Torsdag feiret Henie Onstad Kunstsenter sitt 50-årsjubileum, og det hele ble åpnet med store taler og fine ord. Fanfare og ny skulpturavdukning, av en rekke Per Inge Bjørlo-skulpturer utenfor kunstsentret på Høvikodden.
Det meste ble irrelevant da Lindstrøm gikk på scenen noen timer senere. Bestillingsverket «Blinded by the LEDs», som har solgt ut helgens tre konsertdatoer lang tid i forveien, var den største gaven Henie Onstad Kunstsenter kunne fått, og i tråd med kunstsenterets mandat om å være et sted hvor kunst og musikk møtes.
Blinded by the title
En lang kø har rukket å formere seg utenfor «Studio», Henie Onstads utstillings- og konserthall. I det de åpner dørene klokken åtte, er det første vi biter oss merke i, at dette slett ikke kommer til å bli noe LED-show. 40 lyskolber med LED-teknologi henger riktignok ned fra taket, men det visuelle her drives for det meste av projisering i rommets mangekantede formasjon. Ti hjørner, for å være presis, der bilder av norsk natur utspiller seg i 360, til Lindstrøms introduserende ambience, som inviterer de heldige inn.
Kveldens stjerne er plassert på et høyere nivå, og i senter av rommet. Den sjenerte Lindstrøm, slik vi kjenner ham, har gjemt seg bak en konstruksjon av hardwares, eller instrumenter, som likefullt kunne vært en skulptur. Den blir nå det, her inne i kunstsentret, og hans fremføring en musikalsk performance, der han beveger seg rundt for å spille på dem. Men la det være en konsert.
Konstruksjonen, Lindstrøms egne studio, er ukjent terreng for de fleste. Men Lindstrøm begynner å lage magi ut av det som synes å være synther, trommemaskiner, loop-pedaler og andre analoge instrumenter.
Megavisuelt
I løpet av den 15 minutter lange «introen» rekker man å gjøre seg kjent med rommet. Veggene er hvite og former en tikantet gulvflate med kanter både innover mot og utover fra rommets sentrum og scene. Alle veggene er heldekkende projisert, og fra taket henger en meter høye lyskolber vertikalt, over artisten, festet i sorte metallgittere. De utgjør en minst like interessant komposisjon som rommet, og leker med det.
Tittelen «Blinded by the LEDs» føles noe pretensiøst, ettersom lysshowet ikke er drevet av LED-lamper. Det er riktignok også tittelen på en av hans nyeste singler, men det er jo «litt nedtur», for i det minste så har LED-show ofte stor produksjonsverdi. Det koster mye spenn og er derfor sjelden vare.
Projisering er en billigere variant, men her gjøres det med så stor presisjon, i regi av Kyrre Heldal Karlsen, med Martinus Magnuson på laget, at det minst blir like kult. Men spektakulært? Ikke så veldig, i alle fall ikke så spektakulært som vi hadde håpet.
Millimeterpresisjonen er uansett imponerende, og de 40 kolbene fra taket introduserer i det hele tatt noe LED-teknologi til showet. Forskjellen er at lyset fra få projektorer reflekteres på store vegger, i stedet for at tusenvis av lamper er hver sin kilde til lys, som piksler.
Øvrig lys består av noen gamle TV-skjermer på bakkenivå, som også bidrar til det dynamiske, og kanskje megavisuelle lysshowet. Fra gulv, tak og vegger: Man kan ikke be om så mye mer i en tredimensjonal virkelighet.
Discoprins på hjemmebane
Jo, da. Den viktigste dimensjonen her, selveste Lindstrøm. Den norske discoprinsen som hater rampelyset, og som helst holder seg inne i studio. Men med hele studioet flyttet til Henie Onstad for anledningen, føler han seg tydelig trygg. Deler av konserten fremfører han sittende på en ergonomisk kontorkrakk uten rygg. Det ser ut som han har tatt den med hjemmefra.
Vi er et kvarter inne i showet, og allerede dypt inne i Lindstrøms elektroniske virkelighet. Det suser, og vi er oppe i 155 slag i minuttet, nærmere drum and bass-sjangeren, enn disco, kanskje, når det kommer til sjangertypisk tempo.
Setlisten er mildt sagt like dynamisk som det visuelle, der den stadig hopper frem og tilbake fra discoens dansbare 120 slag i minuttet og stødige «four to the floor»-rytme, til mer avanserte, perkusjonsdrevne rytmer i 155.
Lyden formidles av et innleid høyttalersystem, og styres av Espen Siverts. På maks er vi oppe i et komfortabelt 112 desibel, i alle fall for en generasjon som er vant med støy.
Anlegget består av nesten like mange subber som topper, som i perioder gjorde lydopplevelsen fysisk: Kropp, som metallgitter i tak, rister. Det speiles i noen tilfeldige, men ganske usjenerte og industrielle høyfrekvenslyder fra taket. Men på et kunstverk av en analog konsert som dette, setter man pris på disse tingene. I det hele tatt: Lyd.
Det meste her er analogt: Instrumenter som defineres av mengde spenning, strøm, kraft og energi, som Lindstrøm skrur nivået på underveis i showet. Han byr på på dynamisk lek i alle lydskalaer, og henter elementer fra norsk «space disco» – den kosmiske house-lyden i 4/4, elementer av improjazz-keys – Lindstrøms musikalitet på tangentene, og ambience – meget tett repetisjon av lyden av … strøm? I verste fall Lindstrøm. Jeg vet ikke helt, men det låter fett.
En oppfordring
Oppsummert er Lindstrøm-konserten og bestillingsverket «Blinded by the LEDs» ikke bare et historisk øyeblikk, men den beste gaven som kunstsenteret kunne fått på sin 50-års-dag. I tråd med Henie Onstads mandat, og med et multimedialt show med en av Norges mest anerkjente elektronikastjerner.
Lindstrøm leverte en sekser av en konsert, og man skulle nok ønske at alle elektroniske konserter kunne være storslagne som denne. «Blinded by the LEDs» er en konsert man sent vil glemme.
Til de som skal på lørdagens og søndagens utgave vil jeg oppfordre folk til å bevege seg. Det unaturlige er heller å stå stille. Dette er dansemusikk.
Gratulerer med dagen, Henie Onstad, og til alle som er så heldige at de kan få med seg dette.
