Fylkesleder i Fri Oslo og Viken, Marianne Gulli, har allerede fått mye motstand for å rette kritikken av hatkriminalitet mot skeive alle andre steder enn der den hører hjemme.
Etter at Gulli ikke fikk velge hvordan hennes egne, sitatsjekkede ord ble presentert i mediene, har hun nå bestemt seg for å boikotte ett av dem: Subjekt.
Det er imidlertid noe bekymringsverdig som har fått for lite oppmerksomhet. Det er hvordan Gulli beskriver tankegangen som ligger til grunn. Hun forteller Vårt Land at «alle miljøer som på ulike vis fornekter et kjønns- og seksualitetsmangfold, har holdninger som fører til mer grums, vold og hat (…)».
Her er det verdt å ta en fot i bakken, og analysere hva slike utsagn betyr i klartekst. For dette vitner om en oppblåst skremselsretorikk som ikke burde få fotfeste.
Retorisk knep for å avfeie meningsmotstandere
Det holder med ett eksempel i første omgang for illustrasjon. Når Gulli nevner «kjønnsmangfold», mener hun nok ikke bare for å vise til mangfoldet i at det finnes to kjønn, hvor man kan uttrykke en kjønnsrolle bredt innenfor disse, ved å være gutt som liker å leke med rosa dukker, eller en korthåret jente som vil mekke moped etter skoletid.
For å vise hvor absurd Gullis påstand er, trenger man ikke avgjøre det betente kjønnsspørsmålet. Allerede har banebrytende formuleringer som «det er kun én person som definerer kjønnet ditt, og det er du selv» (læreboken «Refleks 7», s. 105) og «det er også mulig å gjennomføre kjønnskorrigerende behandling for å bytte kjønn» (Refleks 7, lærerveiledning) beveget seg inn i lærebøker under radaren for de fleste foreldre og uten nevneverdig kritisk refleksjon.
Nei, det holder med en langt mer moderat posisjon, som er å hevde at det er et legitimt standpunkt å mene at det i utgangspunktet finnes to kjønn, og at vår beste vitenskapelige kunnskap og filosofiske analyser støtter oppunder dette. Med dette som utgangspunkt kan man heller ta høyde for at det finnes sjeldne enkelttilfeller hvor ytre og indre kjønnskarakteristikker ikke samsvarer fullstendig, eller hvor individer har ulike nivåer av testosteronproduksjon eller nevrale sammensetninger.
Det er nærliggende å tro at en variant av denne tokjønnsforståelsen oppsummerer hva den overveldende storparten av menneskeheten, fra nord til sør, fra fortid til nåtid, tror. Men holdningene til alle disse fører til «mer grums, vold og hat», skal vi tro Gulli. Hun klarer visst ikke å se for seg at det kan finnes slike legitime standpunkter.
Hva forsøker hun å oppnå? Tror hun virkelig at slike sterke ord vil bidra til selvransakelse i stor skala, hvis folk bare hadde innsett at hun her presenterte stor visdom som viste veien mot mer nestekjærlighet? Eller håper hun å skape frykt for å ytre konkurrende synspunkter, ved å forsøke å klistre dem til ekstreme miljøer?
For skal vi virkelig ta på alvor at en helt vanlig person på gata, som tenker at det er mest rasjonelt å mene at det finnes to kjønn, fortjener å klistres sammen med alskens grums? Hva med dem som tenker at polygame forhold ikke burde ha normativ status i samfunnet? Hvor likegyldig må man være til alle typer mangfold, før man ikke lenger legitimerer «hat»?
Er det utenkelig at mennesker kan være uenige i fundamentale påstander om virkeligheten, uten at uenigheten trenger å være motivert eller vil motivere til hat?
I så fall er det ille ute med oss.
Les også: Ikke skyt budbringeren, Marianne Gulli
Gulli som roper ulv
Vi vokste opp med eventyret «Gutten som ropte ulv», en av Æsops fabler. Innholdet er enkelt nok. En gjetergutt passer sauer, men kjeder seg i ensomheten utpå markene. Han roper derfor «ulv, ulv» for å få oppmerksomhet og tilkalle landsbybefolkningen. Folket løper til for å hjelpe, men finner ut at de har blitt lurt. Dette gjentar seg et par ganger, til folket gir opp. Ordene har mistet sin kraft. Når ulven virkelig dukker opp til slutt, er det ingen til å hjelpe.
Gutten har brukt opp sin retoriske kapital. Ordene hans bærer ikke lenger mening. De er vannet ut for betydning. Ute av stand til å mobiliseres når de virkelig trengs.
Gullis ord gjør nettopp det samme. Dersom alles holdninger bidrar til «grums, vold og hat», gjør ingen det. Når det en dag blir viktig å rette presis kritikk mot hatet, er kredibiliteten allerede tynnslitt.
Les også: Dette sier mye om de autoritære holdningene på toppen av homolobbyen
Den hyperbolske fristelsen
Gulli er ikke alene om å falle for fristelsen til å tilkalle store ord i tjenesten for å skremme meningsmotstandere.
Henning Meling, tidligere kontaktperson i Skeivt kristen nettverk og nå mislykket våpendrager for Gulli, bekrefter at: «Jeg, i likhet med det Gulli sa, mener alle miljøer som ikke anerkjenner kjønns- og seksualitetsmangfold».
De fleste har dessuten fått med seg Aleksander Schaus nylige tirade på statskanalen om de «verste i menneskeheten» og alle som «siver ut av barken og viser hva slags avskjær de er», tilsynelatende rettet mot alle som ytret bekymring over at Imane Khelif kunne ha urettferdige biologiske fortrinn ovenfor konkurrentene i kvinneboksing i OL. Eksemplene har blitt mange.
Det er ingen tvil om at det finnes enkelte mennesker og miljøer som ytrer hat og trusler om vold mot disse gruppene. Men snarere enn å forsøke å forstå at et stort antall mennesker kan ha legitime innvendinger til deres egne fremstillinger av saken, blir alle her malt med bred pensel.
Det er en kunst å kunne skjelne mellom viktige distinksjoner. Ikke bare det, men det er en forutsetning for å kommunisere presist, rette kritikk der den treffer, og foreslå tiltak som faktisk vil utgjøre en forskjell. Her feiler både Gulli, Schau og andre på spektakulært vis.
Snarere sitter man igjen med noe som fremstår mest som hersketeknikker for å stille seg på en ufortjent moralsk pidestall, på samme tid som man unndrar seg selv legitim kritikk, ved å skyve alle meningsmotstandere inn i samme «grumsete» bås.
Det hadde ikke trengt å være et så stort problem, om det ikke hadde blitt så utbredt.
