Álvaro Alarcón øver på øyeblikket da han skal gå inn i Madrids tyrefekterarena Las Ventas for sin siste store utfordring som «novillero» eller tyrefekterlærling.
24-åringen har trent på den støvete landsbygda utenfor den spanske hovedstaden i lang tid. Den tettsittende dressen, delikat vevd med perler og gullbroderier, har akkurat kommet tilbake fra skredderen.
Dersom han kommer seirende ut fra okseringen i dag, vil han endelig kunne pryde seg med tittelen som «matador», en tittel som kun blir gitt til tyrefektere som kjemper med okser som veier over et halvt tonn.
– Fra det øyeblikket du står opp til du legger deg, og selv når du sover, drømmer du om hva som vil skje når du er i tyrefekterarenaen, sier Alarcón.
– Det å være en tyrefekter er en egen livsstil, sier han.
Betydelig vekst
Spansk tyrefektning går ut på at tyrefekteren gjennom en rekke fastsatte og improviserte trinn og bevegelser, tirrer oksen med en rød duk festet til en kort stav (muleta), før han støter et sverd mellom oksens skulderblad til den treffer hovedpulsåren og oksen dør.
En rekke ganger har den eldgamle spanske tradisjonen, som stammer fra år 711, blitt erklært død. Flere spanske regioner har erklært seg som tyrefekterfrie soner, etter økende motstand av hensyn til dyrevernet. Men til tross for dette opplever den kontroversielle sporten nå vekst.
Antallet tyrefektninger i Spania er på det høyeste nivået på sju år, og mens eldre tilskuere i større grad holder seg hjemme, flokker stadig flere unge spanjoler til arenaene for å se matadorene og oksene.
Et nytt publikum
I løpet av en søndag ettermiddag må Alarcón drepe to unge okser i arenaen. Det er det som kreves for å bli matador.
Hundrevis av barn og tenåringer er blant de over 8.700 tilskuerne som har møtt opp for å heie ham fram. Det er bemerkelsesverdig i en tid med nesten ubegrensede underholdningsvalg.
I dag er tyrefekting likevel en interesse for de få. I sesongen 2021–22 så i underkant av 2 prosent av spanjoler tyrefekting, ifølge statistikk fra det spanske kulturdepartementet. Men likevel var det tenåringer i alderen 15–19 år som utgjorde den største andelen av tilskuere.
I 2018 oppfordret FNs komité for barns rettigheter Spania til å forby barn å se på tyrefekting på grunn av volden mot dyra, men hittil har oppfordringen hatt liten effekt.
For selv om tyrefekting ikke er i nærheten av å tiltrekke seg de samme folkemengdene de gjorde for et halvt århundre siden, er sporten fortsatt et viktig, om enn også splittende symbol på spansk identitet og kulturarv i landets sørlige og sentrale regioner. Publikum er mindre, hevder fansen, men mer engasjert.
Mote blant enkelte
Miriam Cabas er en 21 år gammel tyrefekter fra den sørlige Andalucía-regionen. Hun er en av kun 250 kvinner som er registrert som profesjonelle tyrefektere i Spania.
– Det er sant at tyrefekting har avtatt, men nå kommer flere ungdommer for å se på og folk er ivrige, sier hun.
For enkelte høyreorienterte ungdommer har det blitt mote å assosiere seg med symboler fra det tradisjonelle Spania. Flere går med flaggets farger på armbånd og poloskjorter, og mange reiser for å se på tyrefekting.
Matador-drømmen til Alarcón var imidlertid ikke alltid enkel å følge. Da han fortalte foreldrene sine at han ville bli tyrefekterlærling var de forferdet. Likevel stanset det ikke ambisjonene hans.
– Jeg har alltid elsket motorsykler og alle former for ekstremsport, men jeg hadde aldri sett en okse før jeg så en dokumentar om tyrefekting da jeg var 13 år og oppdaget dette vakre yrket, sier han.
– Kunstform
I tillegg til tyrefekterne selv sysselsetter industrien tusenvis av gårdseiere, arrangører, promotører og andre.
Den 20 år gamle syersken África Calderón García jobber for en skredder i Madrid som lager den intrikate «traje de luces», eller «lysdrakten», som tyrefektere har på seg inne i ringen.
Hun vokste selv opp med å se på tyrefekting med bestemoren sin og håper å fortsette tradisjonen, selv om hun også beskriver seg selv som en person med en stor kjærlighet for dyr.
– Det er en kunstform, det er spansk kultur, sier García.
– Folk er ikke klar over alt arbeidet som ligger bak og hvor godt dyrene blir ivaretatt, sier hun.
Argumentet er mye brukt av forkjempere for tyrefekting, som sier okserasen som blir brukt, toro bravo, lever en velfødd tilværelse utendørs til den dagen de går inn i tyrefekterarenaen.
Da den spanske regjeringen forsøkte å utestenge tyrefektere fra en stipendordning på 400 euro som blir gitt til 18-åringer som driver med kulturelle aktiviteter, ble unge fans rasende. En tyrefekterforening gikk til rettssak, og til slutt ga Spanias høyesterett dem medhold i saken.
Beskyttet kulturarv
Det juridiske argumentet hviler på at tyrefekting er beskyttet som en del av Spanias kulturarv, som følge av en ti år gammel lov som ble vedtatt for å sikre tradisjonens overlevelse.
– Mens denne loven finnes vil tyrefekting være beskyttet i Spania, selv om det er legalisert dyremishandling, sa Yolanda Morales nylig, talskvinne for Spanias dyrevernsparti Pacma.
Siden 1970-tallet har flere ikoniske tyrefekterarenaer i Barcelona, Benidorm og Santa Cruz de Tenerife stengt dørene for godt. Men for Antonio López Fuentes, Garcías skreddermester, var regjeringens mislykkede prosjekt kun det siste i en rekke forsøk på å forby tyrefekting.
– Jo mer du prøver å utestenge unge mennesker fra sporten, jo mer har de lyst å dra for å se på, sier han.
Likevel er risikoen høy for aspirerende matadorer. På Alarcóns siste natt som læring, ble han truffet av en okse og endte opp med tre brukne ribbein. Men det stopper ham ikke i jakten på matador-drømmen.
– Jeg er snart tilbake i ringen, sier han.
