Joel Ystebø, Henrik Lysøe og Ole Petter Erlandsen har gjennom sine tre debattinnlegg i Subjekt argumentert for og imot hvorvidt kristningen av Norge var positivt med tanke på landets demokratiske utvikling.
Men faktum er at det langt på vei er meningsløst å diskutere demokrati ut ifra både et norrønt og kristenmiddelaldersk perspektiv.
Les også: Jon Stewart er kansellert av Apple. Det er all grunn til å være bekymret
Langt fra idealsamfunn
Ystebø skriver at demokrati, rettsvesen og velferdssamfunn kan spores tilbake til kristningen. Lysøe går langt i å argumentere imot dette, og viser til hvordan kristningen innskrenket kvinners rettigheter og begrenset innflytelsen til tingsystemet. Erlandsen tar Ystebø i forsvar, viser til at det er lite kildegrunnlag i Lysøes påstander og kaller hans beskrivelse av det pre-kristne Norge som en konstruert, norrøn fantasiverden.
På et punkt kan de tre forfatterne enes: hverken det hedenske eller kristne Middelalder-Norge var noe idealsamfunn. Jeg tror heller ikke at Lysøe, Ystebø eller Erlandsen er av en slik oppfatning. Det er derimot noe bemerkelsesverdig romantiserende i måten alle tre hevder at den ene samfunnsordningen var bedre enn den andre.