Abid Rajas (V) nylige ytring hos NRK føyer seg inn i rekken av en bredere, dels betent samtale om islam.
Denne samtalen kan kokes ned til følgende grunnspørsmål: Er islam i seg selv humanistisk, eller kan islams normative kilder, især Koranen, fortolkes på et humanistisk vis, i tråd med menneskets frihet og verdighet?
Dobbel essensialisme
Den offentlige debatten om islam henfaller ofte til det vi kan kalle for dobbel eller omvendt essensialisme: På den ene siden har vi stemmer som går i bresjen for en forståelse av islam som iboende humanistisk, altså at Koranen i seg selv er menneskevennlig. Feilen ligger med andre ord i hvordan åpenbaringen fortolkes, de troendes uttrykksformer og forvaltning av deres religiøsitet. Kritikk av islam og Koranen blir dermed underkjent som malplassert, noe som ikke fanger opp åpenbaringens transcendente essens som forblir upåvirket av tidens ukuelige fremrykning.
På den andre siden har vi tendensiøse islamkritiske stemmer som opererer med omvendt essensialisme: Koranen er i seg selv antihumanistisk og drakonisk. Enhver fortolkning av Koranen i en humaniserende retning strider mot dens antihumanistiske essens, og er dermed malplassert og en fluktmekanisme fra å erkjenne Koranens iboende menneskefiendtlighet.
Les også: I ordkrig etter debatt om islam og negativ sosial kontroll
Desakralisering
Innnenfor islam er det av vesentlig verdi å ta troen på alvor. Å ta troen på alvor innebærer, fra tid til annen, å forholde seg selvkritisk til religionsforståelsens historie.
Sagt annerledes: en selvkritisk holdning innebærer en refleksjon over de etablerte islamske ortodoksier og forestillinger – ikke som noe urokkelig, men snarere grunnleggende foranderlige størrelser. En sådan aktivitet gjør krav på en desakraliseringsprosess. Denne nødvendige prosessen kan realiseres gjennom et iherdig forsvar av kritisk og kreativ tenkning.
En viktig forklaring på denne nødvendigheten ligger i religionens tilslørende kapasitet. Altså at den evner å tåkelegge det faktum at det er mennesker, som gjennom sin meningsproduserende aktivitet, skaper religionens legitimeringskraft. Nyskapende tenkning er alltid aktuelt, dels grunnet det faktum at det skjer en historisk utvikling og en tilsvarende forandring av fortolkningenes kontekst, samtidig som det er nødvendig å avsondre responser av religionens symbolske ressurser relevante i de aktuelle forhold.
Eksempler av religiøse nytolkninger i en norsk kontekst er antologien «Islamsk humanisme» (2016), utgitt av tenketanken Minotenk. Bidragsyterne i denne boken gir et interessant innblikk i mangfoldigheten i muslimske tolkningstradisjoner og bevegelser, og løfter frem en humanistisk islam-konsepsjon som harmonerer med den frie tanke, dialog, dannelse, demokrati og den gylne regel.
Lege Mohammad Usman Ranas «Norsk islam» (2016) er også et konstruktivt tilskudd til den offentlige samtalen om nytolkninger av islam i en norsk kontekst, uten å gi avkall på Koranens hellighet og normativitet. Legen Bushra Ishaqs forskning om muslimenes religiøsitet peker også mot at det nødvendigvis ikke er et motsetningsforhold mellom graden av muslimers religiøsitet og tillit til storsamfunnet.
Les også: På flere kontroversielle punkter blir islam skrevet om på norsk
Konstruktiv religionskritikk
At norske muslimer vil nyte godt av en konstruktiv religionskritikk utenfra, som kan bidra til en mer reflektert og nyansert forståelse av islam som en kompleks og dels motstridende størrelse, er det ingen tvil om.
Men så lenge religionskritikken opererer med essensialistiske og reduksjonistiske konstruksjoner av islam eller muslimer, som spres i en sensasjonspreget offentlighet, vil muligheter for å synliggjøre en kvalifisert og sunn religionskritikk være innskrenket.
Sagt med andre ord: i et liberaldemokratisk land bør det å kritisere rammeverkene religiøse aktører eksisterer og arbeider innenfor, være sentralt, men i iveren etter kritikk er det fort gjort å danne en rigid og klart definert motpol, et essensialistisk fiendebilde. Her symboliserer islam og muslimer stillstilstand og antihumanisme, mens det norske og sekulære blir den rake motsetningen som det progressive og humanistiske.
Slike ubalanserte frontalangrep på islam og muslimer er neppe medvirkende til å understøtte reformorienterte og frilynte krefter i muslimske miljøer, med ambisjon om å nytolke de islamske kildeskriftene i dagens realiteter uten nødvendigvis å foreta et radikalt brudd med kontinuiteten i den islamske tradisjonen.
I det norske samfunnet er det av vesentlig verdi å styrke en sekularisme basert på pluralisme, med deliberativt demokrati og trosfrihet som bærebjelker, hvor vi som ansvarlige individer – religiøse vel så mye som ikke-religiøse – deltar i den offentlige samtale som likeverdige aktører om hva det betyr å være et menneske, og hva respekt for menneskets ukrenkelige egenverdi innebærer.
Det er på dette punkt religiøse og sekulære livssyn skal stå sin prøve.
