Det som skulle bli roten til steppdans, kom til USA med afrikanerne som ble tatt som slaver. På plantasjene i sydstatene spilte de afrikanske rytmer som ikke lignet musikken som fantes i USA fra før, og danserne lagde også lyd med føttene eller ved å tromme på kroppen.
Men i 1740-årene ble trommer forbudt for slavene fordi man var redd for at de skulle kommunisere over store avstander og planlegge opprør. Da ble det enda viktigere å lage rytmer som en del av dansen.
Etter hvert som slavene ble frigitt og flyttet inn til byene, havnet de ofte i fattige områder sammen med irske innvandrere, som stod nesten like langt nede på rangstigen. Irene hadde med seg jig, en dans med mye raskt fotarbeid, og fra Storbritannia kom også clog, som ble danset i tresko. Slik oppstod en type dans som snart ble svært populær.
Fra dans i nabolaget til minstrel-show med black-face
Gjennom minstrel-showene, som var en populær underholdningsform på 1800-tallet, fikk også den hvite befolkningen se såkalt «jigging» eller «buck and wing», som dansen ble kalt. Hvite dansere som var sminket som afro-amerikanere – såkalt blackface – danset som en karikatur av slavene på plantasjene.
Den første beskrivelsen vi har av steppdans, stammer fra Charles Dickens. I 1842 var han på reise i USA, og i sin reiseskildring «American Notes» skriver han om en danser som imponerte ham på en kneipe i den fattige bydelen Five Points på Manhattan:
«….single shuffle, double shuffle, cut and cross cut; snapping fingers, rolling his eyes…spinning about on his toes and heels like nothing but the man’s fingers on the tambourine…».
Dette tenker man var en tidlig form for steppdans.
Fattiggutten som dro til Broadway
På starten av 1900-tallet begynte stepp å ligne det vi kjenner i dag, og ble vist på omreisende vaudeville-show, sammen med tryllekunstnere, sangere, komikere og akrobater.
Nå opptrådte også svarte dansere – men de måtte også opptre med «blackface» så det ikke skulle være så tydelig at de faktisk var afro-amerikanere.
En av de mest berømte steppdanserne gjennom tidene var Bill «Bojangles» Robinson. Han ble født i en fattig familie i 1878. Som liten gutt tjente han penger ved å danse på gaten hjemme i Richmond, Virginia sammen med broren. Tolv år gammel rømte han hjemmefra, og endte etter hvert opp som danser i Vaudeville-show som turnerte hele landet.
Han ble svært populær, og danset både på Broadway og i Hollywood-filmer. Bill Robinson ble den best betalte svarte artisten på første halvdel av 1900-tallet, og gjorde også mye for rettighetene til svarte utøvere. I flere filmer, for eksempel «The Little Colonel» (1935) danset han sammen med Shirley Temple.
Bojangles døde i 1949, og da båren ble fraktet gjennom New York, var gatene fylt av en enorm menneskemengde. Hans fødselsdag 25. mai er blitt den internasjonale steppdansdagen.
Stepp var den første street dance
Gullalderen for stepp startet på 20-tallet og fortsatte til utpå 40-tallet. I tillegg til vaudeville var det stepp i musikalene på Broadway, på nattklubbene og på film. Ungdommene hadde dansekonkurranser eller battles på gaten, og stepp kan faktisk kalles den første form for «street dance».
De aller største stjernene var hvite dansere som Fred Astaire og Gene Kelly. Fred Astaire var stjernen i en mengde filmer fra 1933 og helt opp til 1981, og filmene sammen med Ginger Rogers, for eksempel «Swing Time» (1936) har blitt ikoniske. Gene Kelly kjenner vi blant annet fra «Singin’ in the Rain» der han danset med Donald O’Connor.
De afro-amerikanske Nicholas-brødrene startet da de var ganske unge, og var også med i flere filmer, blant annet «Stormy Weather» (1943). Dansenummeret deres i den filmen har blitt kåret til det beste dansenummeret på film gjennom tidene.
Etter hvert ser man to ganske distinkte stilarter. Mens Fred Astaire bruker armer og overkropp og tar stor plass i en gjennom-koreografert stil som ofte kalles musikal-stepp, er Bill Robinsons stil nærmere den opprinnelige formen, der det er fotarbeidet som er viktig – i det som betegnes som «rhythm tap». Her er også improvisasjon et viktig moment.
Kabaretskatt førte til at dansen nesten døde
Steppdansen «vokste opp» sammen med swing-jazzen, og midt på 1940-tallet blomstret begge stilartene.
De fleste danserne jobbet sammen med store og små swing-orkestre på nattklubber og kabareter rundt om i landet. Men verdenskrigen var dyr, USA slet økonomisk og myndighetene så etter nye områder å hente inn penger fra.
I 1944 ble det innført en kabaret-skatt. Alle klubber som hadde en scene der det ble satt opp show, måtte betale 30 prosent av inntektene i skatt. I løpet av de neste tre årene stengte stort sett alle disse stedene, og utover 50-tallet var det nesten ikke steppdans å se noe sted. Swing-musikere og stepp-dansere hadde mistet sin viktigste arbeidsplass.
Swingmusikken døde nesten helt ut.
Nye stjerner gir stepp nytt liv
I 1963 ble det arrangert en konsert på jazzfestivalen i Newport. Her opptrådte noen av de gamle danserne. Noen av dem hadde hatt jobber i tv-show eller som koreografer og danselærere etter at kabaretene stengte.
På slutten av 60-tallet og utover 70-tallet begynte spesielt unge kvinnelige dansere å oppsøke de gamle mesterne for å få dem frem i lyset igjen og for å lære fra dem. Nye steppdanskompanier ble dannet, Broadway satte igjen opp musikaler, og snart dukket en ny stjerne opp: Gregory Hines. Han hadde vært barnestjerne på slutten av den første steppdansperioden på 50-talet, og brakte nå dansen inn i moderne musikk.
Hines spilte i en mengde filmer, men de to som virkelig gjorde stepp populær var «White Nights» (1985), der han spilte med Mikhail Baryshnikov, og «TAP» (1989), der steppdans utgjorde en stor del av handlingen, og der han også fikk med seg mange av de gamle mesterne som fortsatt levde. Filmen inneholder en legendarisk scene der Hines danser sammen med mange av de gamle mesterne som fortsatt levde.
Savion Glover var 15 år gammel da han spilte i «TAP». Han dro senere stepp inn i hiphop og andre musikkstiler på 90-tallet. Et av hans største bidrag var forestillingen «Bring in da’ Noise, Bring in da’ Funk», som gikk på Broadway siste halvdel av 90-tallet.
Også Michael Jackson steppet, og moonwalk var faktisk ikke noe han fant opp, men bevegelser Bill Bailey gjorde allerede i 1943.
Stadig nye generasjoner oppdager stepp, og i dag kan vi se ungdommer danse stepp til musikk av Billie Eilish.
Kanskje er stepp dansen som aldri dør ut.
Kilder og videre lesning:
Hill, Constance Valis: «Tap dance in America: A short history», Library of congress; Tap Dance Archive, videoarkiv med gamle og nye dansere.
Bøker: Stearns, Jean og Stearns, Marshall: «Jazz Dance – The Story Of American Vernacular Dance», Da Capo Press Inc, 1994; Seibert, Brian: «What the Eye Hears: A History of Tap Dancing», 2015, Macmillan
