«Hvordan unngå kvinner i styret? Spør de 570 selskapene som allerede har gjort det», skrev nylig Donna Kastrati på Linkedin. Kastrati er en profilert gründer, og grunnlegger av Her (Hun etablerer ressursprogrammet), en plattform for kvinnelige gründere med nettverkstreff, workshops og en årlig konferanse. Hun viste til avisen E24s undersøkelse av selskaper som reduserte styrene […]
«Hvordan unngå kvinner i styret? Spør de 570 selskapene som allerede har gjort det», skrev nylig Donna Kastrati på Linkedin. Kastrati er en profilert gründer, og grunnlegger av Her (Hun etablerer ressursprogrammet), en plattform for kvinnelige gründere med nettverkstreff, workshops og en årlig konferanse.
Hun viste til avisen E24s undersøkelse av selskaper som reduserte styrene sine, etter at de nye kravene til minst 40 prosent av hvert kjønn i styrer ble innført i 2024. Ved å kun ha to styremedlemmer faller et AS-styre utenfor kravet.
Kastrati hevder nedskaleringen mange selskaper gjør, er «for å unngå kvinner». Men å ville unngå kvotering er ikke nødvendigvis det samme som å ville unngå kvinner. E24 dokumenterer endringer i styrene, men ikke motivene til selskapene, noe de er åpne om selv.
Kan vi virkelig dømme så mange selskaper uten innsikt i deres situasjon og hva slags alternativer de sto overfor?
E24 hadde registerdata om 9.525 selskaper. Omtrent 49 prosent hadde i utgangspunktet for mange menn etter lovens norm, mens rundt én prosent hadde for mange kvinner. Det var kun de mannsdominerte styrene E24 fulgte opp angående hvordan de valgte å møte kravene.
Hvor ofte valgte de kvinnedominerte styrene å krympe styret til to medlemmer fremfor å hente inn nye styremedlemmer? Det ville ikke bevist noe om motivasjon, men hadde vært en kontroll av beskyldningene av typen Kastrati og andre fremmer.
Les også: Han er blant dem som radikaliserer flest unge menn i dag. Interessant nok er han ingen tenker
Prinsipper bare for andre
Kastrati kritiserte Megaflis-eieren for å ta hele familien inn i styret, og ironiserte over om dette var kompetansebasert rekruttering. Hun nevnte ikke at en kvinnelig varehussjef også kom inn i styret.
Selv satt Kastrati inntil nylig i styret av et selskap hun eier sammen med kun ett mannlig familiemedlem. Dette påpekte jeg på Linkedin, noe som resulterte i at hun blokkerte meg, og med det ble alle mine kommentarer slettet. Samme dag forsvant hun fra styret i Brønnøysundregisteret.
Mitt spørsmål til henne var om kanskje hun hadde noe til felles med eieren av Megaflis hva angår grunnlag for sammensetning av et styre.
I Kastratis selskaper er styrene preget av eiere og nærstående. Hun er eneste styremedlem i Hun etablerer AS, mens Her AS har tre kvinner og ingen menn i styret. 98 prosent av aksjene i sistnevnte eies av kvinner, og hovedsakelig kvinnelige aksjonærer har sittet i styret siden etablering.
Disse små selskapene er ikke omfattet av kvoteringskravet. Hvorfor er nærhet, eierskap og eksisterende relasjoner forståelige hensyn i ett selskap, men grunn til å mistenkeliggjøre styrevalgene i et annet?
Kastrati kritiserer et selskap som faktisk etterkommer kravene, mens hun selv ikke ser behov for å overholde samme prinsipper i sine.
På Linkedin fremhevet Kastrati samtidig sitt eget betalte Her-nettverk som en ressurs med nesten 400 kvinnelige gründere og ledere, uten å merke det som reklame. Hun har en kommersiell interesse i et marked for nettverk og styrekompetanse – og av å overdrive hvor mye kvinner stenges ute.
Les også: Leder av statsstøttet likestillingsorganisasjon sa hun ikke håndhilser på muslimske menn
Hva skal 40 prosent måles mot?
Den grunnleggende skjevheten er udiskutabel: Kvinner hadde 21,9 prosent av styreplassene i norske AS i januar 2026.
Alt vesentlig lavere enn 50 prosent blir ansett som tegn på diskriminering, halvparten av oss er tross alt kvinner. Men er halvparten av næringslivet kvinner?
Kvinner utgjør rundt 37 prosent av de ansatte i privat sektor. Kun 20 prosent av nye aksjeselskaper blir startet av kvinner, historisk har det vært langt færre. Slike forhold var regjeringen klar over da den drøftet loven, likevel fremholdes 40 eller 50 prosent som fasiten som skal måles mot.
I de aller fleste AS sitter grunnleggerne og eierne selv rundt styrebordet. Selskapenes historie, aksjefordeling, bransje og ansattes kjønn kan påvirke hvem som er aktuelle styremedlemmer.
Fellesnevneren er et ønske om å kontrollere verdiene man selv har skapt. Å blande inn utenforstående i en sånn sammenheng er en fraskrivelse av innflytelse over egen formuesverdi og arbeidsplass.
Å måtte hente inn eksterne til styret innebærer som regel styrehonorar og at noen utenfra har interesse av å være med å styre et selskap de ikke har et tett forhold til. Ikke bare skal selskapet la en ekstern være med å styre, men så skal de også betale for det!
Det finnes flere slike alternative forklaringer på valgene mange styrer tar, som er mye mer logiske en et ønske om å stenge kvinner ute.
Dersom den lave kvinneandelen skal brukes som bevis for diskrimineringens omfang, må vi undersøke hvor mye som kan forklares av eierskap, tillit, relasjoner, interesser og faktiske avslag på styreverv.
Den dokumentasjonen er helt fraværende i debatten sammenlignet med det misvisende prosenttallet, som ikke tar hensyn til forholdene i næringslivet.
Les også: Vi får ikke likestilling med «girl math» og blomsterspråk
Flere kvinner i styrene? Og i så fall hvilke?
I Wallenius Wilhelmsen-konsernet, som tidligere har argumentert for strengere krav, hadde to kvinner ni og ti styreverv blant ti datterselskapsstyrer. Kvinnene hadde i gjennomsnitt tre verv hver i disse styrene, mot 1,7 for mennene.
Det samme finner man i en rekke andre konsern. Antall styreverv til kvinner sier dermed ikke noe om antall kvinner.
Det gis inntrykk av at den nye loven har økt antallet kvinner inn i styrene, men justert for veksten i selskaper og samlede antall styreverv, stemmer ikke dette for kvinner som har fått sitt første styreverv.
En historisk gjennomgang av SSBs data siden 2008 viser at det kun er kvinner med flere styreverv som har vokst, justert for veksten i det totale antall styreverv.
En gjennomgang av SSBs tall viser i tillegg en økende kvinneandel særlig blant personer med flere styreverv. Utviklingen begynte under pandemien, men forsterket seg etter at den nye loven ble lagt frem.
Det er altså ikke ferske kvinner inn i styrene som har fått mest utbytte av lovendringen, men kvinnene som allerede satt i styrer fra før.
Les også: Forpliktet til å jobbe for likestilling. Men kvinnene dominerer fortsatt på Nasjonalmuseet
Er fullbyrdet tvang tegn på suksess?
Kravene til allmennaksjeselskap (ASA), ble vedtatt allerede i 2003, mens det nye i 2024 var at det også skulle gjelde AS.
De opprinnelige kravene til ASA-styrene løftet kvinneandelen blant ASA-selskaper kraftig. Det er en suksess dersom målet er etterlevelse i de styrene som fortsatt omfattes. Forskning har samtidig vist begrenset spredning til selskaper utenfor loven, og mer enn halvparten av ASA-er ble omregistrert til AS, og slapp dermed unna kravene.
I en undersøkelse av 108 slike omregistreringer oppga 31 prosent kvoteringen som én av flere grunner; bare åtte oppga den som eneste grunn. Å trekke én forklaring ut av en organisatorisk endring kan altså bli misvisende.
En bør heller ikke likestille unngåelse av kvotering med unngåelse av kvinner. Kvotering er tvang påført utenfra, en inngripen i selvbestemmelsen til et styre. En må kanskje være liberalt anlagt for å skjønne at man kan være prinsipielt imot tvang, selv om tvangen er aldri så godt ment.
Kvotering kan tvinge frem den sammensetningen lovgiver ønsker. Det beviser ikke at man har identifisert hovedårsaken til forskjellen, at flere nye mennesker får muligheter, at holdninger endres, eller at holdninger egentlig er problemet i utgangspunktet.
Når eiere forsøker å bevare et styre de mener fungerer av forretningsmessige årsaker, er det uredelig å anklage dem for motiver man ikke kan bevise.
Skal vi forstå om loven løser reelle problemer, må vi begynne med å skille mellom å telle kvinner, å åpne dører for kvinner og å dokumentere om noen utestenger dem.
Hvis kjønnskampen nå står om å blande seg opp i forholdet mellom elitekvinner og elitemenn innenfor næringslivet, skyldes det kanskje at det er enklere å pynte på tallene på toppen med tvang, enn å gjøre den vanskelige jobben med å endre holdninger, interesser, vaner og prioriteter blant folk flest.
Selv om alle 20.000 selskaper som kommer til å rammes av lovverket, får et kjønnsbalansert styre, vil kvinneandelen i norske styrer totalt ikke bikke over 25 prosent. Hvis man virkelig mener at det er 40 prosent som er målet, har man beviselig begynt i feil ende.
Donna Kastrati har denne kommentaren til innholdet i teksten: Jeg står 100 prosent for meningene mine, ellers hadde jeg ikke skrevet innlegget. Spørsmålet i tittelen var retorisk, og poenget er mønstergjenkjenning. 570 styrer krympet seg til akkurat den grensen der kravet forsvinner, i månedene rundt fristen. Jeg kan ikke lese tankene til hvert enkelt styre, men når tidspunktet og mønsteret stemmer så godt, er det en relevant samfunnsdebatt. Jeg mener vi trenger flere kvinner i styrene. Mine egne selskaper er små og ikke omfattet av loven.
Les også: 3 av 3 Klassekampen-lesere ble villedet om unge menns holdninger til likestilling
