NRKs radioprogramleder Adelina Ibishi bekymrer seg over at samfunnsdebatten taper på «mannepodkaster». Hun bekymrer seg også over at vi går glipp av mange gode kvinnelige perspektiver og stemmer i samfunnsdebatten og at det er noe vi alle taper på.
Jeg undrer da på: Hva er egentlig et «kvinnelig perspektiv»?
Jeg står bak podkasten «Snakk med Silje», som har som mål å utvide ytringsrommet slik at vi skal forstå hverandre bedre, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende. Jeg ser det som lite konstruktivt å putte hverandre i bokser for «mann og kvinne» og «ytre høyre og ytre venstre».
Om vi skal få en faktisk ytringsfrihet, må vi utvide rommet. Det gjør vi helst ved å lytte og stille hverandre kritiske spørsmål og undersøke påstandene som fremkommer.
Les også: Dette valget var tradisjonelle medier vs. X og podkaster
Mange skyttergraver
Jeg har hatt gjester både til høyre og venstre i politikken, og forsøker å få en samfunnsdebatt hvor jeg lytter til begge sider. Jeg har for eksempel hatt besøk av politikere som Tonje Brenna (AP) og Gyda Oddekalv (GP).
De hardeste kritikerne mine er faktisk menn som liker å se på seg selv som venstreliberale og tolerante, men som i realiteten er alt annet enn tolerante. Jeg oppfatter at de venstreliberale karene er sinte på meg nettopp fordi jeg avviker fra det som oppfattes som alminnelig «kvinnelig perspektiv», og anklager meg for å være uvitende, dum og naiv som slipper til mennesker med oppfatninger utenfor konsensus.
Det finnes ikke én sannhet, men det finnes jaggu meg mange skyttergraver og grøfter folk kan sitte og plaske i med meningene sine, og kaste sølekaker på hverandre. Dersom vi tillater mange perspektiver på, og tolkninger av, sannheten så utfordrer vi intellektet, samtidig som vi kollektivt sirkler inn den sannheten som faktisk finnes.
Les også: Heldigvis blir ikke Fetisha utsatt for podkast-kritikken Wolfgang Wee får
Mettet på «kvinnelige perspektiver»
Adelina Ibishi bekymrer seg også over at lytterne til «mannepodkaster» i stor grad er menn og gutter, ofte plassert til høyre i politikken. Hun håper at redaktørstyrte medier ikke tar etter en slik suksessformel.
Problemet er vel heller at de redaktørstyrte mediene ikke har noe å tilby konservative unge menn. Jeg mistenker at dagens unge menn har blitt overeksponert med «kvinnelige perspektiver» gjennom oppveksten, og nå er mettet. Derfor opplever de det som befriende å lytte til maskuline samtaler hos Wolfgang Wee.
Ting vi er uenige om både faglig og politisk, må undersøkes, ikke avvises. Det gjelder forskning, medisin, religion og psykologi, og hva som er riktig og galt. Kanskje er det disse problemstillingene mannepodkastene er gode på og folk har interesse for å høre om, og at det er derfor de er så populære?
