Blir teaterklassikere mer interessante av å fusjoneres med poplåter? Trenger vi rock- og poplåter som dramaturgisk virkemiddel til Shakespeare, Ibsen, Tsjekhov eller litterære klassikere for å gjøre dem interessante?
Trenden med å bruke popmusikk som dramatisk virkemiddel i klassikere har eksistert en stund, og ser ut til å vedvare. På institusjonsteatrenes hoved- og biscener ser man stadig klassikere med innsmett av kjente pop-hits, og man tar seg i å undre på hva det tilfører.
Det er lenge siden Det norske teatret hadde «Jungelboka» (2008) på programmet, hvor Mowgli blant annet sang «Man in the mirror» av Michael Jackson. Forestillingen var ment for et ungdomspublikum, og det kan hende at kjente poplåter kan trekke ungdom til teatret.
Innimellom kler det også formatet, men veldig ofte blir det sprikende scenekunst, særlig når institusjonsteatrene programmerer denne type teater for voksne.
Låtene fremstår ofte som pauser fra handlingen. Pausene gjør at handlingen stykkes opp, ofte 3-4 minutter av gangen. Kanskje dette er intensjonen til det kreative teamet: at publikum skal «hoppe inn og ut av handlingen»? Ikke bli værende i stykket, men kastes frem og tilbake? Kanskje tror de at publikum ikke klarer å konsentrere seg så lenge av gangen og trenger pausene?
Sing along-effekten
Publikum får i hvert fall ikke muligheten til fordypning, eller kanskje er slik fordypning gammeldags. Eller kanskje tror de at publikum kan teaterstykket eller romanen så godt at å sette opp en versjon som ivaretar det eksisterende verket, er unødvendig.
Det er mulig at dramaturgene eller det kreative teamet tenker at hitsene kompletterer handlingen, eller lager en interessant kontrast til teaterklassikeren eller romanen. Men det som stort sett skjer hos publikum, er at de tar en pause fra handlingen og synker inn i sitt eget indre, sin egen hukommelse. Hitsene er så kjente at mange i salen kan melodiene og tekstene fra før, og det blir en hyggelig stund å høre 10CCs «I’m Not In Love» når man ser Jayne Eyre, eller Whitney Houstons «I Will Always Love You» når man ser «En midtsommernattsdrøm».
Andre synker inn i sin egen nostalgi: «Å, ja – den låta husker jeg, den er jo så fin». «Det var da jeg forelsket meg første gang». «Det var da jeg begynte på ungdomsskolen».
Eller: «Oi, så fint hun skuespilleren synger. Jeg visste ikke at hun kunne synge».
Hvis ikke gjenkjennelses- og sing along-effekten var viktig, kunne man valgt ukjente låter, men det er påfallende hvor ofte låtene er hentet fra den vestlige verdens top of the pop-lister. Her skal vi med. andre ord kjenne oss igjen. Har du sett klassikeren før, får du pop i tillegg. Og har du lest romanen, skal du også få pop. Klassikeren er nemlig ikke nok i seg selv, den trenger pophits for å være interessant.
Man tar seg i å lure på om institusjonsteatrene ikke lenger stoler på sine klassikere, og derfor pimper dem opp med popmusikk for å trekke publikum. Musikken er tydelig valgt for å passe et tenkt publikums popreferanser, og det går mye i hits fra 70-, 80- og 90-tallet, godt tilpasset et voksent publikum.
Repeterende og generisk
Men kanskje er det bare yndlingslåtene til det kreative teamet, eller guilty pleasure-låtene deres?
Mulig de rett og slett liker poppausene, eller syns det er gøy å finne steder hvor de kan få skuespillerne til å synge. Kanskje tenker de at grepet er nyskapende, men dette har blitt gjort i minst 15-20 år, og oppleves repeterende og generisk.
I enkelte forestillinger blir det valgt helt ukjente engelske poplåter. Mulig man tror at alle i salen er så gode i engelsk at de umiddelbart klarer å koble sangen til handlingen, eller forstå den som en interessant kontrast. Kontrast blir det uansett når alle på scenen snakker norsk. Noen ganger er den engelske teksten fremvist på en skjerm slik at man skal kunne lese den, antageligvis fordi publikum ikke klarer å forstå den uten å lese den. Igjen blir det pause fra handlingen.
Man får en følelse av at teatrene egentlig ikke stoler på klassikerne. De er for kjedelige, for uaktuelle, eller de trenger å piffes opp. Ikke bare med videodesign, fantasifulle kostymer og nyskapende regigrep, men av hits fra VG-listen. Formen fremstår som en type pausemusikkteater.
Les også: Dette tjener teater- og operasjefene
Når fungerer det
Kanskje pausene er ment som «refleksjon», for å komme dypere inn i karakterens indre, komplettere dem, eller undersøke andre dimensjoner med stykket.
Hvis dette er intensjonen, ville man kommet vesentlig nærmere hvis det ble skrevet nye sanger som var skreddersydd til karakterene og situasjonene, men da mister man pop-gjenkjennelsen.
Kanskje tenker det kreative teamet at deres intensjoner er viktigere enn originalverket, og at de bevisst leder publikum imot sitt eget kunstnerskap. I så fall er det mange som er viktigere enn Shakespeare og Ibsen for tiden, og det gjenstår å se om deres tolkninger overlever originalverket eller motsatt. Alle kunstnere som jobber med en klassiker, ønsker å sette sitt preg på den, og det er selvsagt helt på sin plass, men hvis klassikeren fordufter på veien, kan de jo skrive noe nytt. Trenger de klassikeren hvis de egentlig ikke ønsker å fremvise den?
Popmusikkgjenkjennelsen har vært viktig i flere vellykkede nyere verk. Filmen «Moulin Rouge» (2001) blandet en enkel konflikt, melodrama og pophits med hell. Kanskje fordi handlingen foregikk i et teatermiljø, eller kanskje fordi filmskaperen hadde en genial ide og ditto gjennomføringsevne. Scenemusikalen «Mamma Mia» (1999) gjorde noe liknende to år tidligere, og kanskje har slike produksjoner vært til inspirasjon for trenden.
Selv om «Moulin Rouge» er løselig basert på boken «Kameliadamen» (1848), fremstår begge som originale verk i motsetning til trenden som lener seg tungt på teater- og litteraturklassikere med innsmett av poplåter.
Så – når fungerer det og når fungerer det ikke? Det fungere så lenge popmusikken føles nødvendig for verket. Og det er her de fleste av pausemusikkteaterforestillingene svikter: Klassikerne hadde klart seg fint uten popsangene.
Les også: Et stykke norsk teaterhistorie
