I den pågående debatten om endringer i pedagogikkens emneplan i lærerutdanningen spiller Kristin Fredwall fra foreningen Fri Agder en sentral rolle. Diskusjonen kretser rundt kompetansemålet som er endret fra «mangfold i kjønnsidentiteter» til «mangfold i kjønn.»
Fredwalls standpunkt og argumentasjon har dessverre vært preget av unnvikende svar og avsporinger, noe som har komplisert muligheten for en klar forståelse av hva hun og Fri egentlig står for.
Kjernen i debatten dreier seg om hvorvidt endringen i emneplanen er riktig eller gal. Selv har jeg hevdet at å anerkjenne biologisk kjønn som en fysisk realitet som er nødvendig for reproduksjon, er ikke ensbetydende med diskriminering eller ekskludering.
Fredwall synes i siste debattinnlegg i Subjekt å kunne akseptere at virkeligheten kan betraktes som fysisk, noe som indirekte kan tolkes som en erkjennelse av at endringen i emneplanen i pedagogikk er problematisk. Jeg ønsker at hun gir en tydeligere avklaring på dette punktet.
All mobbing er uakseptabel
Fredwall henviser også til menneskerettighetene og opplæringsloven i sin seneste tekst. Ingen bestrider viktigheten av FNs menneskerettigheter eller opplæringsloven kapittel 9A. Jeg vil påstå at for alle skolefolk er det så innlysende at absolutt alle elever skal ivaretas, at det minner mest om et forsøk på å slå inn en åpen låvedør.
Fredwall bringer også opp et poeng knyttet til språkbruk i skolegården. Det er uakseptabelt at utsatte minoriteter blir brukt som skjellsord, og at slik språkbruk forekommer. Her må lærere og skoleledere ta ansvar, og skoler skal også ha rutiner for å dekke alle blindsoner.
Det er likevel verdt å merke seg at det er mobbing på digitale flater som har tiltatt mest den siste tiden, ifølge elevundersøkelsen fra i fjor. All mobbing må uansett tas på alvor. Flere peker på at det er tydelige normer som må til for å få bukt med mobbing, i tillegg til gode relasjoner. Normer beskytter de som bryter med normen, kan man si.
Det er imidlertid uklart hva Fredwall mener om opplæringsloven 1-1, og det hadde vært nyttig med en klarere fremstilling av hennes synspunkter her. Unnlatelsen etterlater et stort hull i argumentasjonen, da det nettopp er lover og forskrifter som regulerer skolen når den er i endring.
Les også: NYT skrev kritisk om transklinikk. Flere tolker det som et vendepunkt
«Føre-var»-prinsippet står støtt
Høydepunktet i Fredwalls kronikk synes å være å tilbakevise studien til Lisa Littman, som handlet om at kjønnsdysfori kan oppstå plutselig som følge av ytre påvirkning. Metodikken og funnene i studien har vært gjenstand for debatt innenfor det vitenskapelige miljøet, blant annet fordi foreldrene av disse barna var skeptiske til barnas endring i kjønnsforståelse i utgangspunktet.
Poenget til Fredwall synes å være at ettersom denne studien (av relativt lav kvalitet) er tilbakevist, er det ensbetydende med at kjønnsdysfori ikke kan bli påført barn og unge som følge av ytre påvirkning.
Samtidig går serien «Transkriget» på SVT1, hvor flere anonyme angrere deler erfaringer om kjønnsbehandling. De sier det motsatte: Alt gikk for lett. De ble påvirket til å fortsette nedover «løypa» av voksne, velmenende folk eller selvforsterkende samtalegrupper. Ingen satte en ordentlig stopper for utviklingen eller utfordret dem tilstrekkelig.
Den svenske aktivistorganisasjonen unnlater å uttale seg. En kjent svensk transperson, Aleksa Lundberg, står frem i dokumentarserien og argumenterer for at det er umulig for unge tenåringer å forstå konsekvensene av å velge slik behandling tidlig i livet. Hun reflekterer også over sin egen tidligere taushet, og forklarer at hun har opplevd det litt som å ha vært en del av en sekt.
I en tid hvor stadig flere personer kommer frem med historier om anger og tvil, mener jeg fortsatt at det er viktig å følge «føre-var»-prinsippet. Slike historier skal ikke tillegges samme vekt som tungtveiende forskning, men bør åpne for kritisk refleksjon og dialog, spesielt når det er begrenset mengde forskning av høy kvalitet på området.
Les også: Derfor skaper T-en i LHBT problemer for pride-bevegelsen
Hvem skal ta ansvaret?
Fri er en aktivistorganisasjon, og deres erfaringsbaserte kunnskap kan absolutt være verdifull, slik Fredwall hevder.
Jeg tror oppriktig at Fri har hjulpet mange som har slitt med sin kjønnsidentitet, at de har vært avgjørende for at utsatte personer har overlevd sårbare faser. Det fritar dem likevel ikke fra kritikk. Ettersom de kurser «folk som jobber med mennesker» via sin fagavdeling, blir det interessant å spørre: Er det også slik at erfaringsbasert kunnskap fra dem som angrer, inkluderes i læremateriellet?
Det oppleves som bekymringsfullt når en ledende skikkelse som Fredwall uttrykker skepsis til om «føre-var»-prinsippet er nødvendig i denne sammenhengen. Dette skjer samtidig som det rapporteres om mange angrere i ovennevnte serie, som kommer på toppen av den norske Aleksander-saken. Det kan vitne om manglende kritisk selvrefleksjon, noe som i så fall er urovekkende.
En kollega delte en historie fra tiden hun jobbet på en kristen friskole (vår skole er godkjent ut fra et livssynshumanistisk grunnlag). Hun hadde en diskusjon med en person som hevdet å ha fått sin innsikt direkte fra Gud. Denne personen nektet å komme henne i møte i den praktiske «sekulære» virkeligheten. På samme måte kan Fredwalls manglende vilje til kritisk refleksjon minne om dogmatisme.
Aktivistorganisasjoner som har indirekte påvirkningskraft på barn, må tåle kritikk og være åpne for invitasjoner til å reflektere kritisk. I en tid hvor vi står overfor betydningsfulle endringer i utdanningssystemet og samfunnet generelt, er det viktig at vi kan føre en saklig og kritisk debatt.
Da kan vi sikre at beslutningene blir tatt med den omtanke og forsiktighet som våre barn og unge fortjener. For hvem skal egentlig ta ansvaret hvis noe går galt?
