Noen litterære misforståelser har blitt så vanlige at karakterene får en identitet i samfunnsdebatten som er ganske fjernt fra sitt «virkelige» liv mellom permene.
Et typisk eksempel er å referere til Frankenstein som et monster, eller til det navnløse «monsterets» skaper, Viktor Frankenstein, som en ond vitenskapsmann. Ingen av delene er tilfelle, og en nokså umulig tolkning dersom man har lest Shelleys roman.
En misforstått karakter som jevnlig dukker opp i samfunnsdebatten, er Tomas Stockmann, hovedpersonen i Ibsens drama «En folkefiende» (1882). Konteksten er gjerne en varsler, samfunnsrefser eller kritiker som møter motstand fra storsamfunnet, men står prinsippfast på sin sak fordi vedkommende mener å ha sannheten på side.
Typiske paralleller kan være klima- og miljødebatten, innvandringsdebatten, debatten om konsekvensene av koronatiltakene, eller i ytringsfrihetsdebatten – nå sist i sammenheng med særlig Danby Choi og Mikkel Doblougs 17. mai-taler, der begge talere mente å kjenne seg igjen i nevnte Dr. Stockmann.
Les også: Er det snart blitt stuerent å stemme på FRP?
Tvers igjennom usympatisk
På overflaten handler Ibsens drama om en modig varsler som oppdager at byens kurbad i virkeligheten er forurenset og dermed helseskadelig.
I sitt innstendige arbeid med å gjøre befolkningen oppmerksomme på at kurbadet tvert imot gjør folk syke, møter imidlertid Stockmann på kraftig motstand fra alle som har politisk og økonomisk egeninteresse i at sannheten ikke kommer frem.
Ibsens drama er imidlertid langt mer sofistikert enn den endimensjonale «sannhet vs. løgn»- eller «ubestikkelig vs. korrupt»-kontrasten den ofte blir brukt for å illustrere. For det som slår en når man leser «En folkefiende», er at man selv mister sympatien med Stockmann på det avgjørende tidspunktet, til tross for at han har sannheten på sin side.
Stockmann viser seg nemlig å være en tvers igjennom humørløs, selvforherligende, arrogant og usympatisk karakter. I stedet for å gå pedagogisk frem og forklare befolkningen hva han har funnet ut om byens viktigste inntektskilde, velger Stockmann å idiotforklare alle som ikke umiddelbart slutter seg til hans resonnement.
På folkemøtet han har innkalt til, der Stockmann endelig skal få legge frem sin sak, ender han opp med å forbanne hele samfunnet han hadde til hensikt å overbevise. I stedet for å appellere til befolkningens fornuft erklærer han i stedet at folket er «sannhetens og frihetens farligste fiender». Flertallet har aldri retten på sin side, erklærer Stockmann. De er dumme, tankeløse, de er «harske, ulne, grønsaltede skinker» som «forgifter våre åndelige livskilder og forpester grunnen under oss».
Les også: Danby Chois 17. mai-tale: Vi må omfavne utbrytere som Nora. Og vi må mene det
Ikke som Stockmann
Den første gangen ordet «folkefiende» blir brukt, er i slutten av fjerde akt, på nettopp dette folkemøtet, etter at Stockmann avslutter sin harang med å erklære at dette «løgnaktige samfunnet» må «jevnes med jorden» og folket «utryddes som skadedyr». Stockmann erklæres altså først som folkefiende etter at han selv har definert folket som sin fiende.
Det kjente sitatet om at «den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene» faller mot slutten av stykket, etter at Stockmanns fremtreden har ført familien ut i ulykke. De har mistet hjemmet sitt, broren og datteren har mistet jobben, ungene er tatt ut av skolen, men Stockmann er fortsatt like parodisk standhaftig.
Og her kommer vi til mitt hovedpoeng: Grunnen til at Danby Choi vinner igjennom, er nettopp fordi han ikke er som Tomas Stockmann. Han møter ikke forsøk på kansellering med forarget fordømmelse av storsamfunnet, men med en god dose humor. Og han møter ikke kritikk med å idiotforklare alle som er uenige, men ved å ønske debatten velkommen og argumentere for sin sak.
Moralen i «En folkefiende» er altså ikke at «den sterkeste er han som står mest alene», men snarere at den som ikke er i stand til å ta til seg noen ytre korrektiver, ender opp som en parodi på seg selv.
Slik er det også med ytringsfrihet. Debatt siviliserer. De som klarer å forholde seg til en kritisk offentlighet, blir gjerne bedre og mer sofistikerte versjoner av seg selv. De som derimot tolker all kritikk som et bevis på egen fortreffelighet og alle andres utilstrekkelighet, ender opp som rimelig patetiske figurer.
