sende inn et skjema til Skatteetaten og endre fornavn til Cathrine.
Når Gjevjon gjentar uttalelsene om alle heterofile transkvinner generelt i et intervju i desember, er kunststuntet ferdig og politiavhøret over. Da føler jeg meg lurt – hva var det egentlig jeg støttet i oktober?
Spredningen av en idé om at alle transkvinner er ekle fetisjistiske pervoer, er en urett mot dem som nå er redd for at bekjente og kollegaer som før så noe fint og ufarlig, i stedet ser ekle, forskrudde, uvelkomne personer. Fortellinger påvirker folks liv.
Pervostempling på generelt grunnlag er transfobi. Gjevjon skaper frykt og forakt for alle menn som kalles transkvinner. Når WDI slår ring om slikt, smører de transfobien over alle stolte, flotte, modige feminister som holder seg for god for stigmatisering, uansett hvor sinte vi er – og hvor mye rett vi vet vi har til å være det.
WDI lar det ulne i det usagte skape inntrykk av at vi alle har en nedverdigende grunnholdning til transpersoner. Da kaster de bort tiden til kritiske feminister som har hjulpet og forsvart dem som forkjemper for kvinners rettigheter – og ikke noe annet.
Talltriksing om fetisjisme
Jeg kan godt bli mer kritisk til i hvilken grad begrepet «transkvinne» fungerer som trojansk hest for menn hvis eneste driver for å påberope seg en ubeviselig «kvinnelig kjønnsidentitet» er seksuell nytelse.
Men om vi vil lene oss på vitenskap, må forskningen se på akkurat det forholdet. Vi kan ikke blande sammen funn fra studier som ser på hver variabel for seg i ulike land med to tiårs forskjell.
Det er lang vei fra en bevissthet om noens «kvinnefetisj» til å påstå at så godt som alle transkvinner bare er mannlige fetisjister. Det overrasker det meg at WDI mener.
Artikkelen de viser til på 2,8 prosent, er antall svenske menn som for 18 år siden oppga å ha hatt minst én episode med seksuelt fetisjistisk adferd. Én – og angitt kun som cross-dressing, eller å gå med «kvinne»-klær. Vi aner ikke om disse mennene i dag ville erklært seg som transkvinner, eller hvorvidt de har dysfori etter dagens standard. Hvem vet, kanskje ereksjon kan følge av eufori.
Jeg mener det høyt utdannede WDI-styret her har en tendensiøs tallbruk som skaper fordommer, egger frem forenklingens forakt og legitimerer Gjevjons pervostempling. «Det er ikke så farlig om transkvinner som ikke har gjort noe galt utstøtes som perverse; de er jo bare ekle fetisjister alle sammen».
Visker ut nyanser om virkeligheten
WDI har ikke belegg for sin hypotese om at 99,5 prosent av dem vi kaller transkvinner i dag, bare er kåte fetisjister. Den ytterst kompliserte kjønnssaken kan ikke forstås som bare menn med seksuelle fetisjer versus kvinner.
Svart-hvitt-fremstillingen skaper fiendebilder av folk med ulike årsaker til å snakke om seg selv på en ny måte. Subkulturell meningsdannelse i et nyspråk kan spille inn, men også tro på en medfødt, metafysisk kjønnsessens. Kvinner skal ikke måtte ofre noe som helst for dette; jeg argumenterer bare mot fetisjist- og pervoforenklingen.
Psykologi fungerer dessuten særegent som fag. Endres normalen i samfunnet, endres gjerne hva man regner som dysfunksjon og psykopatologi i personens selvforståelse. At vi ikke bruker begrepet fetisjisme på samme måte i dag som i 2005, trenger da ikke bare skyldes at «transvestistiske perverterte menn som samles i et fetisjforum for kastrering av smågutter har tatt over agendaen».
Og å være imot et mønster av selvutstedt fripass fra grunnleggende debattetikk og -regler for dem som har tatt seg fore å være bevegelsens ansikt utad, betyr ikke at man er for WPATH retningslinjer for behandling (SOC-8).
WDI har gjort mer enn noen annen feministisk organisasjon for å opplyse ordskiftet i kjønnssaken.
Derfor er det synd at de spiller seg selv ut som en seriøs aktør og representant for kritisk feminisme ved å trikse med tall og bygge opp forenklede, foraktfulle svart-hvitt-narrativ som visker ut virkelighetens nyanser.
Les også: Tonje Gjevjon: Et pervertert syn på kvinner og lesbiske