Kommersiell disneyfisering av gatekunsten

Å installere gatekunst i galleriet vil alltid være kontroversielt. Kunstformen som i essens er anarkistisk og ukommersiell, er skapt i og for det offentlige rom.

En utstilling av gatekunst er nærmest en selvmotsigelse, og vi kunne brukt den resterende spalteplassen til å argumentere for nettopp det. Men det har blitt sagt før, og i dette tilfellet har vi andre høner å plukke med den nyåpnede mega-utstillingen «The Mystery of Banksy – A Genius Mind» på det nedlagte Økernsenteret.

Banksy er en av verdens mest kjente gatekunstnere. Ikke nødvendigvis respektert blant kunsteliten, men generelt elsket og hatet for ikoniske, satiriske, politiske og anarkistiske sjablongarbeider. Siden han begynte å dukke opp på gatevegger i hjembyen Bristol, og etter hvert London på 90-tallet, har han beholdt sin anonymitet.

Det ironiske ved Banksy er at til tross for sin anarkistiske anti-etablissement-holdning er arbeidene hans kanskje blant de meste kommersialiserte i verden. Motivene hans er så reproduserte at vi vil si at man kan kalle kalle dem for kitsch.

Annonse

En pengemaskin av en utstilling

Utstillingen er produsert av COFO Exhibitions, som har gjort stor butikk av såkalte «immersive» (museumsfeltets store buzz-ord, som for så vidt fortjener sin egen overhaling) mega-utstillinger om Salvador Dalí og Vincent van Gogh. De er alltid enorme, kommer alltid i flere opplag, og inneholder ingen originalverk.

Siden den begynte å turnere i Europa i 2021, har Banksy utstillingen blitt satt opp over 20 ganger. Til hver produksjon trykker de opp reproduksjoner på lerret og papir, tar med seg et lite mannskap og smeller opp utstillingen på under to uker.

Effektiviteten er kanskje imponerende i seg selv, men gjør seg synlig i skeive bilder og rammer som ikke er plan med veggen. Banksy har selv produsert en hel rekke trykk, malerier og arbeider som egner seg til utstilling og salg. Men i dette tilfellet har produsenten funnet noen filer på nettet, tastet «skriv ut» og kalt det en utstilling.

For en inngangsbillett til Banksy-ekstravagansen kan du måtte punge ut med svimlende 350 kr – nesten dobbelt så mye som inngang til Nasjonalmuseet. Det er nesten litt kvalmende å tenke på hvor mye penger som håves inn av en utstilling som hverken krever innlån eller kunstnerhonorar. For utstillingen er en selvproklamert uautorisert visning. Banksy har ikke blitt konsultert, og har ingen inntjening.

På hjemmesiden viser de til Banksys uttalelse, «Copyright is for losers ©TM», fra boken «Wall and Piece» (2005), og at kunstneren oppmuntrer til gjenbruk av sine motiver. På nettsiden til Pest Control, organisasjonen som representerer Banksy, avviser de at de godkjenner kommersielt bruk av bildene hans, og latterliggjør referansen til ovennevnt bok.

Les også: En fornøyelig serie. Men den går ikke i dybden

Uironisk kommersiell hyllest

Men la oss nå ta utstillingen for det den er: en hyllest til gatekunstneren som har skapt politisk satire og samfunnskritikk på fasader i over 30 land. I Gaza, Vestbredden og senest i Ukraina dukker han opp med billedlige kommentarer på okkupasjon og krigens grusomheter.

Konsepter som «The Walled Off Hotell» i Betlehem gjenskapes som om de var museale klenodier. I et rom finner vi en mannekeng i hettegenser i et mørkt, rotete hjørne fullt av spraybokser og plakater. Det er nærmest som en komisk diorama av ideen om en gatekunstner – men minner riktignok om en scene fra den delvis selvproduserte dokumentaren «Exit Through the Gift Shop».

De fleste rommene består av filtdekkede vegger som gir en billig pseudo-museal estetikk, med reproduksjoner i glorete rammer. Her og der finner vi kjente sjablongarbeider som kyssende politimenn, jente med rød ballong, eller gutten om kaster en blomsterbukett i stedet for en Molotov-cocktail.

Flere er sprayet opp på replika mur- og betongvegger som kanskje kunne gjort seg som teaterscenografi, men som ofte fremstår uferdig og hjemmesnekret når de presenteres som utstilte reproduksjoner.

Les også: Vi blir ikkje provosert av ein 60-årings onani. Men vi blir utfordret

Disneyfisering av et kunstnerskap

Det siste rommet dedikeres til prosjektet «MV Louise Michel»: en båt kunstneren har anskaffet, som patruljerer Middelhavet for å redde flyktninger.

Med en liten replika av båten, noen fotografier på veggene og en sprut rosa maling (båten er spraymalt rosa) hyller de Banksys veldedige prosjekt. Som en ettertanke henger det et laminert A4-ark med en QR-kode for de som ønsker å donere til prosjektet. Dette i kontrast til de ferdigproduserte, profesjonelle veggtekstene som forklarer de andre 200 reproduksjonene i utstillingen.

Så langt skal utstillingen har generert 250.000 euro til dette prosjektet gjennom donasjoner, butikksalg og bidrag fra produsenten.

Utstillingsserien har vært enormt populær, med over to millioner besøkende, og det overrasker for så vidt ikke. Banksy er allemannseie, bokstavelig talt, og kunsten hans er en spiselig form for populærkulturell anarkisme. Men utstillingen er gjennomsyret av kapitalisme og kommersialisme på høygir.

Desto mer tragisk blir det i presentasjonen av «Dismaland – a Bemusement Park» (2015) – en misfornøyelsespark og kunstutstilling han organiserte i Weston-super-Mare, der de ansatte er miserable, og attraksjonene uegnet for barn.

Dessverre overser de muligheten til å kontekstualisere sin egen disneyfisering av kunstnerskapet. Nettopp dette er utstillingens kanskje største svakhet, og symptomatisk for Banksys karriere generelt: budskapene drukner i overkommersialiseringen av motivene. Ved utgangen til utstillingen er det selvsagt en liten butikk der man kan kjøpe med seg mer uautorisert Banksy-merch – exit through the gift shop.