På selveste Kulturnatten åpnet Kode-utstillingen «Ed Ruscha – Very», som framstår som en av Bergensmuseets storsatsninger i år. Den er vanskelig å plassere og oppleves som en samlingsutstilling, en samtidsutstilling og en retrospektiv utstilling samtidig, grunnet dens kuratoriske form, valgene av verk og deres eiere. Utstillingen er bokstavelig talt ikonisk, fordi at mange av Ed Ruschas bilder er bokstaver i ikoniserte landskap, og fordi at Ed Ruscha selv har blitt et ikon for amerikansk samtidskunst.
80-åringen er mest kjent for sine ikoniske fortolkninger av det amerikanske samfunnet fra 1960-tallet til i dag. Disse utgjør brorparten av utstillingen som nå vises på Kode, som i sin helhet legger Ruschas verk frem for publikum som en innbundet kunstbok fra begynnelse til ende.
Selv om Ruscha har en lang og omfattende karriere bak seg, samt en tydelig plassering i den kanoniserte kunsthistorien, er han ikke en veldig kjent kunstner her i Skandinavia. Hvordan vil et norsk publikum ta i mot kunsten hans?
Elementer som ellers ville blitt oversett, blir understreket
«Ed Ruscha – Very» vil vise hvem kunstneren er. Lik en bok, er den oppdelt i kapitler som viser vei gjennom å ta for seg ulike tematikker, materialer, teknikker og formspråk. Utstillingen har en sterk kuratorisk rute som visuelt, og delvis tekstlig, forteller om sentrale deler av Ruschas kunstneriske karriere i et overraskende lite utstillingsrom.
Vi får innblikk i Ruschas omfattende kunstnergjerning, hvor han tilsynelatende har hatt konstant fremgang, med utforskninger av ulike teknikker, medier og materialer.
Det samme kan sies om hans valg av motiver og kombinering av tekst i forskjellige medier, som blant annet i hans malerier, trykk og fotografier, og for ikke å glemme hans banebrytende kunstnerbøker. Hans mest ikoniske motiver er stiliserte stillbilder av bensinstasjoner og ikke minst det velkjente Hollywood-skiltet.
Det kuratoriske narrativet leder vei gjennom utstillingen og lykkes i å få hvert rom – eller kapittel om du vil – til å referere til det neste, som i et slags visuelt frempek. Elementer som ellers kanskje ville ha blitt oversett blir nå understreket og forsterket.
Finnes det svar i fortiden?
Ord er en sentral del av Ruschas kunstnerskap og delen av hans praksis som best representeres i utstillingen. Ruscha påstår at hans ordvalg kun baserer seg på ordets lyd, utseende og stavemåte. Det vil si at han aldri bevisst lader ordene, setningene og tallene som er sentrale i hans kunst. Men er det engang mulig?
Ved å knytte det verbale og visuelle sammen forsøker han i alle fall å se på ordene som objekter, til tross for at de kan ha åpenbare assosiasjoner eller referanser for andre.
Pussig er det, i så måte, at utstillingen begynner med et verk som har en helt tydelig og åpenbar referanse til verdenslitteraturen. Verket «1984» er et steintrykk med akvarell, med tallene 1984 i hvitt på svart. Det er en utvilsom referanse til fremtidsromanen «1984» av George Orwell fra 1948. Orwell skildrer en dystopisk fremtid med et totalitært system, ikke overraskende ble boken på ny aktuell i kjølvannet av det amerikanske presidentvalget i 2016.
Til tross for Ruscha i ovennevnte verk refererer til Orwells bok, oppleves ikke utstillingen i sin helhet som en dyster fremtidsfortelling. Den henviser snarere til det Ruscha er kjent for å arbeide med, som er ikoniske fortolkninger av det amerikanske samfunnet gjennom de siste fem tiår.
«1984» innleder utstillingen som avsluttes med, blant annet, et annet tekstbasert verk: «Evil», med svart tekst silketrykket på rød finér. Det at disse to verkene markerer begynnelsen og slutten på utstillingen er et lite kuratorisk bidrag, som forsiktig forsøker å rette søkelyset mot dagsaktuell samfunnskultur, og ikke kun 60- og 70-tallets idyll.
Ved første blikk kan utstillingen gi inntrykk av å vektlegge en romantisering av 60- og 70-tallets «California cool». Men, for den som ser nøyere etter, finnes det også et ekstra lag i utstillingen. Flere av de nyeste verkene i utstillingen, deriblant «Spied Upon Scene – So» og «Spied Upon Scene: Window», viser en mørkere side av Ruschas kunst.
Under radaren
I et monter kan man studere et imponerende utvalg av Ruschas kunstnerbøker, som gir et innblikk i en sentral del av hans karriere. Kunstnerbøkene er noe av det han er mest kjent for, òg kanskje det han foreløpig har øvet størst innflytelse for ettertiden.
Bøkene speiler Ruschas egne interesser. Han finner morsomme løsninger på utformingen av bokformatet. Noen av bøkene i utstillingen, er også tilgjengelige som digitale blaeksemplarer.
«Royal Road Test» fanger vår oppmerksomhet. I denne kunstboka har Ruscha dokumentert stadiene bak hva som skjer når noen kaster en skrivemaskin ut av vinduet på en bil i full fart. Bokas bilder og medfølgende tekster er et ironisk prosjekt som tar formen til en nøysom dokumentasjon av et gjerningssted hvor offeret er en skrivemaskin.
«Royal Road Test» er et eksempel på hvor lett tilgjengelig Ruschas humor kan være, selv om den fortsatt har en seriøs undertone. Men, dette er kun en brøkdel av humoren representert i utstillingen – store deler er subtile hint, hvor mye av den, mest sannsynlig, vil gå under radaren for det norske museumspublikummet.
Fragmenter av et kunstnerskap
I tillegg til noen nyere verk, er utstillingen er en samling på innlån fra UBS Art Collection. Den som fra før av kjenner til Ruschas kunst vil nok savne enkelte eksempler fra deler av hans karriere. Hvor er for eksempel de kjente landskapsmaleriene med diverse forvirrende, men morsomme, sitater?
I «Ed Ruscha – Very» møter vi hovedsakelig verker som tar for seg enkeltord, og ikke sitater. Det virker som om utstillingen har begrenset seg til de mest ikoniske verkene.
Helhetlig viser utstillingen fragmenter av et kunstnerskap som har hatt konstant kunstnerisk fremgang og favner et mangfold av teknikker, medier og materialer. Det kan til tider være vanskelig å se på utstillingen som fullbyrdet, da det føles som at noen sider mangler. Likevel er det en imponerende samling, som gir et innblikk i en viktig del av amerikansk kunsthistorie.
