Desiigner på Rockefeller var som en hybrid av russetreff og en scene fra «The Office». Britney Spears på Telenor Arena var faktisk bedre.
★ ☆ ☆ ☆ ☆ ☆
Vokst opp i Brooklyn, men sterkt inspirert av Atlanta-skolens sørstats-trap, ikke veldig ulikt tunge tunger som Young Thug og Future (noe han forresten har fått diskreditt for), påstempla sin velkjente «drrrrah»-signatur med et kronisk preg av aggressivitet og dunkle energiske innsprøytninger.
Sidney Royel Selby lll, bedre kjent som Desiigner, var så vidt blitt 18, da han ble plukket opp av Kanye West i 2016, og plateselskapet G.O.O.D. Music, og Def Jam Recordings som sørget for at hans første kommersielle singel «Panda» ble nummer én på Billboard Hot 100.
Men siden da har det vel egentlig gått nedover: Debut-mixtapen «Old English» fikk tam respons, «Desiigner Released Two Songs and Neither of Them Are Good» skrev Spin om fjorårets «Thank God I Got It» og «Up», mens Pitchfork raskt konkluderte med at hans siste EP «L.O.D» var et bevis på at han ikke klarer å frigjøre seg noe som helst fra det litt for stereotype trap-lydbildet som regjerer litt for mye om dagen. Singelen han slapp for litt siden har heller ikke skapt særlig ståhei.
Og herfra går det bare enda mer nedover med kveldens konsert.
Smertefullt
Foruten «Caliber, caliber, caliber» og «Timmy-Timmy-Timmy Turner» er det disse orda som stort sett oppsummer hva som kom ut av truten på denne karen de gangene han gadd å formidle noe som helst substansielt under låtene sine. Vel, foruten «Norway-Norway-Norway!».
Noe har åpenbart hengt seg opp her. Og det er ikke bare «grrr»-inga jeg snakker om som krampaktig legger seg som et stadig mer irriterende fettlag på hver nye låt som spys ut over det Jarlsberg-ost-aktige gulvet. For Rockefeller ser litt merkelig ut.
Det er mye distraksjoner overalt, og det er påfallende mye uro blant publikum. Som om flere skulle gått sammen om å hijacke en viss oppmerksomhet. Kanskje det kan ha noe med at han ikke synger å gjøre? Det hjelper liksom litt lite på presence når den ikke er der, i det som er ment å være hovedingrediensen i et liveshow. Er dette Desiigners hemmelige eneggete tvilling, tro?
Men publikum hopper med til karaokeshowet uten karaokesang. Pistolskuddene pumper. Gullhår vasker. Ja. En gullhår-dame er tydeligvis innleid for å vaske det som stort sett er kveldens hovedkarakter, med papirtørkler og hådklær – når hun ikke stjeler 30 prosent av scena til å filme publikum med et ganske skarpt mobilkameralys som greier å stjele litt for mye oppmerksomhet. (Jeg tviler litt på at dette er et «motreaksjon»-eksperiment som vil konfrontere publikum med sitt eget blikk på artisten.) Og jeg skjønner hvorfor det potensielt kan gå gæli for den fremtidige horden av publikummere, når dette er en av de som skal danne den yngre garde til å gå på konsert. Til dere vil jeg si: Beklager på denne fyrens vegne.
Som om ikke alt oppstyret og låtene i seg selv er masete nok, kommer mer masing, av folk rundt på scenen om mer kameraer – «put the cameras up» – mens tonnesvis av hippe fotografer loker rundt i lokalet for å unnfange disse «vanvittige» øyeblikkene, men innpakningen hjelper lite når det ikke er noe innhold.
Det er smertefullt. Teknikeren ved miksebordet snur seg og kommuniserer et eller annet fortvilet til vakta. Samtlige publikummere dusjer brått hele området foran henne i vannflasker på oppfordring fra klovnefransen selv, før han så går deseperat for siste triks i «hvordan skape illusjonen om at det var en bra konsert»-boka: Hente opp publikummere på scenen, og så danse litt #metoo-aktig bak jentene der. De må jo digge det. Men publikummerne på scenen er forresten enda mer opptatt av å filme seg selv. Plutselig går det opp for meg at 50 prosent av publikum faktisk er på scenen, og jeg har ikke sett så få mennesker nede på gulvet på Rockefeller før.
Null kontroll på sin egen konsert og setliste
Desiigner virker ikke å ha særlig kontroll på sin egen konsert, og jeg tviler på om han faktisk skjønner hva konseptet konsert er. For han kan nemlig synge om han gidder. Men det er jo ikke like gøyalt som å hoppe rundt som en smellbongbong. Det er tydelig. Jeg lurer mer på hvilken hurlumhei-mix han spiste backstage.
Det er først på «Caliber» en time uti showet at han faktisk presser ut noen strofer – og ja du gjetta riktig, disse orda består av «caliber – caliber – caliber». For det synes fortsatt ut som han tviler på om han faktisk kan sine egne tekster. Dessverre kan han ikke stole på «fansen» heller, som ikke kan stort mer av «Timmy Turner», enn «Timmy, Timmy, Timmy Turner». Men også store deler av set-listen ser ut til å komme litt uventa på fyren. Så han tar av seg skjorta, så vi skal glemme det. Eller crowdsurfer litt, for å la oss fokusere på «andre ting» – som vi forresten har sett før.
Med det sagt, er det å observere det her på en måte en interessant studie, å se noen sabotere så mye for seg selv, for et publikum som gladelig er med på lurvelevenet. Det er liksom… jeg aner ikke helt hva det er, men det likner mer på en hybrid mellom russetreff og en parodisk scene tatt ut av «The Office’» julebord-episode, der ingen evner å se seg selv utenfra. En moderne Ricky Gervais. Eller Sasha Baron Cohen. Den siden av Cohen som ikke er morsom-Cohen.
Og da du trodde han var ferdig – neida, han va’kke det: Kirsebæret på toppen er at han tar en føkkings Mira Craig (med all respekt for Mira), og suser rett nedi hølet som spontant åpna seg i publikum. Det var ett av de i Jarlsberg-ost-gulvet. Kanskje han bare skulle blitt der nede?
Kan man lage dårligere konsert på Rockefeller enn på Telenor Arena? Ja, det kan man. Britney Spears var bedre. Ja. Jeg sa det. En kræsj av en bæsj. Jeg sa det og. Takk for meg.
(Fotoet er forøvrig av samme kvalitet som konserten.)
